Afrika.no Meny
Chimamanda Ngozi Adichie:

Blodbadet i Kamerun

Foto: Alexis Huguet/AFP/NTB Scanpix

Kameruns myndigheter har startet en forbløffende voldsbølge mot landets engelskspråklige minoritet, skriver den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie. Foto: Alexis Huguet/AFP/NTB Scanpix

Dette er fortellingen om en afrikansk nasjons skjebnesvangre ringeakt for sin minoritetsbefolkning, og om den grumsete arven fra kolonitiden.

Da vår venn Theo møtte sin kinesiske kone Libby i provinsen Shandong, var foreldrene hennes beskyttende overfor datteren og engstelige for afrikanere, men de godtok ham til slutt med kommentaren: «Han er i hvert fall ikke sånn stygg svart.» Theo forteller denne historien med tørrvittig humor, som om han ville analysert den nærmere hvis han ikke allerede hadde så mye å bære på. Han er en hyggelig, forsiktig mann, respektfull, til å stole på, en slik mann som man i Vest-Afrika ville sagt har good home training. Men det siste året har han blitt utvisket av en mørk, sukkende bør.

Han er en engelsktalende kameruner, og hjemmet hans er i fare. I nyhetene blir det som foregår vest i Kamerun, i den grad det når nyhetene, omtalt som the anglophone crisis (engelsktalende-krisen), og det gir et godartet lingvistisk skjær til det som faktisk er forferdelige ødeleggelser. Hundrevis er døde. Landsbyer står tomme, hjem og butikker er redusert til svartbrente ruiner.

Blodbadet handler egentlig ikke om språk, men om enda en afrikansk nasjon med skjebnesvanger ringeakt for minoritetsbefolkningen, og om den grumsete arven fra kolonitiden

Han er en engelsktalende kameruner, og hjemmet hans er i fare

Kamerun var tysk koloni fram til første verdenskrig, da britiske og franske styrker overtok og delte landet. Frankrike fikk den største delen, og England fikk en liten stripe langs grensen til sin koloni Nigeria. (Noen nigerianere flyttet dit; da min nigerianske mor ble født i 1942, hadde foreldrene startet en forretning i Britisk Kamerun.)

I 1960 fikk Nigeria og Fransk Kamerun sin uavhengighet, men det var ikke aktuelt for Britisk Kamerun. Isteden ble innbyggerne bedt om å stemme på ett av to: inngå i Fransk Kamerun eller inngå i Nigeria. Befolkningen nord i Britisk Kamerun valgte Nigeria, og de i sør valgte Fransk Kamerun.

Slik ble et tospråklig land født, den føderale republikken Kamerun, med to autonome deler. På nasjonalflagget var det to stjerner, som symboliserte unionen mellom de engelsktalende og de fransktalende.

Slik ble et tospråklig land født, den føderale republikken Kamerun, med to autonome deler. På nasjonalflagget var det to stjerner, som symboliserte unionen mellom de engelsktalende og de fransktalende

Konstitusjonelt var det en union mellom likestilte. I praksis fantes ikke likheten, for den fransktalende delen var mye større i både areal og befolkning. Det ble også raskt, gjennom politisk handling, en urettferdig union.

I 1972 ble landets føderale struktur avskaffet etter folkeavstemning; den engelsktalende delens autonomi ble effektivt oppslukt. I 1975 fikk landet nytt flagg, med én stjerne i midten; den andre stjernen var rensket bort.

For Theo, som vokste opp i den engelsktalende byen Bamenda, var dette bare en offisiell bekreftelse på virkeligheten han levde i. Å bli født som engelsktalende innebar å vokse opp med en sterk bevissthet om sin egen marginale identitet. Det innebar å vitse om at svake departementer var «engelsktalende» departementer. De engelsktalende, som utgjorde omtrent tjue prosent av befolkningen, strevde for å lære fransk, mens de fransktalende skjøv engelsk til side. Det var ikke bare det franske språket som ble oppfattet som overlegent, men alt det franske – byråkratiet, kulturen; en kamerunsk akademiker kalte det «gallifiseringen av det offentlige».

På ungdomsskolen hatet Theo kjemi, fordi den fransktalende læreren knapt kunne et ord engelsk og når de forvirrede elevene stilte spørsmål, hudflettet han dem og bannet på fransk. En gang stoppet fransktalende politimenn en buss Theo satt på, og de skilte ut de engelsktalende, plaget dem og kalte dem «engelsktosker». Theos onkel lærte seg fransk og utga seg for å være fransktalende for å få seg jobb i hovedstaden Yaoundé.

I 1975 fikk landet nytt flagg, med én stjerne i midten; den andre stjernen var rensket bort

Som mange kamerunere fra begge deler av landet, som lider under inkompetansen i det bestikkelsesstyrte regjeringsbyråkratiet, fikk ikke faren til Theo, som var dommerfullmektig, utbetalt pensjonen sin. Theo reiste til Yaoundé sammen med ham for å forhøre seg om pengene. Der, på et offentlig kontor, snakket faren engelsk. Han fikk svar på fransk. «Dette er et tospråklig land, og i din stilling bør du kunne snakke både engelsk og fransk», sa faren. (Theo legger til: «Faren min har aldri gått stille i dørene.») Kanskje var faren hans lei av marginaliseringssyken, lei av å føle seg som en annenrangs borger i eget land; kanskje han trodde han kunne si hva han mente uten at det ville få konsekvenser. Men han fikk aldri pensjon. Da han døde, var storfamilien, som var økonomisk avhengig av ham, ribbet til skinnet.

