Jeg var 11 år da jeg først fant ut at Mauritius er i Afrika. Jeg hadde bodd i landet i nesten fire år, etter å ha blitt født i Storbritannia av to mauritiske foreldre, da geografilæreren min slapp bomben. Konseptet «afrikansk-het» føltes så fremmed. Jeg visste nesten ingenting om kontinentet og kjente det bare gjennom det skjeve perspektivet til mediene, som viste et mørkt, sykt og håpløst Afrika. Hvordan kunne jeg ha vært afrikansk hele tiden og ikke engang ha visst det? Her begynner det mauritiske dilemmaet for meg: som en identitets-, språk- og tilhørighetskrise.
Som jeg og mine klassekamerater lærte på barneskolen i hovedstaden Port Louis, består Mauritius’ tre hundre år lange tettpakkede historie av tre etterfølgende perioder med kolonisering. Nederlenderne var de første som slo seg ned på den lille øya, 2000 kilometer utenfor Afrikas sørøstkyst og bare bebodd av den dødsdømte dodoen. Deretter kom franskmennene, så britene. I disse periodene ble afrikanske, indiske og kinesiske nybyggere enten brakt til øya som utbyttet arbeidskraft og slaver, eller kom på egen hånd for å tilby sine tjenester. I 1968 fikk den bittelille øynasjonen uavhengighet under vår erklærte landsfader Seewoosagur Ramgoolam.
Spol fram til i dag, og Mauritius blir sett på som Afrikas lille mirakelnasjon. Det er et av de mest etnisk mangfoldige landene i verden. To tredjedeler av innbyggerne er indo-mauritiere, men det er også mange minoriteter, som kinesisk-mauritiere og fransk-mauritiere. Den desidert største minoriteten på øya, som utgjør omtrent 30 prosent av befolkningen, er etterkommere av afrikanske slaver. I en viss forstand var Mauritius oppfinnelsen av kolonialisme og av Afrika, og oppsto først da nederlenderne brakte slaver fra Senegal, Tanzania, Mosambik og Madagaskar og etterlot dem strandet på mauritiske bredder.
Gjennom skiftende forestillinger om nasjonal identitet og flytende skiller mellom etniske grupper, beveger Mauritius seg dermed mot en situasjon hvor en zilwa (øyboer) ikke er afrikansk, asiatisk eller europeisk. Snarere er mauritiere en blanding av alle tre.
Disse gruppene skulle bli de viktigste forfedrene til et folk som i dag refereres til som «kreoler», selv om begrepet «kreolskhet» har avfødt betydninger langt ut over raseskiller og afrikansk avstamning.
Kreol (substantiv)
1. Grand Créole (stor kreol): en person av blandet europeisk og afrikansk avstamning
2. Ti Créole (liten kreol): en person avstammet «kun» fra afrikanske slaver eller fattige
3. Créole morisien: øyas lingua franca, utviklet fra en blanding av ulike språk
Begrepet kreolsk eller kreol viser altså ikke bare til menneskegrupper, men også til språket som alle mauritiere snakker. Dessuten endres bruken av ordet stadig. På Festival International Kreol (FIK) i 2017 erklærte for eksempel Étienne Sinatambou, minister for nasjonal solidaritet, at vi alle er kreolske. Dermed påkalte han ideen om mauricianisme, en nasjonal identitet basert på syntesen av øyas mange kulturer og tradisjoner.
Som i alle samfunn er språk sentralt for mauritisk identitet. Mosaikken av språk som snakkes på øya, gjenspeiler mangfoldet i folket så vel som i historien vår. For eksempel arvet vi engelsk og fransk høflighet fra kolonialismen. Vi gjorde engelsk til det offisielle språket i nasjonalforsamlingen selv om det snakkes av under én prosent av befolkningen – til forskjell fra Seychellene som gjennomfører sine parlamentsmøter på seychellisk kreol – og det meste av vår forretnings- og medievirksomhet foregår på fransk.
Samtidig blir barn i grunnskolen oppfordret til å studere sine forfedres språk. Da jeg gikk på skolen på begynnelsen av 2000-tallet, ble vi hver uke geleidet til våre respektive klasser i «orientalsk språk», hvor vi lærte bhojpuri, hindi, tamil, telugu, marathi, urdu, arabisk eller mandarin. Disse klassene forsterket vår følelse av egne fellesskap, våre diasporiske identiteter og vår troskap til forestilte hjemland – alle tydelig ikke-afrikanske.I disse timene fikk elevene fra ti Créole-samfunnet studere på egen hånd. Den gang framsto det som dypt urettferdig for resten av oss, men i etterpåklokskapens lys fremmedgjorde denne sterkt splittende tradisjonen mine kreolske klassekamerater. Kreol er vårt lingua franca, og den største samlende faktoren for landet, men likevel sliter språket med å vinne respekt hos sitt eget folk.
