I stedet for å ta tak i den mangeårige urettferdigheten som ble tatt opp da engelskspråklige advokater og lærere streiket og aksjonerte i 2016, svarer landets svært aldrende regjering, ledet av 85 år gamle Paul Biya, med å benekte at det i det hele tatt eksisterer et engelskspråklig problem.
Myndighetene har heller valgt å møte streikende lærere og advokater med brutal undertrykking, å avslutte en pågående dialog med de misfornøyde vestkamerunerne og å gjennomføre vilkårlige arrestasjoner av noen av lederne og sikte dem for terrorisme.
Komplisert historie
Roten til konflikten er at Biyas regjering nekter å anerkjenne den kompliserte historien som danner bakteppet for samlingen av Kamerun til en stat.
Det Paris-baserte magasinet L’Autre Afrique publiserte i mai 2002 en artikkel med tittelen Le Malaise Anglophone (Den engelskpråklige misnøyen). Artikkelen påpeker at problemene mellom de to Kamerunene begynte i 1966, da Kameruns første president, Ahmadou Ahidjo, med henvisning til en påstått plan om å bygge nasjonal enhet, oppløste alle politiske partier og opprettet Cameroon National Union (CNU). I 1972 avholdt presidenten så en folkeavstemning (i strid med paragraf 47 i Grunnloven, som fastsatte at endringer i den føderale strukturen måtte godkjennes av begge parlamenter). Hans ønske om en samlet stat ble oppfylt, og med det forsvant alle forhåpninger om et selvstendig Vest-Kamerun.
Min avdøde far, Nyo Wakai, var statsadvokat i regionen Southern Cameroons, den sørlige delen av det britiske mandatområdet British Cameroons, som ble innlemmet i La Republique du Cameroun under navnet Vest-Kamerun i 1961. Han var også medgrunnlegger av Social Democratic Front (SDF, landets største opposisjonsparti) og høyesterettsdommer i La Republique du Cameroun. Han ble sitert på følgende i artikkelen: -Våre problemer begynte den dagen et sentralisert system ble innført.
Som en som først var en insider og senere ble utstøtt, hadde faren min sannsynlig vært trist, men ikke overrasket, over den siste tidens dystre hendelser. Konflikten som nå pågår har allerede kostet et stort antall sivile, opprørere og soldater livet, og har ytterligere svekket Biya-regjeringens grep om nasjonen han har styrt de siste 36 årene.
Uheldigvis for Paul Biyas gubbevelde stoler ikke de unge mennene og kvinnene som står bak opprøret i det engelskspråklige Kamerun lenger på dekretene om nasjonens enhet
En fersk rapport fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anslår at 20 000 mennesker allerede har flyktet til nabolandet Nigeria. Lokale frivillige organisasjoner og menneskerettighetsgrupper anslår at nesten 160 000 mennesker er blitt internt fordrevet.
Volden bare eskalerer, og siden dette er et valgår, er det vanskelig å se for seg at uenigheten og usikkerheten som nå herjer i de engelsktalende regionene, ikke var en del av regimets plan fra starten av. Hvordan kunne en oppegående regjering ellers forestille seg at de kunne slippe unna med å drepe ubevæpnede sivile, blokkere internettilgang, brenne hele landsbyer ned til grunnen, samt presse allerede traumatiserte urbane befolkninger for penger?
Volden eskalerer
Uheldigvis for Paul Biyas gubbevelde stoler ikke de unge mennene og kvinnene som står bak opprøret i det engelskspråklige Kamerun lenger på dekretene om nasjonens enhet som kommer fra maktens korridorer langt unna i hovedstaden Yaoundé. De stoler ikke på regimets tomme erklæringer om landets kulturelle mangfold, når de i praksis har sett sine foreldres drøm om en virkelig rettferdig nasjon bli knust. Disse unge menneskene har ingen grunn til å stole på de gamle mennene som har sittet ved makten siden de ble født, og som med sitt vanstyre er ansvarlig for deres elendighet.
Kamerun er på kanten av stupet fordi mange nok av disse unge menneskene i det tidligere Vest-Kamerun i løpet av de to siste årene har sett sine jevnaldrende og sin familie bli arrestert, utsatt for brutal behandling i fredelige protester og i noen tilfeller drept. De kjemper nå tilbake. Og i motsetning til de gamle mennene ved roret, har disse unge menneskene, drevet av mantraet «ingen rettferdighet, ingen fred», ingenting å tape.
