Nå må du gi 60 Zimbabwe-dollar for en amerikansk dollar. Men Robert Mugabe og hans Zimbabw African Natinal Union – Patriotic Front (ZANU-PF) sitter fremdeles med makten inn i det nye tiåret – så lenge det varer.
Mislykket strukturtilpasning
Sterke motkrefter
I tillegg, og kanskje enda mer bekymringsfullt for Mugabe, er at selv veteranmedlemmer i hans eget parti stiller spørsmål ved om han bør fortsette å styre landet helt ut presidentperioden. "Nasjonens far" fikk sitt første nederlag i en folkeavstemning i januar hvor det ble flertall mot hans forslag om grunnlovsendring. Motstanden mot forslaget ble sett på som et uttrykk for misnøye med Mugabe mer enn misnøye med ZANU-PF.
Krigen i Kongo
I august 1998 kunngjorde Mugabe at han ville sende tropper til Kongo for å støtte president Kabila. Kabilas skjøre regjering er i krig mot opprørsstyrker, støttet av Uganda og Rwanda. Mugabe ønsker å involvere alle landene i SADC, men bare Angola og Namibia har fulgt opp. Historisk har det vært lite samarbeid mellom Zimbabwe og Kongo. Bortsett fra rumba-musikken kwassa-kwassa har zimbabwere flest liten kjennskap til Kongo, og de forstår ikke Mugabes avgjørelse. Mange mistenker Mugabe for å ville styrke sin posisjon i regionen, og at hans omgangskrets er interessert i forretningsvirksomhet i diamantlandet.
Stabilitet i et sentralt og stort land som Kongo er avgjørende for fred i hele regionen, men Zimbabwes innblanding er en tung byrde for Mugabes regjering. Militære eksperter setter kostnadene for krigen til 500 millioner USD, en tredel av det totale nasjonalbudsjettet for 1999. Krigen i Kongo blir stadig mer upopulær og kan bli det som fører til Mugabes fall.
Helsesystemet kollapser
Tilgangen på helsetjenester ble kraftig forbedret etter frigjøringen. På slutten av 1980-tallet var Zimbabwes helsetjenester et forbilde for mange land. Med innføringen av egenandeler på begynnelsen av 1990-tallet slutta de fattigste å oppsøke offentlige helsetjenester. Aids har stor innvirkning på helsesektoren. I dag beslaglegger aids-pasienter fire av fem sårt trengte sykehussenger. Zimbabwe er i dag et av de verst rammede landene i verden. Ifølge UNAIDS var 26 prosent av Zimbabwes voksne befolkning hiv-smittet i 1997. Forventet levealder sank fra 65 til 39 år.
Landet har nå den laveste befolkningsveksten i Afrika. I tillegg til den menneskelige katastrofen vil innvirkningen på økonomien bli spesielt tydelig, siden sykdommen er mest utbredt blant den økonomisk aktive aldersgruppen. Ironisk nok kan BNP per innbygger faktisk øke med synkende befolkningsvekstrater.
De sosiale konsekvensene er også alvorlige. Du kan aldri stole på noen – spesielt ikke den du elsker. Kvinnene får ofte skylden for spredningen av aids. Mistenkeliggjøringen av kvinner setter kampen for likestilling flere tiår tilbake.
Etter flere år med fornektelse og forsømmelse erkjenner president Mugabe nå den økende trusselen aids representerer. Kirken, med sin store innflytelse, har bidratt til å gjøre arbeidet mot aids vanskeligere. Helt fram til andre halvdel av 1990-tallet har kirken krevd at offentlige informasjonskampanjer skal unngå å nevne kondom, fordi de påstår at dette vil øke utenomekteskapelig sex. Holdningsarbeidet la vekt på seksuell avholdenhet – en ønskedrøm.
Media
Kontrollen over radio og TV har staten derimot ikke villet gi fra seg. Radio og TV-stasjoner drives av det statseide Zimbabwe Broadcasting Corporation (ZBC). Høyesterett har vedtatt at ZBCs monopol på radiosendinger skal opphøre. Men regjeringen nekter foreløpig å rette seg etter dommen. Tilgangen til frie massemedier er derfor svært begrenset for folk flest. I den grad folk på landsbygda har tilgang på medier, eier de en radio. De som før hadde råd til å kjøpe en uavhengig ukeavis, har tilgang på fire uavhengige aviser nå. Mange zimbabwere har imidlertid kun tilgang til radio og noen ganger den statseide dagsavisen. Fri presse er byfolks privilegium. I det siste har regjeringen prøvd å skjære ned på rettighetene til den uavhengige pressen, og tidlig i 1999 ble to journalister fra The Standard arrestert etter å ha skrevet om et påstått kuppforsøk.
Skeiv fordeling
Bitre krigsveteraner
Konflikten mellom regjeringen og krigsveteranene er ennå ikke over. Krigsveteranenes forbitrelse er igjen snudd mot Mugabe. Regjeringen har bestemt at veteranene som de ga fritt leide på hvite farmer for noen måneder siden, nå skal jages bort.
