Alle økonomiske indikatorer i Zimbabwe er negative, unntatt inflasjonen som i mai 2006 passerte 1000 prosent ifølge regjeringens offisielle statistikk. I august 2006 kuttet regjeringen tre nuller på den zimbabwiske dollaren, samtidig med at den offisielle verdien ble redusert med over 60 prosent. En amerikansk dollar, som var 55 zimbabwedollar i 2002, er fra 1. august offisielt verdt 250.000 zimbabwedollar, reellt mye mer.
Styresett
President Robert Mugabe har styrt Zimbabwe siden frigjøringen i 1980. Han sitter øyensynlig sikrere på sin post enn på lenge, to år før hans presidentperiode utløper. På tross av at Mugabes parti Zimbabwe African National Union Patriotic Front (Zanu-PF) sliter med indre splittelser og total kollaps av økonomien, vant de parlamentsvalget i mars 2005 med solid margin, og gjenvant to tredjedels flertall i parlamentet. Landets mest populære og eneste uavhengige dagsavis, Daily News ble stengt i 2003, og alle internasjonale korrespondenter er kastet ut av landet. Landet innførte National Youth Service (NYS) i 2001 som i virkeligheten er en ungdomsmilits som opererer med full immunitet til tross for at de er beskyldt for svært alvorlige lovbrudd. Ved valg og andre viktige hendelser opererer NYS uten inngripen fra politiet, hovedsakelig på landsbygda, hvor de går under kallenavnet Green Bombers. De beskyldes for alt fra tyverier og angiveri, til mord og voldtekter i sin kamp for å opprettholde de revolusjonære mål (å holde Zanu-PF ved makta).
Mat har også blitt en betydelig komponent i kampen om makten i Zimbabwe. Landet som tidligere var en av Afrikas største mateksportører sliter nå for fjerde året på rad med sult. Årsaken er en kombinasjon av tørke og et meget omstridt jordreformprogram. All mais må innom det statskontrollerte Grain Mareting Board (GMB), som distribuerer den til butikker og deler ut mais i de områder der det er sult. Det er i flere tilfeller dokumentert at tilgang til mat er brukt av Zanu-PF i valgkampen.
Sammenbrudd i opposisjonen
Hovedårsaken til at regjeringen sitter tryggere nå enn på lenge er sammenbruddet i det eneste reelle opposisjonspartiet Movement for Democratic Change (MDC). MDC sprang ut fra fagbevegelsen i 1999, og ble en koalisjon av alle krefter som var mot regimet. Alt fra panafrikanister på den ekstreme venstreside til hvite rike kapitalister på motsatt side gikk inn i partiet. Partiets suksess og motstanden mot regimet holdt partiet lenge sammen på tross av infiltrasjon, vold og udemokratisk lovgivning. Men etter valgnederlaget i mars 2005 kom konfliktene i opposisjonen til overflaten. Det ble en splittelse innad i MDC og en meget rotete tid fulgte, som lammet opposisjonen politisk. I løpet av første kvartal 2006 holdt begge fraksjoner landsmøter og krevde retten til navnet MDC, en kamp som nok vil gå sin gang i rettssystemet i Zimbabwe ganske lenge. En interessant bieffekt av konflikten i MDC synes å være at Zanu-PF nå utspiller sine egne konflikter for åpen scene uten frykt for at noen utenfra vil kunne tjene på det.
På grunn av de politiske splittelsene som svekker opposisjonen er sivilt samfunns rolle avgjørende. Zimbabwe har alltid hatt et sterkt sivilt samfunn. Både frivillige organisasjoner, så vel som kvinne-, student- og fagorganisasjoner, var velorganiserte og mot slutten av 1990-tallet i stor grad selvstendige. De forskjellige menneskerettighetsorganisasjonene er samlet i paraplyorganisasjon Zimbabwe Human Rights NGO Forum, som systematisk dokumenterer den politiske volden i landet. Da krisen intensiverte seg dannet alle partnere i det sivile samfunn, inkludert noen deler av kirkene, sammen med opposisjonspartiene Crisis Coalition Zimbabwe.
Forlater landet
Siden den siste krisen startet i 1998-99 regner en med at minst 20 prosent av befolkningen i Zimbabwe har forlatt landet. I juli 2006 ble det anslått at minst tre millioner har utvandret. Særlig i Sør-Afrika, Storbritannia og Botswana er det store grupper zimbabwere, noe som har medført økende fremmedfrykt mot zimbabwere i disse landene. For tredje år på rad er Zimbabwes økonomi er den økonomi i verden, utenfor krigsområder, som krymper mest. Grunnbehov, særlig mat, kan ikke lenger dekkes av regjeringen. EU og FN har bidratt med store mengder matbistand i årene 2003-2005, og behovet for matbistand vil være stort også i 2006-07.
Avgifter er innført i alle sosiale sektorer, og særlig skolepengene har gjort det vanskelig for folk flest å sende barna til skolen. Zimbabwe har tidligere hatt Afrikas høyeste utdanningsnivå med en analfabetisme på under ti prosent. Men for skoleåret 2004-05 var mindre enn 70 prosent av barna i førsteklassealder innrullert. Kvaliteten på undervisningen er også nedadgående på alle nivåer, delvis fordi ressursene til skolene blir mindre, men også fordi det er færre kvalifiserte lærere, spesielt på landsbygda, hvor jakten på opposisjonelle særlig rammet lærerne.
