Sudans humpete overgang til demokrati har imidlertid stoppet fullstendig opp. Landet står nå overfor den verste konflikten i landets historie og er truet av en fullskala borgerkrig – med eksterne forgreininger.
De sudanesiske væpnede styrkene og en paramilitær styrke kalt Rapid Support Forces har erklært krig mot hverandre og med det brakt landet i kne. Hovedpersonene er to generaler: Abdel Fattah al-Burhan, som leder de væpnede styrkene, og Mohamad Hamdan Daglom, kjent som Hemedti, fra Rapid Support Forces.
Fiendtlighetene har vært mest intense i hovedstaden Khartoum. Men voldsangrep har også brutt ut i andre provinser og truer med å gjenopplive den lenge ulmende volden i Darfur.
Det er også en fare for at konflikten kan smitte over på nabolandene og eskalere til en regional konflikt. Geografisk grenser Sudan til syv land: Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Egypt, Eritrea, Etiopia og Libya. Politisk og kulturelt er landet utspent mellom Midtøsten, Nord-Afrika og Afrikas Horn.
Regionale makter og naboer har stilt seg bak en av de to generalene – eller i noen tilfeller begge. Egypt og Saudi-Arabia har støttet al-Burhan. De forente arabiske emirater (UAE) og opprørsgeneral Khalifa Haftar fra Libya har på sin side støttet Hemedti og Rapid Support Forces. Men mange andre aktører har fortsatt ikke valgt side.
Det er en reell mulighet for at regionale og internasjonale aktører vil bevæpne ulike sider mens de forfølger sine egne, ofte konkurrerende, interesser. Dette kan bringe enestående endringer i den allerede skjøre balansen i regionen, og bli en test for eksisterende allianser.
Regionale og internasjonale aktører spiller en sentral rolle i å åpne for – eller forhindre – at krisen utvikler seg til en langvarig borgerkrig med regionale dimensjoner. Den beste muligheten for å stoppe Sudan fra å styrte inn i borgerkrig er at vestlige og regionale makter gjør samlet front, med sudanesiske sivilsamfunnsgrupper som legger press på de krigførende generalene for en permanent våpenhvile og en retur til en sivil-ledet overgang.
Men etter hvert som tiden går, fortviler mange over at Sudan snart vil nå punktet hvor det er for sent å snu.
Urolige naboer
Egypt: Egypt har en lang historie med å blande seg inn i Sudans anliggender. Dette har inkludert støtte til ulike militære regjeringer, samt å holde tilbake den islamistiske gjenoppblomstringen på 1990-tallet. I 2019, da al-Bashir ble avsatt, støttet Egypt al-Burhan i overgangen. De egyptiske myndighetene ønsket ikke at et militærregime – og dets allierte – skulle erstattes av en sivil demokratisk regjering. De fryktet at dette ville inspirere egyptere til å kreve det samme.
Siden den nylige konflikten brøt ut, har Egypt inntatt en forsiktig tilnærming ved å arbeide for forhandlinger om en permanent våpenhvile.
Dette er fordi borgerkrig vil medføre flere farer for landet. Egypt må allerede håndtere en flyktningkrise, ettersom titusenvis av sudanesere forsøker å komme seg vekk fra konflikten.
I tillegg kan en eskalering av konflikten mulig bringe ustabilitet til Egypts sørlige grenser. Dette kan åpne ruter for våpensmugling og ulovlig handel.
Egypt kan også bli drevet til å engasjere seg militært hvis kampene fortsetter.
Men Egypts største frykt må være å miste sin viktigste allierte i den pågående uenigheten med Etiopia om driften av Grand Ethiopian Renaissance Dam (GERD), som ligger ved Blue Nile-elven nær Etiopias grense til Sudan. Konflikten vil komplisere forvaltningen av demningen, da de to sudanesiske generalene kan ha ulikt syn på saken. En langvarig konflikt i Sudan kan dermed få lange konsekvenser for Egypts mat- og vannsikkerhet.
Etiopia: Forholdet til Sudan har vært anstrengt de siste årene på grunn av grensetvister om landkrav og uenigheter om GERD. En langvarig konflikt i Sudan kan få innvirkninger på grensetvistene. Disse tvistene er knyttet til spenninger over den omstridte fruktbare jordbruksregionen Al Fashaga, og at sudanesiske myndigheter angivelig skal ha støttet Tigray-opprørere mot den etiopiske føderale regjeringen.
Krisen i Sudan kan påvirke balansen i disse grensespørsmålene.
Ved Sudans vestlige grenser risikerer Libya, Tsjad og Den sentralafrikanske republikk at vold og spenninger i Darfur-regionen sprer seg. General Hemedti er en stammeleder fra Mahariya-klanen til Rizeigat-stammen i Darfur. Han har samarbeidet tett med opprørsgeneral Haftar i Libya om handel med narkotika, våpen og flyktninger på tvers av grensene mellom Sudan, Libya og Tsjad.
Med økende spenninger i Darfur, kan styrkene bli splittet: Noen vil støtte Hemedtis styrker. Andre vil forsøke å undergrave dem.
Eksterne makter
I borgerkriger i Midtøsten og Afrika, som i Syria, Irak, Libya og Jemen, har internasjonale aktører grepet inn ved å forsyne sine allierte med våpen, støttet diplomati som involverer de stridende partene, og noen ganger tatt saken i egne hender gjennom militære intervensjoner.
Sammenstøt i Sudan kan gjøre regionen til en lekeplass for eksterne makter som vil utvide sin innflytelse.
Under Barack Obama og Donald Trump minsket USAs innflytelse over Afrika og Midtøsten. Samtidig tok USAs konkurrenter grep for å få et strategisk fotfeste på Afrikas horn og den kritiske maritime ruten gjennom Rødehavet.
Russland, for eksempel, skal angivelig være i forhandlinger om militære og økonomiske avtaler for å kunne bruke Sudans havner på de viktigste handelsrutene til Europa. Det har også vært anklager om at den russiske Wagner-gruppen er involvert i ulovlig gullgruvedrift i Sudan.
Kina, som er Sudans nest største handelspartner (etter Saudi-Arabia), har på sin side investert tungt i infrastruktur og oljeutvinning, noe som gir landet en viktig rolle i konflikten.
Rike oljeprodusenter – Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – har en interesse i å etablere regional dominans. De forente arabiske emirater, som ønsker å kontrollere maritime ruter i Adenbukta og Rødehavet, har fattet stor interesse for havner i Sudan.
Saudi-Arabia har på sin side vært opptatt av å hindre Iran fra å etablere seg i Sudan. Som et resultat har landet øset inn penger i støtte til Sudans hær.
Både Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater grep inn for å forme overgangen i Sudan i 2019 og sikre at et vennlig regime ville ende opp med makten. Begge investerte også i en rekke økonomiske og militære virksomheter.
Men de har ikke støttet den samme generalen: Saudi-Arabia har støttet al-Burhan, mens De forente arabiske emirater har vært en ivrig tilhenger av Hemedti.
Jo lenger konflikten fortsetter, jo større er sjansen for en langvarig, blodig krig med regionale og internasjonale forgreininger. Dette vil gjøre det vanskeligere å begrense konflikten, eller å finne en løsning som tilfredsstiller alle parter.
Denne Artikkelen ble opprinnelig publisert av The Conversation 4. mai, 2023.
