1. januar 2010 var Kamerun først ut i rekken av de 15 franskspråklige afrikanske statene som i løpet av året skulle markere 50 års-jubileum for sin uavhengighet. I sin nyttårstale vektla president Paul Biya betydningen nasjonsbygging og konsolidering har hatt etter uavhengigheten. Han framholdt det nasjonale fotballaget De uovervinnelige løvene som et godt eksempel på at Kamerun har lykkes i å skape nasjonalt samhold og nasjonal stolthet.
For en kamerunsk journalist betyr det å granske kretsen rundt Biya-regimet enten døden, fengsel for de heldige eller eksil for de mirakuløse. Situasjonen for pressefriheten har forverret seg betraktelig siden begynnelsen av 2010-tiåret, og særlig etter at det brøt ut konflikt i den engelsktalende delen av landet i slutten av 2016.
Den kritiske situasjonen i de engelskspråklige delene av Kamerun fortsetter å eskalere. Det internasjonale samfunnet må legge press på de som utøver vold, både regjeringsstyrker og separatister, for at partene kan komme fram til en intern løsning, mener advokat og menneskerettighetsforkjemper Felix Agbor Nkongho.
Noen bevegelser blir konstruert som frihet, mens andre blir vurdert som upassende og oppfattet som trusler. Det er den dobbeltheten vi ser i klassisk liberal tenkning. Det er spøkelset som hjemsøker klassisk liberale stater, fra den gang da til i dag. Vi er ikke blitt kvitt det spøkelset.
Dette er fortellingen om en afrikansk nasjons skjebnesvangre ringeakt for sin minoritetsbefolkning, og om den grumsete arven fra kolonitiden.
President Paul Biyas manglende evne til å gjøre noe med krisen i Kameruns engelskspråklige region har ført til at landet nå står på kanten av stupet.
24. februar arrangerer Utenriksdepartementet en giverlandskonferanse for Sahel-landene rundt Tsjad-sjøen. Målsetningen er å øke oppslutningen om kampen mot terror og kampen mot sulten i landene rundt Tsjad-sjøen; Niger, Nigeria, Kamerun og Tsjad.