Et liv i elendighet i Francafrique
Disse ungdommene er bevæpnet med mobiler med kontantkort, dingser og skytevåpen.
Kamerun er på kanten av stupet fordi disse unge mennene og kvinnene vet at de som sitter ved makten ikke er de nasjonalistene de utgir seg for å være. De vet at den eneste grunnen til at disse kyniske gamle mennene arvet nasjonen var at de var villige til å samarbeide med franskmennene, som var i ferd med å trekke seg tilbake, mot de marxistiske nasjonalistene.
Disse ungdommene har valgt døden over et liv i evig elendighet i Françafrique.
Kamerun er på kanten av stupet fordi «det internasjonale samfunnet», som Frankrike er en del av, har lukket øynene og ørene for deres lidelser. Uberørt av det internasjonale diplomatiets teater tar de saken i egne hender og har ingen tro hverken på Den afrikanske union (AU) eller FN.
Disse ungdommene er sinte og kan fort bli dumdristige.
Den selvstendige staten Ambazonia
Kamerun er på kanten av stupet fordi frykten florerer. Myndighetenes voldelige undertrykking av de engelskspråklige opprørerne, som kjemper for den selvstendige staten Ambazonia, har bare ført til mer vold. Væpnede grupper som Ambazonia Defense Forces, Lebialem Red Dragons, Banso Resistance Army og andre spretter opp som paddehatter i utkantene av de engelskspråklige regionene.
Dersom president Biya ønsker å unngå å lide samme skjebne som Kongos tidigere president Mobutu (som ble drevet fra makten av opprørsleder Laurent Kabila, med støtte fra nabolandene Uganda og Rwanda, noe som resulterte i det nærmeste man har kommet en storkrig på kontinentet); eller bidra til at Kamerun havner i det samme uføret som Elfenbenskysten gjorde etter president Félix Houphouët-Boigny (som med sin giftige nativisme startet en utvikling som senere ledet til en kostbar borgerkrig som nesten delte landet i to), så må han høre på oppfordringene om dialog.
Dialogen
På et åpent høringsmøte i regi av Kameruns nasjonale kommisjon for fremming av tospråklighet og multikulturalisme nylig – regjeringens forestilling om en løsning på krisen – bemerket Paulinus Toh Jua, en tidligere opposisjonspolitiker for SDF og sønn av Augustine Ngom Jua (nest siste statsminister i Vest-Kamerun, og en tidlig motstander av et sentralisert system), at problemet i Kamerun ikke er tospråklighet eller multikulturalisme, men heller statens idé om nasjonal enhet.
-Dette handler om å innse at det vi står overfor er det engelskspråklige problemet. Kan dere forholde dere til dette som det engelskspråklige problemet, spurte han.
Det tidligere parlamentsmedlemmet understreket at han støtter de mange ønskene om dialog, men sa at han ikke trodde at kommisjonen var i en posisjon til å gjøre noe med de grunnleggende problemene som Kamerun står overfor, fordi ingen av partene som var til stede på møtet representerte de to partene i konflikten – nemlig de engelskspråklige og myndighetene i Kamerun. -De franskspråklige og de engelskspråklige har ikke noen problemer, sa han.
Problemet i Kamerun er ikke tospråklighet eller multikulturalisme, men heller statens idé om nasjonal enhet
-Men om det oppstår problemer mellom de engelskspråklige og myndighetene, og vi ønsker dialog, er da kommisjonen og dere som er til stede her i stand til å forhandle og få i stand en fredelig løsning? Hvis vi ikke er i stand til å finne en fredelig løsning, bør vi være ærlige.
Hans forslag var at det hovedsakelig engelskspråklige lederskapet for kommisjonen bør gå av, siden kommisjonen ikke makter å finne en varig løsning på krisen.
-Vi oppfordrer dere til å gi freden en sjanse, til å velge den inkluderende dialogen, som også omfatter alle våre brødre og søstre i diaspora, med eller uten forutinntatte ideer. Hvis vi ikke klarer det, kommer vi til å stå overfor mange problemer, konkluderte han.
Kamerun er på kanten av stupet fordi krisen har gitt næring til hatet på en måte som aldri har skjedd tidligere.
