President Robert Mugabe og hans regjering fortsatte sitt frontalangrep mot sin egen befolkning både i 2007 og 2008, med undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd som viktige faktorer. Alle økonomiske indikatorer i Zimbabwe er negative, unntatt inflasjonen, som i juli 2008 passerte 11,2 millioner prosent, ifølge regjeringens offisielle statistikk. I august kuttet regjeringen 11 nuller på den zimbabwiske dollaren, uten at dette endret det økonomiske kaoset nevneverdig.
President Mugabe har styrt Zimbabwe siden frigjøringen i 1980. Etter valgene i 2000 og 2002, hvor han og hans parti offisielt vant meget knapt, har en rekke lovendringer sørget for en total statsdominans av mediene og for voldsomme restriksjoner i muligheten til å drive opposisjonspartier og kritiske folkelige bevegelser.
Opposisjonens ledelse arrestert
11. mars 2007 ble store deler av ledelsen av opposisjonspartiene arrestert og stygt torturert. Dette førte til en internasjonal respons som tvang nabolandene til å reagere for første gang. Southern African Development Community (SADC) tok på et ekstraordinært toppmøte 29. mars 2007 initiativ til forhandlinger. Sør-Afrikas daværende president, Thabo Mbeki, ble utnevnt til forhandlingsleder mellom regjeringspartiet Zimbabwe African National Union - Patriotic Front (Zanu-PF) og de to hovedopposisjonspartiene Movement for Democratic Change -Tsvangirai (MDC-T) og det mindre Movement for Democratic Change (MDC).
Forhandlingene skulle føre fram til et fritt og rettferdig valg. De varte i hele 2007 og førte til noen endringer, blant annet i valgloven. Men innen forhandlingene var sluttført, kunngjorde Mugabe en valgdato. Flere ting var da fremdeles uavklart, hovedsakelig i forhold til grunnloven, inkludert hvem som skulle administrere valg. Mediesituasjonen var også uendret, med total statskontroll over alle radio- og tv-sendinger og alle dagsaviser.
Valgkamp
Opposisjonen var imidlertid i stand til å drive valgkamp i store deler av landet relativt uhindret de siste ukene før valget. Det var relativt lite vold fram mot valget 29. mars 2008, som Zanu (PF) overraskende tapte. Etter å ha telt valgsedler i over en måned kunngjorde valgkommisjonen at opposisjonspartiene, de to fraksjonene av MDC, hadde fått 110 parlamentsmedlemmer, mot Zanu (PF)s 99. I presidentvalget ble resultatet kunngjort som knapt 43 prosent til Mugabe og knapt 48 prosent til opposisjonens hovedkandidat Morgan Tsvangirai. Andre kandidater fikk nærmere 10 prosent til sammen.
Mugabe hadde offisielt tapt. Ifølge den nye valgloven må man imidlertid finne fram til en kandidat som har mer enn 50 prosent av stemmene, og det ble dermed kunngjort omvalg mellom Tsvangirai og Mugabe 27. juni 2008.
Voldsmaskinene
Umiddelbart etter denne kunngjøringen ble situasjonen totalt forandret. Voldsmaskinene fra 2002-valgkanpen, krigsveteranene i Zimbabwe National War Veterans Association og de militante ungdommene i National Youth Service, innledet en kampanje som fram til valgdagen resulterte i mer enn 100 drepte og flere tusen torturerte og mishandlete. Rundt 200.000 ble drevet fra sine hjem.
Alle valgmøtene til opposisjonsleder Tsvangirai ble hindret, enten ved at han ble arrestert på vei til møtet, eller ved at møtet ble erklært ulovlig, eller begge deler. En ny faktor ved dette valget i forhold til tidligere valg var at militæret deltok aktivt i volden, og ofte fungerte som hovedorganisator.
Sult som våpen
Mat ble også brukt som våpen mot opposisjonen. Zimbabwe, som tidligere var en av Afrikas største mateksportører, sliter nå for sjette året på rad med sult. Årsaken er en kombinasjon av politikk, tørke og et meget omstridt jordreformprogram. Dette fører til at store områder er avhengige av matutdeling fra internasjonale organisasjoner og FN.
I begynnelsen av juni nedla sosialministeren forbud mot all humanitær virksomhet. Begrunnelsen var at organisasjoner som deltok i matutdeling hadde medvirket til Zanu (PF)s valgnederlag. Alle frivillige organisasjoner og utviklingsprogrammer, inkludert FN-programmene, ble stoppet.
