Mens mange zimbabwere ønsker å trykke på hurtigspoleknappen og bli ferdig med Mugabe som president, er det mange som vil spole tiden tilbake til 1980- og 90-tallet da Zimbabwe, med Mugabe som leder, var en av Afrikas solskinnshistorier. Siden parlamentsvalget i 2000 hvor et opposisjonsparti for første gang klarte å gjøre betydningsfullt innpass i parlamentet, har Zimbabwe gått i revers. I dag er Zimbabwe isolert fra det internasjonale samfunnet. Staten har ikke utenlandsvaluta, myntenheten er ubrukelig, de har den verste tørken på 20 år, og store deler av befolkningen har ikke tilgang på mat.
Regjeringen fortsetter sitt kontroversielle jordfordelingsprogram. Det politiske klimaet er anspent, og regjeringen undertrykker all opposisjon. Opposisjonspartiet Movement for Democratic Change (MDC), pressen og domstolene har vært særlig utsatt.
Den nye informasjons- og sikkerhetsloven, Information Bill og Public Order and Security Bill, forbyr å kritisere presidenten. Access to Information and Public Privacy Act (AIPPA) ble introdusert etter valget i mars 2002, og er en utvidelse av den første informasjonsloven. En egen mediekommisjon er utnevnt for å behandle søknader om akkreditering, som både lokale og utenlandske journalister må ha innvilget. Flere lokale journalister er blitt tiltalt og arrestert etter å ha brutt den strenge informasjonsloven.
Presidentvalget 2002
Det var vanskelig for MDC å drive valgkampanje i 2002, særlig på landsbygda hvor Mugabes parti, Zanu-PF, brukte ungdomsbrigader for å skremme folk fra å støtte andre partier. MDC holdt likevel flere massemøter med mange tusen tilskuere.
I afrikansk sammenheng er verken Mugabes valgfusk eller opposisjonens høylytte benekting av resultatet særlig spesielt. At opposisjonen skriker opp om valgfusk, er like selvfølgelig som at vinneren jukser. Mens resten av verden hadde fordømt valget som ufritt på forhånd og bestemt seg for at Mugabe ville vinne ved juks, tok Tsvangirai seieren på forskudd og erklærte en 60 prosents valgseier.
Isteden vant Mugabe valget med 51 prosent. Tsvangirai vant i byene og sør i Zimbabwe hvor minoriteten ndebelene bor. På tross av at selve valgdagene gikk fredelig for seg, ble politiske aktivister trakassert og flere mennesker drept i månedene før valget. Slagordet til Mugabe var «Zimbabwe skal aldri bli en koloni igjen». Jordfordeling var hovedsak, mot MDCs krav om økonomiske reformer.
Mugabe har fortsatt tilhengere på landsbygda, men flere hundre tusen mennesker ble forhindret fra å stemme i byene, valgurner forsvant og soldater og politiet sies å ha stemt flere ganger.
Økonomisk krise
Etter mordet på Laurent Kabila i januar 2001 har Mugabe blitt en av de fremste støttespillerne til hans sønn og etterfølger Joseph Kabila. Zimbabwes deltakelse i krigen i Den demokratiske republikken Kongo, med 10.000 soldater, er en viktig årsak til den økonomiske krisa, og fortsetter å suge ressurser fra statsbudsjettet.
I en kommentar i den eneste uavhengige dagsavisa ble jordbruksminister Joseph Made foreslått utnevnt til hungersnødminister (Daily News, 26. juli 2002), blant annet fordi han lenge benektet at kornlageret snart ville ta slutt.
FNs matvareprogram (WFP) og FNs jordbruksorganisasjon (FAO) sier at dårlig innhøsting i 2001 på grunn av ugunstig vær og dermed forminsket såing er hovedårsakene til matmangelen. Zimbabwe rammes sterkt på grunn av svært små maislagre, høye priser og forsinket levering av oppkjøpt mais. Zimbabwe har heller ingen utenlandsk valuta å importere korn for. Regjeringen skylder på tørken, som er den verste landet har opplevd på 20 år. Regjeringens jordreform forverrer problemet ved å forstyrre jordbruksproduksjonen. Kommersielle farmere produserer vanligvis en tredjedel av Zimbabwes mais. Gårdsdrift har blitt avbrutt av regjeringens jordreform og forbudte jordinvasjoner av hvite farmer.
Regjeringen forbød hjelpeorganisasjoner å distribuere mat før presidentvalget i mars fordi den mente det ble brukt som valgkampanje for opposisjonspartiet MDC. MDC og internasjonale hjelpeorganisasjoner beskylder nå regjeringen for å la være å gi nødhjelp i områder hvor de vet opposisjonen står sterkt.