Theo ville ha muligheter; han ville ha valg. Det var år 2000, og det var stort behov for engelsklærere i Kina, som en del av Kinas «pass til verden»-initiativ. Theo søkte på en stillingsannonse på nettet. Han ble overrasket da han fikk tilbud om jobb. Med penger oppspart gjennom handel med ris og bønner sikret han seg visum og kjøpte flybillett til Kina.

Der underviste han i engelsk. Han lærte seg mandarin. Han forelsket seg i Libby, så elegant, intelligent og fylt av rolig selvtillit. De fant sammen i at begge var kristne. De fikk en datter. Da Libby ble gravid for andre gang, var de redde for hva som ville skje når de ikke fulgte ettbarnspolitikken. De ønsket desperat å bære fram barnet. Dermed kom de til Amerika som asylsøkere

Kanskje var faren hans lei av marginaliseringssyken, lei av å føle seg som en annenrangs borger i eget land; kanskje han trodde han kunne si hva han mente uten at det ville få konsekvenser

Mens Theo manøvrerte gjennom den amerikanske asylsøkerlabyrinten, gikk hjemmet i det engelsktalende Kamerun i stykker. Lærerne streiket og protesterte mot påbudet om fransktalende lærere ved engelsktalende skoler. Engelsktalende advokater iført sine hvite, krøllete parykker strømmet ut i gatene for å forlange endringer. Kamerun har to rettsapparater som ofte er i konflikt – nedarvet fra de to kolonimaktene Storbritannia og Frankrike. Det hadde lenge blitt ansatt fransktalende dommere i den engelsktalende domstolen, og advokatene som måtte føre saker framfor uforstående dommere, hadde fått nok. Vanlige borgere deltok i demonstrasjonene. De ville ha autonomi. De ville ha lærere som snakket engelsk, og dommere som var utdannet i deres lover.

Regjeringen svarte, i 2016, med å starte en forbløffende voldsbølge. Demonstrantene ble møtt med tåregass. Soldater skjøt inn i folkemengdene. Utallige sivile ble myrdet. Kvinner ble voldtatt. Landsbyer ble satt i brann, og over natten mistet mange mennesker hjemmet sitt og ble flyktninger.

De fleste engelsktalende hadde bare krevd autonomi, men i lys av statens vold fikk uavhengighetsbevegelsen, som til da hadde vært regnet som liten og ubetydelig, brått en ny legitimitet.

Uavhengighetsbevegelsen er kaotisk og uorganisert, som de fleste bevegelser av denne typen. Mindre grupperinger har blitt anklaget for kidnapping og utpressing. Flere av bevegelsens ledere bor i Europa og USA. Væpnede fraksjoner mener de er i krig med staten Kamerun. Men under alt dette ligger den bankende sannheten om en marginalisert minoritet som ikke holder ut lenger.

Han gransker bilder sendt på WhatsApp, av landsbyer i brann, av døde kropper med stygge, gapende sår etter kuler

Når Theo snakker om situasjonen, bruker han ord som «revolusjon» og «kamp», ord som unngår å bli pompøse fordi de umiddelbare følelsene skinner igjennom. Han ringer moren sin daglig og engster seg hvis hun ikke tar telefonen med en gang. Han gransker bilder sendt på WhatsApp, av landsbyer i brann, av døde kropper med stygge, gapende sår etter kuler. Da regjeringen i tre måneder i 2017 stengte all tilgang til internett i den engelsktalende delen – med den begrunnelse at sosiale medier nøret opp under uroen – visnet Theo fullstendig bort. Han har deltatt på demonstrasjoner ved FNs og USAs ambassade. Slektningene hans har fulgt strømmen av redde flyktninger som har begitt seg til Nigeria. I det lidenskapelige engasjementet hans inngår tro, raseri og konspirasjonsteorier. Han er overbevist om at den franske presidenten, Emmanuel Macron, besøkte Nigeria for å samle styrker til å undertrykke de engelsktalende. Han vil lese bøker om tidligere tiders revolusjoner for å samle tips. Han ber ofte.

Nylig lekte sønnen til Theo med vår lille datter og trakk ut et blått kort fra en lekekurv. «Det er indigo!» sa han.

Jeg ertet Theo. «Snakk om strebende afrikaner! Den stakkars gutten har så vidt fylt tre og så kan han ikke bare skille ut blått, men indigo?»

«Vi øver», sa Theo alvorlig. «Jeg vil forberede ham på barnehagen. I dette landet betyr det i hvert fall noe om man gjør det bra.»

Han så bort med det samme, hørtes litt usikker ut.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Frans Lanting/DPA/NTB Scanpix

Trusselen mot Afrikas regnskog:

Den glemte lungen i Kongo

I hjertet av det afrikanske kontinent ligger det som så riktig beskrives som et «grønt skattkammer», den tropiske regnskogen i Kongobassenget. Den er rik på naturmangfold og ressurser, så vel som på mytologi og kulturer. Nå er alt dette truet.

Chimamanda Adichie:

Ta språket ditt tilbake - lær barna morsmålet!

- Det er et spørsmål om hvor mye verdi vi legger i språket vårt, kulturen vår og historien vår. Og vår identitet, sier den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie. Hun tar til orde for en oppreisning av sitt morsmål igbo.

Foto: Julie Messel

Afrikansk Nobelpris-kandidat:

- Jeg har de samme erfaringene som urfolk fra hele verden

Alle sine litterære verk hadde han skrevet på engelsk. Først da han ble fengslet for sin litterære produksjon i sitt eget hjemland, fant den prisbelønte kenyanske forfatteren og litteraturprofessoren Ngugu wa Thiong'o tilbake til sitt eget morsmål.­

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe