Jeg ble født i Esigodini, en liten gruveby i Zimbabwe, hvor fyllikene dreper hverandre for å kuppe områder med forekomst av gull. Det var helvete på jord. Jeg var omsluttet av fattigdom og motstand. Jeg var redd hele tiden. Det giftige miljøet snek seg inn i sjelen min. Jeg overlevde gjennom å benekte min sanne identitet, som transseksuell jente, og tolererte de nedsettende kallenavnene folk ga meg: «stabene», «ncukusili», «wule».
For å beskytte meg mot omverdenen, bygget jeg opp et hardt skall. Men det beskyttet meg også fra å omfavne min egen sannhet. Moren min sa alltid «eksponering er en øyeåpner». Det viser seg at hun hadde rett! I 2018 flyttet jeg til Zimbabwes nest største by, Bulawayo. Til å begynne med var jeg redd da jeg gikk i gatene, med biler som kjørte i rasende fart, og ropende gateselgere. Jeg var bare en trans-jente fra en liten by. Bylivet innebar at jeg måtte navigere ukjente territorier, og beskytte meg fra fremmedes blikk. Men etter en stund ble noen av disse fremmede venner. Jeg ble introdusert for Trans Research and Education Advocacy&Training (TREAT), en Bulawayo-basert gruppe som jobber for transpersoners rettigheter, og for å forhindre menneskerettighetsbrudd i hele Zimbabwe. Der møtte jeg folk som var som meg, mine trans-søstre. De verken unnskyldte eller kom med forklaringer på hvem de var. De levde sin sannhet! Jeg var i sjokk over å se denne friheten i Zimbabwe. Kroppene våre er ikke ferdig designet. De reflekterer det vi føler. De bekrefter vår individualitet. Var jeg i Johannesburg? Drømte jeg? Hvordan kunne folk leve så åpent?
Hormoner eller ei, jeg har funnet meg selv.
For mennesker med juridisk kunnskap, og for mennesker med kjennskap til menneskerettigheter var min barndoms drøm allerede en virkelighet. Jeg følte meg gjenfødt. Jeg gråt av glede, men inni meg var følelsene mine blandet. Presidenten, samfunnet, landet mitt har alltid fortalt meg at LHBTQI-folk er verre enn griser og hunder. Men hos TREAT fortalte folk som var som meg at jeg var vakker og at jeg hadde verdi. Hodet mitt spant. Jeg trengte svar. Hvem var jeg? I 2019 ble jeg programkoordinator i TREAT, og begynte å jobbe for å styrke menneskerettighetsforkjemperes arbeid med lovgivende rammeverk og ikke-diskriminerende praksiser for LHBTQI-personer i det sørlige Afrika. Etter hvert som jeg jobbet i TREAT, endret selvbildet mitt seg. Jeg skapte et Hollywood-bilde av meg selv. Jeg tok sikte på perfeksjon. Jeg ga alt i alt jeg gjorde, men glemte å ta vare på min mentale helse.
2020 kom. Covid-pandemien stengte ned Zimbabwe. Jeg fikk ikke lenger tak i hormonene jeg brukte, fra Botzwana. Kroppen jeg hadde brukt år på å tilpasse kjønnsidentiteten min, forsvant. Månedene gikk. Jeg mistet håp. Selvfølelsen min dalte. Den nye virkeligheten ble et mareritt. Så begynte jeg å tenke. Jeg spurte veggene i leiligheten min: Hvorfor bruker vi så mye penger på ting som er midlertidige? Jeg fikk ikke noe svar. Transpersoner endrer kroppene sine for å bekreftelse. Fra seg selv? Fra samfunnet? Hvordan skal man endre sjelen sin?
Etter hvert som jeg mistet noe av min kjønnsbekreftende kropp, begynte jeg å sette pris på hvor vidt trans-spekteret er. Hvis transpersoner jeg kjenner kan være lykkelige i alle mulige former, stadier og størrelser, hvorfor kan ikke jeg? Mens jeg satt hjemme og betraktet kroppen min endre seg mot min vilje, lærte jeg viktigheten av egenverdi og egenkjærlighet. Uansett hvordan jeg ser ut er jeg en transkvinne, og jeg fortjener kjærlighet. Det er min styrke. Jeg lærte å finne glede i nuet heller enn å dvele ved en fortid som skadet nåtiden. I dag er jeg komfortabel med stresset i Bulawayos gater. Trafikklys skifter fra gult til rødt, men jeg fokuserer på de grønne lysene som muliggjør det å komme fremover. Hormoner eller ei, jeg har funnet meg selv. Kroppene våre betyr ingen ting uten riktig tankesett. Skaper vi positive narrativ, hvis vi nærer vår psykiske helse, kan vi finne indre ro og spre kjærlighet i verden. La din indre skjønnhet komme ut.
Teksten er oversatt fra antologien HOPES AND DREAMS THAT SOUND LIKE YOURS– Stories of Queer Activism in Sub-Saharan Africa.
