Hvor er det den internasjonale humanitærretten svikter?
For det første er mange i Afrika, også ikke-statlige væpnede grupper, skeptiske til det internasjonale rettssystemet. Regjeringer og ikke-statlige aktører ser det som uønsket inngripen og en forlengelse av nykolonialismen.
For det andre er humanitærretten statsfokusert, noe som svekker evnen til å regulere handlingene til ikke-statlige væpnede grupper. Disse gruppene kan ikke bli parter i traktater om internasjonal humanitærrett. Det er derfor ikke overraskende at de ikke overholder disse reglene.
Rettsreglenes manglende evne til å beskytte ofrene for væpnede konflikter viser seg i de bevisste angrepene på sivile, hindringen av humanitær bistand og overgrepene mot sårbare grupper i Gaza, Sudan og Den demokratiske republikken Kongo.
For at humanitærretten skal være relevant, effektiv og ha autoritet, må det hierarkiske og todelte verdenssynet den bygger på, endres. Det rådende synet antyder at det bare finnes én «riktig måte» å gjøre ting på, basert på vestlige normer og verdier.
Hvilke afrikanske beskyttelsesmekanismer bør tas i bruk?
Mange afrikanske skikker og urfolkspraksiser har opp gjennom historien begrenset krigsmetoder som fører til overdreven lidelse, for eksempel bevisst utsulting og overlagte angrep på sivile.
Ubuntu:
Den moralske filosofien ubuntu («menneskelighet») krever human behandling av andre, også av fiender. Den går imot metoder som tortur og masseovergrep.
Ndebele-folkets ordtak inkosi yinkosi ngabantu («en høvding er en høvding gjennom sitt folk») illustrerer et poeng som forskerne Mutoy Mubiala, Sabelo Ndlovu-Gatsheni og Emmanuel G. Bello har fremmet på hver sin kant. De argumenterer for at mange afrikanske samfunn har hatt – og fortsatt har – innebygde mekanismer for å sikre og beskytte folk, inkludert de mest sårbare.
Ordtaket viser at afrikanske adferdsregler iblant gjenspeiler prinsippene i internasjonal humanitærrett. Humanitærretten er retningsgivende for fremferden og forpliktelsene til nasjoner og individer i konflikt. Den gjelder også for nøytrale nasjoner og mennesker med beskyttet status.
Et historisk eksempel er Kong Moshoeshoe 1. (1786–1870) av Basutoland (dagens Lesotho), som holdt fast ved de afrikanske verdiene ubuntu og humanisme. Han rakte ut en hjelpende hånd og ga husly til folk som flyktet fra de sosiale og politiske omveltningene i Mfecane-perioden på 1800-tallet i det sørlige Afrika.
Kongen behandlet krigsfanger humant, i tråd med basothoenes filosofi om batho pele («medmenneskelighet først»). Han viste til og med sine motstandere respekt og verdighet, og var imot tortur, plyndring og dehumanisering av krigsfanger.
Folklore:
For urfolkssamfunnene i det sørlige Afrika var folkeeventyr, ordtak og gåter et verktøy for å fremme humanitære beskyttelsesprinsipper og forhindre masseovergrep under væpnede konflikter. Disse ble brukt til å gi råd, advare, irettesette og innprente positive verdier.
Innvevd i disse teksttradisjonene ligger det moralske verdier som medmenneskelighet, respekt, gjestfrihet og verdighet. Ta for eksempel ndebele-ordtaket isisu somhambi asingakanani singanophonjwana lwembuzi («en reisendes mage er på størrelse med et geitehorn»). Det ber vertssamfunnene om å gi bistand – mat og husly – til folk som flykter fra konflikt og forfølgelse.
Det underliggende budskapet er at det å ta seg av en fremmed, ikke tømmer matlageret. En gjest bør ha tilgang til alle goder på stedet.
Et annet eksempel er emuva kuphambili («fortidens handlinger pleier å innhente oss»). I dagliglivet har ordtaket en vid bruk. I krig oppfordrer det imidlertid til human behandling av krigsfanger og fraråder gjengjeldelseshandlinger.
Beskyttelse av sivile:
Mange førkoloniale samfunn i det sørlige Afrika hadde veldefinerte og sofistikerte humanitære beskyttelsessystemer. Disse var utformet for å verne sårbare grupper mot virkningene av væpnet konflikt. De ligner på moderne sikkerhetsordninger i internasjonal humanitærrett, som forbyr angrep på sivile og mishandling av mennesker med beskyttet status.
Nguni-folket utviklet for eksempel sosiale tabuer knyttet til behandlingen av barn, kvinner og gravide. Denne beskyttelsen gjaldt også sivile og krigsfanger.
Under kong Moshoeshoe 1. ble kvinner, barn og eldre ansett som ukrenkelige. De skulle behandles med omsorg, selv under krig.
Hvordan kan disse beskyttelsesmekanismene innlemmes i internasjonal humanitærrett?
En slik innlemmelse krever både strukturelle endringer i folkeretten og åpenhet for ulike kulturelle perspektiver.
Ved å gjøre afrikanske sedvaner til en del av humanitærretten kan man skape et rammeverk som gir større gjenklang hos lokale aktører, særlig ikke-statlige væpnede grupper. De er ofte de viktigste partene i væpnede konflikter i Afrika.
Først og fremst er ydmykhet og gjensidig læring mellom internasjonale institusjoner og lokalsamfunn avgjørende. Det vil være nyttig å involvere afrikanske samfunn i diskusjoner om internasjonal humanitærrett, lytte aktivt til deres perspektiver og verdsette skikkene deres.
Afrikanske tradisjoner kan inngå i opplæringsprogrammer for fredsbevarende styrker og humanitært arbeid i Afrika. Med en forståelse av lokale normer og praksiser vil fredsbevarende styrker kunne engasjere seg mer effektivt og bygge tillit i lokalsamfunn. Slik kan de bidra til å sikre etterlevelse av humanitærretten og redusere spenninger mellom internasjonale aktører og lokalbefolkninger.
Samarbeid med ikke-statlige aktører er avgjørende. Ved å fremheve det som er felles i prinsippene for humanitærrett og afrikanske skikker, kan internasjonale organisasjoner som Røde Kors få støtte fra flere grupper.
Å innføre afrikanske skikker i den internasjonale humanitærretten vil innebære en endret politikk i FN. Det vil også kreve at afrikanske akademikere, historikere og ledere er bedre representert i disse diskusjonene.
Et afrikansk perspektiv vil berike humanitærretten, gjøre den mer tilgjengelig og styrke rettsreglenes virkning der hvor de trengs mest.
Opprinnelig publisert av The Conversation 14. november 2024
