Kampen for kjærligheten

Jeg er på vei til leiligheten til George. Kampala i sol mens jeg trasker på en støvete grusvei omgitt av eviggrønne trær, små butikker, verksteder og lokale restauranter. George sa seg villig til å møte meg etter jeg hadde blitt godkjent av en ugandisk venn han stoler på. Skeive i Uganda er blitt forsikt5ige med hvem de møter. Journalister også. Det er verst for ugandiske journalister som kan straffes med fengsel dersom de publiserer innhold som anses å promotere LGBTQ+-miljøet. Utenlandske journalister risikerer å bli sendt ut av landet.

Første gang jeg besøkte Uganda for første gang for åtte år siden begrenset kunnskapen om landet seg stort sett til skrekk-historier om Idi Amin og Yoweri Museveni, som hadde sittet som president i 30 år. Han er president fremdeles. I «The Pearl of Africa», som Winston Churchill entusiastisk kalte landet da han besøkte landet i 1907, ble jeg straks overveldet av gjestfriheten og åpenheten jeg ble møtt med. Enten det var smilende unger som ropte «muzungu (hvit person)», eller voksne som ville slå av en prat om og høre om det kalde landet jeg kom fra.

Etter å ha blitt ledet på villspor av GPS-en, fant jeg endelig frem til leiligheten til George. Nøyaktige adresser kan være sjeldne på småveiene i Kampala, men en mann som spiste lunsj utenfor en liten butikk, ledet meg på rett vei. Før han sendte meg videre ville han gjerne snakke fotball først. Da vi oppdaget at vi begge var Manchester United-fans, utbrøt han: 'We are brothers, man!».

David, som jobber i en organisasjon for LGBTQ+-rettigheter, men måtte gå under jorden etter den nye loven ble vedtatt, påpekte noe viktig: «Vi hører ofte at Uganda er et homofientlig land, men husk at det er politikerne, ikke vanlige folk, som vedtar lovene. Folk flest bryr seg mest om sitt eget, og mange endrer syn på homofili når de får mer kunnskap.» David ønsker naturlig nok å være anonym fordi han selv er homofil og jobber i en organisasjon som ikke lenger kan operere åpent.

Churchill hadde imidlertid andre planer enn bare å beundre den vakre naturen på sin reise til Uganda. Den vordende britiske statsminister var i landet for å undersøke det økonomiske potensialet for England. Omtrent på samme tid som han besøkte landet begynte britenes lov fra 1862, kalt «Sodomy Act», for alvor å få fotfeste i Uganda. Det innebar blant annet at homofile kunne risikere fengselsstraff for «unaturlige handlinger», som britene kalte sex mellom to av samme kjønn.

Før britene koloniserte Uganda i 1894, bestod landet av kongedømmer og klansamfunn. Det var ingen åpenbar motstand mot homofile relasjoner i landet. Tvert imot hersket det aksept for ulike kjønnsidentiteter og seksuell legning i flere samfunn. Kong Mwanga av Buganda, det største kongedømme i landet, hadde mannlige elskere uten at det vakte nevneverdig oppsikt i befolkningen. Blant Lango-folket i nord ble menn som kledde seg i kvinneklær respektert i samfunnet. Disse mennene, kjent som mudoko dako, kunne også gifte seg med menn uten sosiale sanksjoner.

Etter at Churchill ble hyllet for krigsinnsatsen under andre verdenskrig strammet britene skruen ytterligere til og innførte ny straffelov mot homofili i 1950. Det var en videreføring og formalisering av Sodomy Act, og forbød enhver form for seksuell aktivitet mellom personer av samme kjønn. Straffen for de som ble dømt kunne være opptil livsvarig fengsel. Ironisk nok var det på 1950-tallet britene selv løsnet grepet om de strenge homofili-lovene i Storbritannia.

«Velkommen, her bor jeg med katten min!». George er sprudlende og møter meg i bar overkropp med fløyelsmyk stemme. «Jeg skal bare sette over teen», ugandere byr alltid på noe når de tar imot besøk, og George er intet unntak når han ber meg sette meg på et teppe på balkongen med gløtt av Viktoriasjøen i det fjerne. Jeg er kjapt ute med å si at jeg selvfølgelig kan skjule identiteten hans. «I’m a walking rainbow, my dear! I have nothing to hide”, før han alvorlig legger til, “når dette publiseres er jeg forhåpentligvis ikke i Uganda lenger».

Med teen i hånden begynner George å fortelle om de første ukene og månedene etter loven ble innført. «Bare noen dager etter at loven ble innført, var jeg på besøk hos en nabo som også er homofil. Plutselig sto politiet utenfor. Huseieren hadde angitt oss, politiet tok oss med på stedet. I fire dager holdt de oss i arresten og prøvde å få oss til å innrømme at vi hadde hatt sex med hverandre. Vi hadde dessverre ikke det! Selvfølgelig ville politiet ha penger. Heldigvis hadde vi en advokat som hjalp oss, så vi ble løslatt etter mye kaos. Men vi måtte betale 3000 kroner hver for å bli sluppet ut».

George kunne ikke lenger vende tilbake til sin gamle leilighet og bodde på hotell i to uker etter at han slapp ut av arresten. «Pengene jeg hadde spart opp for å starte make-up-studio forsvant til å betale politiet og leie denne leiligheten». «Heldigvis kunne jeg fortsette å lage videoer for sosiale medier. Selvfølgelig uten å nevne "skeive ting" eller noe som hadde med den nye loven å gjøre».

George forteller videre at han vil reise ut av Uganda så fort han får muligheten. «Jeg har ikke noe annet valg. Jeg orker ikke lenger skjule min personlighet og vil dra et sted jeg kan utvikle meg og være meg selv. Visumet til Canada er allerede klart, jeg venter bare på å få penger til billetten».