Helse
Zimbabwe har sannsynligvis den laveste befolkningsveksten i Afrika. Ifølge FN kommer Zimbabwes befolkningsvekst til å synke til 1,7 prosent per år fra 2000 til 2005 på grunn av aids. Gjennomsnittlig levealder er 42,9 år – nesten 25 år mindre enn den ville vært uten aids. Zimbabwes befolkning kommer til å være 4,7 millioner færre enn forventet innen 2015.
Det nasjonale aidsrådet (National Aids Council) er et viktig redskap i kampen mot hiv og aids. Desentralisert hiv/aids-bekjempelse, hvor det nasjonale aidsrådet organiserer frivillige fra alle sektorer i samfunnet på distriktsnivå, har vist seg å gi resultater. Under Barcelona-konferansen i juli 2002 ble Zimbabwe nevnt som et av Afrikas beste land på hiv/aids-politikk.
Utdanningssystemet
Zimbabwes skoler ble tidligere ansett blant de beste i det sørlige Afrika, og befolkningen er fremdeles en av de best utdannede på kontinentet. Men fordi økonomien blir raskt forverret, synker kvaliteten på undervisningen. Mange lærere søker andre jobber, ofte i utlandet.
En fjerdedel av landets 103.000 lærere er antatt å være hiv-positive. Ifølge et av lærerforbundene, Zimbabwe Progressive Teachers’ Association, dør i gjennomsnitt to lærere hver dag av aids-relaterte sykdommer. Lærerne bidrar gjennom skatter med rundt 545.000 USD i måneden til det nasjonale aidsrådet.
Knebla studenter
Det er rundt 12.000 studenter i Zimbabwe. Flesteparten går på University of Zimbabwe i Harare. Radikale studenter har vært en viktig støttespiller for fagbevegelsen og opposisjonspartiet MDC. På grunn av sitt politiske engasjement er studentene under konstant overvåking av politiet. I perioden fra parlamentsvalget i 2001 til presidentvalget i mars 2002 ble tolv studentaktivister suspendert fra universitetet. Noen ble suspendert i opptil fem år. Én ble suspendert på livstid.
Selv om hæren i Zimbabwe har holdt en lav politisk profil, ble dens politiske nøytralitet satt på prøve under presidentvalget i 2002. I februar 2002 ble en student kvalt og dyttet av et tog av soldater som krevde at alle passasjerene måtte vise identifikasjon. Studentbeviset ble beviset på at han støttet opposisjonen. En av soldatene står fortsatt tiltalt for mord.
Media
Zimbabwes presse domineres av Zimbabwe Newspapers (Zimpapers) som staten kontrollerer. Gruppa eier to dagsaviser, The Herald og The Bulawayo Chronicle, og søsteravisene The Sunday Mail og The Sunday News.
The Daily News er fortsatt den eneste uavhengige dagsavisa i Zimbabwe. Avisas kontorer ble bombet i begynnelsen av 2001, men ferske eksemplarer var i salg allerede neste morgen. Dette ville vært umulig uten den betydelige støtten fra investorer i Storbritannia og Sør-Afrika. Redaktør Geoff Nyarota nyter respekt internasjonalt. Han har mottatt flere priser for sin kamp for pressefrihet, blant annet «Golden Pen of Freedom» av World Association of Newspapers i juni 2002. Daily News blir utsatt for stramme restriksjoner under de nye medielovene. Nyarota har vært arrestert flere ganger.
De andre uavhengige ukeavisene er Financial Gazette, The Independent og The Standard. Alle er meget kritiske til regjeringen. Polariseringen i pressen har økt med den politiske krisa, og regjeringen har i løpet av de to siste årene sparket flere redaktører fra aviser eid av Zimpapers.
Radio- og tv-stasjonene drives av statseide Zimbabwe Broadcasting Corporation (ZBC). Forsøk på å starte en privat radiostasjon, Capital Radio, ble stoppet av staten i april 2001. Deretter vedtok regjeringen en ny lov for å beskytte kringkastingsmonopolet.
Kortbølgeradiostasjoner opererer i Zimbabwe. To av de mest populære er Voice of the People og Radio Africa. For folk på landsbygda er dette et stort framskritt. Aviser er dyre, vanskelig tilgjengelig utenfor de største byene, og krever gode engelskkunnskaper.