Konsekvensene av kolonisering
I tillegg til å bli skilt fra sine landsmenn gjennom språklig forskjellsbehandling, blir kreoler også revet løs fra sine afrikanske røtter. Koloniseringen ga slaver og deres etterkommere følelsen av å være plassert på feil sted, mens den systematiske utelatelsen av Afrika fra pensum og Mauritius’ nasjonale identitet siden den gang har forverret fremmedfølelsen hos ti Créole-minoriteten. Disse følelsene har blitt forsterket av arven etter slaveriet og den sosioøkonomiske marginaliseringen opp gjennom historien, for ikke å nevne den etniske volden før uavhengigheten, som førte til at den kreolske middelklassen utvandret. Interessant nok valgte de fleste som dro en enveisrute, ikke 2000 kilometer vestover til det afrikanske fastlandet, men 7000 kilometer østover til Australia. Samtidig som de anser seg for å være de første mauritierne, har den kreolske befolkningen ofte manglet en afrikansk bevissthet og følelsen av å være forbundet med sin geografiske opprinnelse. Denne smerten, kjent som «Malaise Créole» («kreolsk ubehag»), kommer til uttrykk i sega-sangen «Reve Nou Ancetres» («Våre forfedres drøm») av Cassiya:
Di sang esclavaz monte dessan dan mo lekor
Slaveriets blod løper gjennom kroppen min
Sa fer mwa rapel tou bane criote
Det minner meg på alle grusomhetene
Ziska blier langaz ki ti pe cozer
Helt til vi glemte språket vi pleide å snakke
Mo lesprit continn aller zanfan
I hodet mitt fortsetter jeg, mitt barn,
Mazinn sa bato la ti separ nou are la terre gran papa
Å tenke på båten som skilte oss fra våre forfedres land
Nu tou Creole
Vi er alle kreoler
Kreolsk er dermed et språk som har oppstått gjennom lidelse, slaveri og utbytting; gjennom en voldelig kollektiv historie som tilhører oss alle. Dette fellesspråket er også en sentral del av mauritisk sega tipik, som må sies å være vår versjon av afroamerikansk blues. Som den populære sangeren Linzy Bacbotte formulerer det: «Det slavene ga uttrykk for gjennom musikken var stor smerte, og det var et kall fra hjemstedet, eller et rop om å komme tilbake. Det var en rytme og et språk for å uttrykke alt det usagte.»
Det var et spesielt avgjørende øyeblikk for det kreolske folket da Kaya, et lokalt ikon og en pioner innen seggae (en blanding av sega og reggae), døde i varetekt i februar 1999, angivelig som følge av politivold. Nyheten utløste eksplosive spenninger og den påfølgende volden førte til enda mer ødeleggelse og død. Kreolske organisasjoner sa at opprøret var et resultat av kreolernes utestengelse fra landets politiske og økonomiske sfærer.
Tyve år senere finnes det tegn til endring. På den ene siden er Mauritius i ferd med å reformere valgloven for å sikre en proporsjonal etnisk representasjon. Det vil sannsynligvis bety at flere kreolske politikere blir valgt. På den andre siden gjør giftemål på tvers av samfunnsgrupper sakte, men sikkert at de samme rasemessige og etniske parametrene blir mer flytende. Vi kan ikke lenger krysse av i boksen for indo-mauritier, kinesisk-mauritier eller «allmenn befolkning», en folketellingskategori som grupperer det kreolske folket sammen med fransk-mauritiere.
Disse endringene bidrar blant annet til den skiftende definisjonen av hva det vil si å være kreol. Politikere som den tidligere nevnte ministeren Sinatambou hevder at vi alle er kreolske, mens Natty Gong synger i «Freestyle San Gêne»:
To enn Creole
Du er kreol
Ki to enn Malbar, to enn Lascar
Det spiller ingen rolle om du er malabar (hindu) eller laskar (muslim)
Wi to enn Creole
Ja, du er kreol
Ki to enn Chinois
Det spiller ingen rolle om du er kineser
To la po nwar
Eller om huden din er mørk
To enn Creole
Du er kreol
Du moment ki to rest dan zil moris
Fra det øyeblikk du lever i Mauritius
To enn Creole
Er du kreol
Nu tou Creole
Vi er alle kreoler
Gjennom skiftende forestillinger om nasjonal identitet og flytende skiller mellom etniske grupper, beveger Mauritius seg dermed mot en situasjon hvor en zilwa (øyboer) ikke er afrikansk, asiatisk eller europeisk. Snarere er mauritiere en blanding av alle tre. Som kulturbærende språk er kreolsk et nøkkelsymbol for denne identiteten, ettersom det blir brukt på tvers av etniske skillelinjer.
Mye må fortsatt gjøres for at vi skal anerkjenne og være stolte over vårt lingua franca og dets røtter. Lese- og skriveopplæring i kreolsk for voksne og etableringen av den internasjonale kreol-festivalen i 2006 er skritt i riktig retning. Men andre tiltak, som det interkontinentale slaverimuseet det har vært snakket om, vil gjøre Mauritius’ afrikanske identitet mer synlig.
Så hvor befinner jeg meg i alt dette, et par tiår etter at jeg lærte at jeg, i det minste teknisk sett, var afrikansk?
Er jeg afrikaner, jeg som er mauritisk statsborger av indisk og kinesisk opphav, deltidslærer i kreolsk og del av både øyas indo-mauritiske majoritet og muslimske minoritet? Mitt første besøk på det afrikanske fastlandet var som en del av Young African Leadership Initiative. Besøket viste meg at ingen har eierskap til hva det vil si å være afrikansk, og at pan-afrikanisme eksisterer i et svart, hvitt og asiatisk mangfold. Vel, det gjør også mauritianisme. Så ja, jeg er afrikansk fordi jeg er mauritisk, og jeg er mauritisk fordi jeg er afrikansk.
Artikkelen sto først på trykk i African Arguments, og inngår i artikkelserien Living in Translaton. Les orginalversjonen her.