Helsevesenet er imidlertid hardest rammet av utvandringen og den økonomiske krisen. Det er langt flere zimbabwiske leger i Sør Afrika, og nesten like mange i Storbritannia, som i Zimbabwe. Situasjonen er også kritisk når det gjelder sykepleiere, med mer enn 3000 registrerte zimbabwiske sykepleiere i Storbritannia i 2005. Samtidig prioriteres ikke importert av medisiner. Pasientene må der de finnes selv kjøpe medisiner og annet nødvendig utstyr for å kunne behandles. Zimbabwe har alltid hatt et sterkt kommersielt helsevesen, og innenfor dette finnes det fremdeles tilbud. Dette er imidlertid priset langt over det vanlige zimbabwere har råd til. På toppen av det hele er mer enn 20 prosent av den voksne befolkningen hivsmittet eller har aids.
Omstridde lover
En rekke nye lover er innført de siste fire årene som ikke bare har stridd mot internasjonale normer for menneskerettigheter men også mot landets egen grunnlov. De strengeste lovene er Public Order and Security Act (POSA) og Access to Information and Protection of Privacy Act (AIPPA), begge innført i 2002. Sistnevnte har blant annet blitt brukt til å stenge seks aviser. Det er vedtatt at en tredjedel av alle valgte representanter i Zimbabwe skal være kvinner. Kvinneandelen i parlamentet har økt men målet er ennå ikke nådd. I begynnelsen av 2006 presenterte regjeringen en ny lov i forhold til vold mot kvinner, hvor de fleste av forslagene fra landets kvinnebevegelse er inkludert. Det er likevel vanskelig å snakke om bedre kår for kvinner i Zimbabwe. Den økonomiske krisen har medført at foreldre ikke lenger har råd til å sende barn til skolen og de første som mister plassene er jenter. Krisen rundt operasjon "Bli kvitt møkka" har også rammet kvinner hardere enn menn.
Operation Murambatsvina
I slutten av mai 2005 startet hva zimbabwerne refererer til som Zimbabwes tsunami. Helt uten forvarsel kom hæren med lastebiler og bulldosere og feide ned hus i Harares fattigste forsteder. I løpet av den siste uken av mai var tusener av mennesker i Harare hjemløse. I løpet av juni spredte aksjonen seg til alle større byer og tettsteder i Zimbabwe. Juni er den kaldeste måneden i Zimbabwe, og flere netter var det frost. Det hjalp ikke. Alle hus som ikke var offentlig registrert skulle rives. Dette inkluderte mange hus hvor beboerne hadde betalt avgifter for elektrisitet, vann og lignende til kommunen i mange år. I byenes rikere strøk var heller ikke alle boliger registrert, inkludert Harares fineste shopping/restaurant område, Sam Levys Village. Her ble imidlertid beboerne og butikkeierne gitt to måneders frist til å regulere papirene. Sam Levys Village og andre hus og forretninger i byens beste strøk ble berget. I løpet av tre måneder var over fem prosent av befolkningen hjemløse og i tillegg til boliger forsvant alt fra skoler til forsamlingslokaler. Samtidig ble all uformell forretningsdrift stanset. Selv markeder som kommunene hadde bygd opp for å selge suvenirer til turistene ble stengt.
Protestene både lokalt og internasjonalt var voldsomme. Regjeringens forklaring var at alle zimbabwere har et hjem på landsbygda, og at de som ikke har et regulert hjem eller en formell jobb i byene kan dra tilbake dit. Mange av dem som bodde i de fattigste bydelene i byene var imidlertid interne flyktninger som var jaget fra landsbygda fordi de var mistenkt for å støtte opposisjonen. Lokale chiefs var livredde for å ha medlemmer av MDC i sine landsbyer da dette kunne føre til at matutdelingen stoppet. Mange familier ble derfor jaget fra sine landsbyer. Mange av disse ble nektet innreise da de kom tilbake. Fremdeles er tusener av zimbabwere hjemløse etter Murambatsvina.
Framtidsutsikter
Det er vanskelig å se lyset i enden av tunnelen for Zimbabwe. Håpet synes imidlertid å ligge i det sivile samfunn, som nå organiserer seg bedre. Møter i juli 2006 hvor grupper og individer knyttet til kirkene samlet representanter fra alle viktige grupper, inkludert begge fraksjonene av MDC, kan være begynnelsen på fornyet kamp mot regimet. Organisasjonene National Constitutional Assembly og Women of Zimbabwe Arise har vist utrolig evne til å komme tilbake gang etter gang etter masse arrestasjoner av deres medlemmer under demonstrasjoner. Så håpet om sivil motstand er ikke borte, selv om regimets reaksjoner har vært voldsomme, sist da hele ledelsen i fagforeningen ble torturert i tre dager etter en demonstrasjon i september 2006.
Også det internasjonale samfunnet prøver å støtte det zimbabwiske folket, men det er lite sannsynlig at noe skjer så lenge Sør-Afrika støtter regimet. Det er imidlertid krefter innen Den afrikanske union som nå føler at Zimbabwe har gått for langt, og Mugabe har ikke lenger den unisone støtte i Afrika han hadde for to-tre år siden, noe som manifesterte seg i en resolusjon fra den afrikanske menneskerettighetskommisjonen i november 2005. Men en løsning må skje gjennom en politisk forhandling. Dette synes vanskelig så lenge Mugabe er i live, da det er stor fare for at han vil bli tiltalt for sin rolle i vanstyret straks han sier fra seg makten. Regjeringen forbereder nå en grunnlovsendring som skal samkjøre president og parlamentsvalg. Dette kan bety et forsøk på å utsette presidentvalget i 2008 til parlamentsvalget som skal holdes i 2010. Det betyr videre at det kan være svært langt fram til en eventuell løsning på situasjonen i landet.
*Tor-Hugne Olsen er koordinator for Zimbabwe Human Rights NGO Forum (ZHRF)s International Liaison Office i London og har ledet ZHRFs internasjonale arbeid siden 2002. Før det ledet han Amnesty Internationals Zimbabw- desk i 3 år.