Boko Harams terror gjør livet enda vanskeligere for en i utgangspunktet sårbar og fattig befolkning i dette området. Men i kampen mot terror må vi ikke glemme hvilke regimer vi samarbeider med. Her skal jeg nøye meg med å se på Tsjad.
Da den avhoppede generalen Idris Déby kuppet president Hissène Habré sitt regime i 1990, var det vill jubel i hovedstaden N’Djamena. Habré var en fryktet diktator, ansvarlig for 40.000 drap i løpet av sine åtte år som president i Tsjad. 31. mai i fjor ble han dømt til livsvarig fengsel for dette av en ekstraordinær domstol i Dakar.
Déby tok makten på en tid da de fleste regimer i Afrika endret seg fra autoritære militærregimer til formelle demokratier, men uten at veldig mange land byttet ut sine presidenter. I 1990 lovet president Déby ikke befolkningen gull og grønne skoger, men demokrati og menneskerettigheter. Og folket applauderte. Men det er 27 år siden, og Déby er fortsatt president i Tsjad. Han har vunnet alle de fem presidentvalgene med så klar margin at det aldri har vært nødvendig å ha en andre valgomgang. Kanskje har han fryktet at opposisjonen ville klart å samle seg mot ham om det hadde blitt tilfellet?
Ingen betviler at Boko Haram gjør mye skade i Tsjad, Kamerun, Nigeria og Niger. Men samtidig snakker ingen om den skaden president Déby selv gjør i Tsjad
Men den politiske opposisjonen var i villrede; skulle den boikotte valgene? Skulle den søke sammen med opprørere som vil styrte Debys regime med militær makt? Skulle den forsøke å få det internasjonale samfunnet til å forstå at Debys regime i Tsjad likner mer på det gamle diktaturet han selv kuppet i 1990, enn på det demokratiet han lovet da han for 27 år siden ble bejublet av massene i N’Djamena?
Opposisjonen forble splittet og brukte alle disse tre taktikkene samtidig. Og 10. april 2016 gikk Déby for femte gang seirende ut av et presidentvalg og er nå Tsjads folkevalgte president til 2021.
Sparetiltak og protester
Siden februar i fjor, da Déby kunngjorde sitt presidentkandidatur, har Tsjad vært preget av protester. Studenter protesterte sterkest. Men da Déby i august lanserte sine sparetiltak for Tsjad, fikk studentene følge av advokater, leger og lærere. Sparetiltakene tok fra studentene stipendene deres. De reduserte viktige frynsegoder for alle statsansatte - livsviktige frynsegoder, siden lønningene ikke er til å leve av. Resultatene har vært at universitetene forble stengt hele høstsemesteret, rettsaker ble utsatt i ukesvis og sykehusene behandlet i høst kun dem med livstruende sykdommer.
Det er med dette politiske bakteppet den internasjonale giverkonferansen i Oslo 24. februar skal forsøke å samle inn penger til å bekjempe sult og Boko Harams terror rundt Tsjad-sjøen. For noen dager siden var det ni år siden den tidligere rektoren ved Universitetet i Ndjamena ble hentet i sitt hjem av sikkerhetspolitiet; siden da har ingen sett ham. Det at 23 soldater i regjeringshæren som angivelig ikke stemte på Déby i april fortsatt ikke har gikk livstegn fra seg, er det ingen i det internasjonale samfunnet som ofrer en tanke. At politiet regelrett har drept flere elever og studenter som har deltatt i protestene mot regimet i Tsjad i høst er det få som har fått med seg.
Det er blant de desillusjonerte ungdommene rundt Tsjad-sjøen, dem som myndighetene har neglisjert, at Boko Haram rekrutterer sine fotsoldater.
Det er så mye usikkert i Sahelregionen at vi foretrekker å støtte diktatoriske regimer med grove menneskerettighetsbrudd på samvittigheten heller enn å kritisere dem, i redsel for å miste kontrollen. Vi ser ut til å glemme at hovedårsaken til Boko Harams vekst ikke er at befolkningen er fundamentalistiske muslimer, men snarere er folk som myndighetene i egne land har neglisjert over lengre tid. Befolkningen rundt Tsjad-sjøen har sett lite til oljepengene i Tsjad og Nigeria. Her mangler fortsatt skoler, veier og sykehus. Her finnes nesten ingen stabile jobber med levelig lønnsinntekt.
Det er blant de desillusjonerte ungdommene rundt Tsjad-sjøen, dem som myndighetene har neglisjert, at Boko Haram rekrutterer sine fotsoldater. Men det er disse myndighetene Norge og de andre internasjonale donorene nå skal samarbeide med for å få slutt på terror og sult – terror og sult som myndighetene i stor grad selv er ansvarlige for.
Bruk donormøtet denne uken til drøfte den vanskelige politiske situasjonen i regionen. Ta ondet ved roten, og finn måter å støtte sivilbefolkningen på uten å gå via de illegitime regimene.