Hvordan klarer han å holde motet opp til tross for den umulige situasjonen? «Jeg har katten min, hun er en søt liten utstøtt gatekatt, akkurat som meg», sier han galgenhumoristisk og legger alvorlig til «jeg trodde faktisk vi var på vei til å bli mer akseptert, at vi endelig kunne være oss selv. Men etter loven ble innført var det som om alt ble kvalt over natten. Vi har ingen steder å gå lenger, ingen klubber, ingen barer, ingenting!»

George forteller videre at skeive sliter med å få jobb. «En transperson, som er en venn av meg, fikk en jobb på en restaurant, men så fant de ut at hun var trans og fikk sparken på dagen. Det er virkelig fryktelig. Mange har ikke penger til mat og holder seg innendørs hele dagen for ikke å vekke oppmerksomhet».

I tiden etter Ugandas uavhengighet i 1962 var landet preget av ustabilitet, og lover mot homofile var ikke et hovedfokus for myndighetene. Under Idi Amins diktatur på 1970-tallet ble diskrimineringen av homofile og andre grupper forsterket. Da Yoweri Museveni kom til makten i 1986, var homofili fortsatt ikke på dagsorden. På 2000-tallet økte innflytelsen fra konservative kristne grupper. Sammen med støtte fra amerikanske evangeliske pastorer, som aktivt drev kampanjer for anti-LGBTQ+-lovgivning, ble regjeringens retorikk om homoseksualitet hardere.

I 2009 ble det første lovforslaget som virkelig satte fokus på homofili introdusert. Lovforslaget foreslo dødsstraff for "grov homofili", men ble aldri vedtatt. I 2014 vedtok parlamentet en ny lov mot homofili, som kriminaliserte homoseksuelle relasjoner med straff opp til livsvarig fengsel. Loven ble imidlertid opphevet av domstolen på grunn av juridiske problemer. Etter internasjonalt press fra flere organisasjoner utrykte også Museveni bekymring for at den kunne skade Ugandas omdømme.

I mars 2023 ble et nytt lovforslag, kjent som The Anti-Homosexuality Act, fremmet i Ugandas parlament. Loven ble signert av president Museveni den 29. mai samme år. Denne loven kriminaliserer samtykkende seksuelle handlinger mellom personer av samme kjønn med straff opp til livsvarig fengsel. Det som omtales som "skjerpede tilfeller av homofili" i loven – for eksempel forhold med mindreårige eller personer med kognitiv funksjonsnedsettelse – kan føre til dødsstraff.

George planlegger en video for sosiale medier og inviterer meg til å bli med på seansen. Det lille kjøkkenet hans har i løpet av noen minutter blitt forvandlet sminkestudio. Mens ansiktet hans sakte forvandles til et kunstverk, forteller George om hva sminke har betydd for ham: «Jeg ble deprimert for første gang for mange år siden. Familien min hadde ikke råd til psykolog, så make-up ble min antidepressiva», forklarer han.

For George handler sminke om mer enn bare utseende – det handler om frihet. «Det er kraftfullt å skape noe vakkert midt i alt det stygge som omgir oss,» sier han, mens han legger siste hånd på verket. «Eyeliner er det vanskeligste. Jeg øvde i årevis for å mestre det, og selv nå vet jeg ikke alltid om det blir slik jeg vil,» sier han idet han maler den siste streken med en stø hånd.

Med sminken på plass finner George frem en bøtte og blander vann, såpe og rødt fargestoff. «Såpe er viktig, ellers blir det for tynt. Det er jo tjukt blod vi vil ha. A bloody hell!» ler han, før han ruller ut et svart plastunderlag på gulvet. Han rigger opp stativet, mobilen og setter på musikken – så høyt at veggene i den lille studioleiligheten vibrerer. «Jeg må komme i riktig stemning, ellers blir det bare tull», sier han før han skal forvandles fra make-up-artist til influenser.

Før jeg takker for meg sier han at det er håp for skeive i Uganda tross alt. «De fleste unge mennesker har ikke problemer med oss, men de eldre beskylder oss for å skade barna deres, som om vår eksistens kan ødelegge dem. Men jeg har ikke tid til å vente. Jeg vil leve nå».

Det går ikke lang tid etter vi møttes før jeg får en melding fra George om at han har kommet seg til Canada. Vi avtaler en videochat på WhatsApp. På en dårlig linje forteller han usminket og lavmælt at det er en lettelse at politiet ikke er etter deg hele tiden, men at livet i Canada ikke er bare enkelt. «Jeg hadde ingen nære venner her så det kan bli ensomt til tider. Det er også umulig å få jobb uten relevant erfaring og utdannelse, men den største utfordringen for meg i Ottawa er faktisk at de fleste snakker fransk».

Han drømmer om en karriere som make-up artist i filmindustrien, men innser at det vil ta tid. «Jeg må fullføre utdannelsen først,» forteller han. Selv om utfordringene er mange, er han fast bestemt på å bli i Canada. «Det er ikke trygt for meg i Uganda lenger, særlig ikke etter alle videoene jeg har postet på sosiale medier etter jeg kom til Canada!» Et stort forandring har skjedd i livet til George etter han kom til Canada. «Jeg har fått meg en terapeut, så endelig kan jeg snakke ut om mine innerste demoner!»

Historien til George er ikke unik i Uganda. Mange skeive har forlatt landet. Særlig de som har penger og kontakter i andre land. David mener at det allerede er et problem. «Det kan svekke kampen for LGBTQ+-rettigheter i Uganda. Vi har mistet flere viktige stemmer som både kan være et forbilde for andre skeive og snakke vår sak internasjonalt».