Lokalene til Voice of the People i Harare ble bomba i slutten av august 2002. Programmene ble tatt opp i Zimbabwe, men kringkastet fra Holland for å unngå de strenge medialovene i Zimbabwe. De daglige debattprogrammene ble sannsynligvis for stor trussel for en stadig mer paranoid Mugabe-regjering.
Går på reservetank
Siden 2000 har Zimbabwe gått på reservetank. Det er bare et tidsspørsmål før den går tom. Det statseide National Oil Corporation of Zimbabwe (Noczim) har monopol på import av drivstoff. Staten har ikke lenger utenlandsk valuta til å kjøpe bensin, og i 2001 var det lange bensinkøer. Libya, en av Zimbabwes få gjenværende venner, eksporterer drivstoff i bytte mot eiendommer og kjøtt. Korrupsjon, dårlig styring av Noczim og den økonomiske krisa er årsakene til bensinkrisa i Zimbabwe.
Zimbabwe har i utgangspunktet en godt utviklet industri, et kommersielt storskala- og småskalajordbruk, store mineralressurser, og et stort potensial for turisme. Zimbabwe har en mer mangfoldig økonomi enn alle sine naboland, bortsett fra Sør-Afrika.
Men siden 2000 kan ikke Zimbabwes økonomiske politikk kalles annet enn brannslukning. De politiske endringene som var forventet etter presidentvalget har ennå ikke kommet.
Regjeringen har ikke klart å søke tilnærming til det internasjonale samfunnet – snarere tvert imot. Investeringer har stoppet opp, eksportsektoren har sunket, turistnæringen er mindre enn 30 prosent av det den var i 1999, flere bedrifter har måttet stenge, og arbeidsledigheten er på om lag 70 prosent. Det har vært en skarp nedgang i brutto nasjonalprodukt siden 2000, og den fortsetter å synke. Zimbabwe hadde i 2001 en inflasjon på over 120 prosent, høyere enn Angola – et land i samme region som har hatt krigsøkonomi de siste 27 åra.
Zimbabwe-dollaren fortsetter å synke i verdi. Selv om zimdollaren er fastsatt til 55 enheter til en amerikansk dollar på papiret, er den ikke verdt mer enn 600 til en amerikansk dollar på parallellmarkedet. Alle importerte varer blir priset i forhold til parallellmarkedet.
Tobakk er landets mest verdifulle og ledende eksportvare. Inntekten varierer fra år til år i forhold til prisene. I 2001 tjente Zimbabwe gode penger på tobakk på grunn av den dårlige innhøstingen i Brasil.
Zimbabwe har eksportert kjøtt og sukker til EU gjennom ulike handelsavtaler, men med den generelle boikotten av Zimbabwe og EUs sanksjoner mot regjeringen har handelen stoppet opp. Det er fare for at EUs nye handelsavtale med Sør-Afrika gjør at Zimbabwe faller av lasset også her.
Ifølge The Economist Intelligence Unit har Zimbabwe en utenlandsgjeld på 4,4 milliarder USD. Utenlandsgjelden fortsetter å øke fordi regjeringen er på etterskudd med betalingen, og utenlandske donorer har sluttet å gi penger til annet enn det sivile samfunnet og de frivillige organisasjonene.
Fram til den nåværende politiske og økonomiske krisa hadde Zimbabwe en voksende turistnæring. Regjeringen har vært god på å markedsføre økoturisme og safari. Antallet turister har økt med 20 prosent hvert år siden 1990, med over to millioner besøkende i 1999. Men siden 2000 har tallet sunket med over 70 prosent.
En avtale mellom Storbritannia og Zimbabwe fra august 2001 fastslår at den urettferdige jordfordelingen er en viktig årsak til krisa i Zimbabwe. Hvis ikke jordfordelingen tas alvorlig, kommer urettferdigheten til å fortsette også etter Mugabe. Men forhandlingene med Storbritannia konkluderte også med at jordspørsmålet ikke kan skilles fra andre saker, som respekt for menneskerettighetene, demokrati, økonomi og generell lov og orden. Avtalen ble aldri iverksatt, fordi Mugabe fortsetter å invadere hvite farmer. Fattige bønder kjemper fortsatt for å oppnå en mer rettferdig fordeling av Zimbabwes fruktbare jord.
Framtidsutsikter
Styresmaktene i Zimbabwe er svært uforutsigbare. Det eneste man kan si med sikkerhet, er at pilen viser bratt utforbakke både økonomisk, politisk og sosialt. Zimbabwe er det landet i regionen med raskest synkende økonomi. Mugabes utspill rett etter presidentvalget om samtaler med MDC, som reiste forhåpninger om mulig demokratiutvikling, har ikke båret frukter så langt.