Trakk seg fra valget
Tsvangirai forsøkte å drive valgkamp i over en måned, men opplevde at lokale medarbeidere ble kidnappet og ofte drept, at torturleire ble organisert over hele landet, og at alle valgmøter ble avlyst. I et forsøk på å stanse drapene og volden kunngjorde Tsvangirai at han trakk sitt kandidatur. Mugabe fortsatte sin valgkamp, og «vant» valget 29. juni.
Alle valgobservatører, inkludert dem fra SADC og Den afrikanske union (AU), var enige om at valget ikke var fritt. Opptellingen ble gjort på en dag, og Mugabe ble innsatt som president neste dag. Deretter fløy han til Egypt for å delta på toppmøtet i AU. Det var mer uro enn vanlig over hans tilstedeværelse, men hans hovedmotstander blant Afrikas ledere, Zambias president Levi Mwanawasa, ble rammet av hjerteinfarkt rett før diskusjonen om Mugabes tilstedeværelse, og den forventede konfrontasjonen uteble. Men noen land, blant dem Botswana og Nigeria, sa klart fra at de reserverte seg.
Siden den siste krisen startet i 1998-1999 regner en med at minst 20 prosent av befolkningen i Zimbabwe har forlatt landet. Særlig i Sør-Afrika, Storbritannia og Botswana er det store grupper zimbabwere. Zimbabwes økonomi er den økonomi i verden, utenfor krigsområder, som krymper mest. Grunnbehov, særlig mat, kan ikke lenger dekkes av regjeringen. EU og FN har bidratt med store mengder matbistand i årene 2006-2008, og behovet for matbistand vil være stort også framover. Den 30. august 2008 ble det kunngjort at forbudet mot humanitær virksomhet skal fjernes. Men nye og strengere regler om hvem som kan dele ut mat, og hvordan de skal forholde seg til lokale myndigheter, gjør at det er uklart om maten vil nå dem som mest trenger den mest.
Skole- og helsetilbud hardt rammet
Zimbabwe har tidligere hatt Afrikas høyeste utdanningsnivå med en analfabetisme på under ti prosent. Men nå er avgifter er innført i alle sosiale sektorer, og særlig skolepengene har gjort det vanskelig for folk flest å sende barna til skolen. Kvaliteten på undervisningen er nedadgående på alle nivåer, delvis fordi ressursene til skolene blir mindre, men også fordi det er færre kvalifiserte lærere, fordi jakten på opposisjonelle særlig rammet lærerne.
Helsevesenet er imidlertid aller hardest rammet av utvandringen og den økonomiske krisen. Det er langt flere zimbabwiske leger i Sør-Afrika, og nesten like mange i Storbritannia, som i Zimbabwe. Samtidig prioriteres ikke importert av medisiner. Pasientene må selv kjøpe medisiner og annet nødvendig utstyr for å kunne behandles. Zimbabwe har alltid hatt et kommersielt helsevesen, og innenfor dette finnes det fremdeles tilbud. Dette er imidlertid priset langt over det vanlige zimbabwere har råd til. Over 20 prosent av den voksne befolkningen lever med hiv eller aids.
Voksende kaos
Det er vanskelig å se lyset i enden av tunnelen for Zimbabwe. Forhandlingene i regi av SADC førte til en Memorandum of Understanding, som ble signert 21. juli 2008 av Morgan Tsvangirai, Robert Mugabe og MDCs leder Arthur Mutambara. Det viktigste punktet i avtalen var at det skulle framforhandles en løsning med samlingsregjering i løpet av to uker. Ved utgangen av 2008 var denne samlingsregjeringen imidlertid ikke på plass.
I mellomtiden har kaoset i det zimbabwiske samfunnet bare vokst, og det er tegn til økende politisk uro etterhvert som befolkningens misnøye med de langtrukne regjeringsforhandlingene vokser. Zimbabwe har alltid hatt et sterkt sivilt samfunn. Det finnes en rekke velorganiserte frivillige organisasjoner, blant annet kvinneorganisasjoner, studentorganisasjoner og en aktiv fagbevegelse. De forskjellige menneskerettighetsorganisasjonene er samlet i paraplyorganisasjonen Zimbabwe Human Rights NGO Forum (ZHRF), som systematisk dokumenterer den politiske volden i landet.