Franske myndigheters arv og ansvar

Den 1. november 1954 startet Front de libération nationale (FLN) en geriljakrig mot den franske kolonimakten. Krigen skulle vare i syv år, og ble nedkjempet på begge sider av Middelhavet. Algerie hadde siden 1830 vært en fransk koloni med en betydelig andel franske bosettere. Fra 1848 ble Algerie en integrert del av Frankrike, på lik linje med Provence og andre franske regioner. I 1961 startet fredsforhandlinger mellom franske myndigheter og FLN, etter at selvbestemmelse for Algerie ble besluttet i en folkeavstemning i januar 1961. Beslutningen ble hardt mottatt blant de franske settlerne, og mange organiserte seg i den paramilitære og høyreekstreme gruppa Organisation Armée Secret (OAS).

Slutten av den algeriske frigjøringskrigen resulterte i en voldsspiral fra flere av partene i krigen. Det var interne kamper mellom FLN og en annen algerisk frigjøringsbevegelse Mouvement National Algerien (MNA). I løpet av krigen ble omtrent 4000 algeriere drept i interne oppgjør mellom FLN og MNA, både i Frankrike og i Algerie. OAS trappet også opp og gjennomførte både bombeangrep og attentatforsøk mot algeriere og president Charles de Gaulles. FLN hadde i 1961 gjennomført en rekke angrep i Paris, spesielt rettet mot politiet. I løpet av en to-ukers periode i slutten av september 1961 hadde fem politimenn blitt drept i angrep gjennomført av FLN. For FLN var det viktig å vise styrke i forhandlingene gjennom å vise at de hadde evnen til å skade Frankrike i hjertet av landet.

Nordafrikanere generelt, og algeriere spesielt, hadde i løpet av krigen blitt utsatt for stadig økende trakassering, ydmykelse, vold og overvåkning fra det franske politiet. 5. oktober 1961 innførte politidirektør Maurice Papon portforbud for «franske muslimer, algeriske arbeidere og franske muslimer fra Algerie» mellom kl. 20.30 og 05.30. I tillegg frarådet Papon algeriere å reise i grupper på mer enn tre personer. Papon ønsket å kontrollere den algeriske befolkningen for å stoppe attentater mot politiet, for å svekke FLNs kontroll og posisjon blant algeriere i Frankrike, samt for å ramme organisasjonen finansielt. Portforbudet ga i realiteten politiet hjemmel til å stoppe alle med nordafrikansk utseende. Det omfattende og rasistiske portforbudet rammet FLN, men også algerieres mulighet til et hverdags- og arbeidsliv. FLN hadde tidligere i krigen hatt suksess med ulike former for boikott og streik, og oppfordret også denne gangen til en boikott. De oppfordret flest mulig algeriere om å reise fra de slumlignende forstedene, såkalte bidonvilles hvor de bodde, til Paris sentrum under portforbudet. FLN ønsket å markere overfor Frankrike og de Gaulle at de fortsatt hadde evnen til å organisere seg og trosse Frankrike i hjertet av Paris. I 1961 bodde det omtrent 150.000 algeriere i Paris og forstedene. Tretti tusen menn, kvinner og barn dro inn til Paris kvelden 17. oktober for å demonstrere mot portforbudet.

FLN sin organisering av boikotten ble holdt hemmelig. Likevel vet historikerne at politiet var kjent med demonstrasjonen allerede morgenen 17. oktober. Politiet forberedte seg ved å rekvirere busser og idrettsarenaer for å internere demonstranter. Politisjefen i Paris Maurice Papon utplasserte 7000 politimenn, 1500 spesialstyrker og paramilitære styrker på strategiske steder i Paris. De tok kontroll over alle inngangsportene til Paris, viktige broer, metro- og togstasjoner.

Politiet arresterte 12.000 personer og sendte dem til ulike interneringssentre og politistasjonen i Paris. Sentrene var de samme som Vichyregimet hadde brukt for å internere jøder under andre verdenskrig. Det var ikke den eneste koblingen til fascistiske og høyreekstreme holdninger, da flere i politiet hadde deltatt i og hatt viktige posisjoner under Vichyregimet. Lederen av politiet i Paris, Maurice Papon, var en av dem. Han ble i 1998 dømt for å ha deportert 1560 franske jøder konsentrasjonsleirer i Tyskland og dagens Polen. Flere tusen algeriere ble fraktet til interneringssentrene hvor de ble banket opp, fikk fingrene kappet av og hvor titalls ble drept av franske politimenn som kynisk nok kalte seg selv for «velkomstkomiteen». De som ikke ble drept ble enten satt i fengsel, utvist til Algerie, eller banket opp før de ble løslatt.

Omtrent 6000 algeriere kom seg til sentrumsbydelen la République hvor de holdt en fredelig demonstrasjon. Ved Opéra ble de stoppet av politiet som angrep med skytevåpen og banket opp flere av demonstrantene. Ved broene Pont Saint-Michel – like ved Notre Dame – og Pont Neuilly ble algeriske lik kastet i elven. I dagene som fulgte ble lik funnet langs Seinens elvebredder. Flere av dem hadde fått hendene bundet bak ryggen.

I dag er det fortsatt ingen som vet det nøyaktig tallet på antall døde etter massakren. Politiet og franske myndigheter gjorde sitt for at massakren skulle bli glemt ved å hindre innsyn i arkivene, og ved å lyve om antall drepte. Politiets offisielle dødstall etter demonstrasjonene i 1961 var to drepte. I 1991 publiserte journalisten Jean-Luc Einaudi boken La Bataille de Parishvor han estimerte dødstallet til å være mellom 200 og 400 drepte. Under Papons rettssak i 1998 hvor han ble dømt for deportasjonen av parisiske jøder, vitnet Einaudi om Papons rolle i massakren i 1961. Ettersom massakren fant sted mot slutten av den algeriske frigjøringskrigen besluttet franske myndigheter at franske styrker, både i Frankrike og Algerie, hadde amnesti og verken Papon eller andre politimenn har derfor blitt straffeforfulgt. Rettssaken mot Papon la press på det franske politiet som satte ned en kommisjon for å vurdere antall drepte under massakren. Verken Papon sitt navn eller det faktum at politiet selv ødela materialet ble nevnt i rapporten, som konkluderte med at 32 personer ble drept. Selv om dødstallet fortsatt er usikkert er det i dag allment akseptert at tallet trolig er mellom 150 og 300 drepte.

Blant algeriere, både i og utenfor Frankrike, oppleves det fornærmende at Frankrike ikke har tatt et oppgjør med massakren. Fra 90-tallet og fram til i dag har det blitt skrevet stadig flere bøker og artikler om massakren. I 2001 anerkjente Paris offisielt drapene som en massakre av, men flere etterkommere peker på at verken politiet eller Frankrike som stat har anerkjent og tatt ansvar for myndighetenes deltakelse i massakren. De ønsker at Frankrike skal anerkjenne massakren som en forbrytelse mot menneskeheten. Vil Emmanuel Macron gi dem det de ønsker?