Hvorfor noen voldelige konflikter eskalerer til borgerkrig og andre ikke

Vi gjennomgikk tidligere forskning om eskalering av voldelige og ikke-voldelige konflikter til borgerkriger. Vi fant at denne forskningen fokuserte mer på ikke-voldelige bevegelser som ble til borgerkriger, og ikke tok hensyn til voldelige konflikter som gjorde det samme.

Med dette som bakteppe utviklet vi teorien vår om de tre påvirkningsfaktorene som er oppført ovenfor. Vi testet flere hypoteser med data inkludert statistikk om terrorgrupper fra hele verden mellom 1970 og 2007.

Vi fokuserte på disse tre faktorene fordi en terrorgruppe er avhengig av å overleve den innledende fasen av konflikten for å kunne opprettholde opprøret mot regjeringen. Omtrent 70 % av terrorgruppene avslutter sine aksjoner innen ett år etter det første angrepet.

For å overleve sårbarheten i den tidlige fasen, må en terrorgruppe kunne mobilisere sine styrker for en mer systematisk form for krigføring. Terrorhandling krever ikke mobilisering, men opprør gjør det.

Vår forskning førte til fire store funn.

For det første fant vi ut at det er større sannsynlighet for et opprør når en stat slår ned en terrorgruppe ved bruk av makt. Voldelig undertrykkelse hjelper terrorgrupper med å overbevise moderate medlemmer til å gjøre opprør. Det gjør også rekruttering enklere ved å øke kritikk mot staten.

Dette ble sett i den mosambikiske nasjonale motstandsgruppen (Renamo). Den eskalerte sin voldelige kampanje til et langvarig væpnet opprør mot landets regjerende parti mellom 1975 og 1992. Gruppen dukket først opp som svar på marginaliseringen av Mosambiks landlige befolkning på 1970-tallet.

National Union for Total Independence of Angola (UNITA) gjorde på samme måte sin voldelige kampanje for Angolas uavhengighet fra portugiserne til en lang og brutal borgerkrig mot det regjerende partiet mellom 1975 og 2002.

I motsetning til dette har Spania og Canada satt i gang tiltak for å adressere kritikk og ga folk færre grunner til å støtte opprør.

Grupos de Resistencia Antifascista Primero de Octubre (GRAPO) i Spania startet sin terrorkampanje i 1975 med antikapitalistiske motiver. Det siste angrepet var i 2006. Regjeringen fulgte en forhandlingspolitikk for å overtale gruppen til å legge ned våpnene, og styrket sikkerhetstiltak og antiterrorlover.

Front De Liberation Du Quebec i Canada startet en voldelig kampanje med mål om å etablere et uavhengig Quebec. Den gjennomførte terrorangrep mellom 1963 og 1970. I likhet med reaksjonen i Spania brukte Canada forhandlinger for å slå ned opprøret. Regjeringen vedtok også reformer som inkluderte etablering av tospråklighet og flerkulturalitet.

For det andre fant vi ut at når en stat prioriterer levering av offentlige tjenester fremfor undertrykkende antiterrorpolitikk, er det mindre sannsynlig at en terrorgruppe vil gjøre aksjonen sin til et langvarig opprør.

Vi fant ut at sannsynligheten for at en gruppe gjennomfører en terror aksjon reduseres med 57 % når en stat øker offentlige forbruk med 2 % per person. Dette indikerer at bedre omfordelingspolitikk mest sannsynlig forhindrer langvarige organiserte opprør.

Færre terrorangrep skjer i nasjoner med mer raus velferdspolitikk. Elfenbenskysten, for eksempel, klarte å unngå konflikt mellom flere etniske grupper i to tiår etter uavhengigheten i 1960 ved å omfordele en betydelig del av regjeringens budsjett mellom regioner.

På den annen side ledet tuaregene i Mali på begynnelsen av 1990-tallet et opprør etter å ha innsett at de hadde vært dårlig utdannet og økonomisk marginalisert. Dette utviklet seg til en borgerkrig, med det siste angrepet i 2012. Det har vært sporadiske sammenstøt siden.

For det tredje fant vi ut at det er større sannsynlighet for at grupper med ulike angrepsstrategier eskalere terroraksjonene sine til organiserte opprør mot staten. Dette har viktige implikasjoner for beslutningstakere som vurderer ulike reaksjoner for å bekjempe terrorisme.

En terrorgruppe som bruker et bredt spekter av taktiske strategier – som attentater, væpnede angrep, bombeangrep og gisseltaking – kan gi tidlig tegn om at den er i stand til å føre et organisert opprør.

Både UNITA i Angola og Renamo i Mosambik brukte et bredt spekter av angrepsstrategier. I gjennomsnitt inkluderte 53 % av UNITAs taktiske portefølje tre eller flere angrep, det samme gjorde 63 % av Renamos portefølje.

Vårt fjerde hovedfunn fremhever hvilken rolle mellomstatlige relasjoner spiller på eskaleringsdynamikken. Det antyder at et lands involvering i en rivalisering med en annen stat reduserer sjansene for at en terrorgruppe eskalerer sine aksjoner til et væpnet opprør. Tyrkia og Hellas har hatt anstrengte forhold og kom sist nær krig i 1996. Denne mellomstatlige dynamikken hjalp Tyrkia med å forene sine borgere mot Den islamske staten og slik forhindre at terrorangrepene ble om til en borgerkrig.

Å forstå effekten av mellomstatlig rivalisering på eskaleringsdynamikken er viktig i Afrika. Det vil bidra til å forklare hvorfor noen terroraksjoner på kontinentet blir til lange og brutale opprør ettersom historien viser oss at eksterne stater kan påvirke bølgen av afrikanske sivile konflikter.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av The Conversation 11. april 2023