Zimbabwe importerer også mye av sin elektrisitet fra blant andre Sør-Afrika og Mosambik. Zimbabwe Electricity Supply Authority (ZESA) har i dag en gjeld på 200 millioner USD til sine leverandører. Utenlandsk valuta er også nødvendig for å skaffe deler til det største lokale elektrisitetsverket i Hwange. Med daglige strømkutt har småbedrifter og forretninger blitt tvunget til å stenge og folk mister jobbene sine. Det er fare for at lyset i enden av tunnelen blir slukket for Zimbabwes økonomi.
Fyrverkeri i parlamentet
Hvor mange som ble skremt til å stemme ZANU-PF er umulig å si, og voldens innvirkning på valget er vanskelig å måle. Uansett står valget i juni 2000 som et historisk vendepunkt for Zimbabwe. Et parti, knapt året gammelt, fikk 58 medlemmer i parlamentet. Det regjerende ZANU-PF vant knepent med 62 av 120 valgbare plasser.
I de 20 årene etter frigjøringen har diskusjoner i parlamentet blitt mer eller mindre formålsløse siden regjeringstoppene uansett hamret gjennom sine ønsker. De få gangene enkeltindivider stilte spørsmål ved ZANU-PFs politikk, ble de straffet. I 1998 ble Dzikamayi Mavhaire fra justiskomiteen suspendert fra partiet i to år etter å ha foreslått at presidentens regjeringstid burde kortes ned til to femårsperioder. Mugabe har selv sagt at han forventer at det nye parlamentet blir livlig. Ingen av partiene har to tredjedels flertall, og de er derfor avhengig av hverandre for å kunne endre grunnloven.
Spenningen mellom regjeringen og MDC fortsetter. I september 2000 ble MDCs lokaler bombet. Noen dager senere sa Tsvangirai til stor jubel fra tusenvis av tilhengere at hvis Mugabe ikke går av frivillig, vil MDC fjerne han med makt. Uttalelsen har skapt uro hos Mugabes støttespillere og regjeringsmedlemmer har sagt at de vil arrestere Tsvangirai for høyforræderi.
Valgresultatet viser at mange zimbabwere ønsker forandring. Mange av regjeringspartiets medlemmer har forstått det samme. Zimbabwe kan nå være på rett vei ut av den onde sirkelen landet har viklet seg inn i det siste tiåret. Men det motsatte kan også skje. Mugabes krampetrekninger av skrekk for å miste makten før valget kan bare ha vært forsmaken på hva Zimbabwe har i vente.
Politisk vold er ikke nytt i Zimbabwe. Ved siste valg opplevde imidlertid Mugabe opposisjonen som en reell trussel for første gang. MDC var sterke og terroren mot opposisjonelle fikk et omfang man ikke hadde sett maken til. Flere ble drept, bare for mistanke om å være MDC-tilhenger. Angrepene fortsetter etter valget. Militæret og politiet banker opp folk i de boligstrøkene hvor MDC fikk mest stemmer.Lys i enden av tunnelen?Zimbabwe har brukt opp sin utenlandske valuta. I den siste tiden har IMF frosset pengetilgangen til landet på grunn av manglende økonomisk styring. På grunn av urolighetene har produksjonen på de store farmene gått ned. Med stigende oljepriser på det internasjonale markedet har Zimbabwe ikke lenger råd til å importere nok drivstoff. Bensinprisen er i siste halvdel av år 2000 nærmere ti norske kroner per liter. Bensinstasjonene er bare åpne halve dager, da er køene for å få kjøpt bensin timelange.Protester fra utålmodige krigsveteraner i 1997 tvang regjeringen til å betale kompensasjon for krigsskader. Den skulle skaffes gjennom skatter. Fagbevegelsen ZCTU protesterte. Det er bevist at regjeringstopper har fått krigskompensasjon for falske skader, mens kompensasjon til flertallet av veteranene lar vente på seg. Veteranene fortsetter å stille krav. I 1998 begynte okkupasjonene av hvite farmer. Krigsveteranene har vært en gruppe som hele tida har stilt krav til regjeringen om sine rettigheter, men under valgkampen i 2000 spilte Mugabe på lag med tidligere kampfeller da han ga dem grønt kort til å okkupere farmer. Med en så urettferdig fordeling av jord og en president som praktisk talt opphever loven, var det duket for voldelige sammenstøt.Zimbabwes presse er relativt fri, men domineres av Zimbabwe Newspapers (Zimpapers) som staten kontrollerer. Gruppen eier to dagsaviser, The Herald og The Bulawayo Chronicle, og søsteravisene The Sunday Mail og The Sunday News. Den første konkurrenten til de statlige dagsavisene kom i april 1999 med Daily News, som ble lansert av Associated Newspapers of Zimbabwe (ANZ). ANZ får stor støtte fra investorer i Storbritannia og Sør-Afrika. Andre privateide aviser er ukeavisene Financial Gazette, Zimbabwe Independent og The Standard.Utålmodige studenter
Det fins rundt 12.000 studenter i landet, de fleste går på University of Zimbabwe i Harare. Universitet er velutviklet, men studentene har en arbeidsløshet på 60 prosent å se fram til. Frustrasjonen er stor, og i 1996 og 1997 ble det demonstrasjoner når regjeringen strammet inn stipend- og låneordningene for studentene. I 1998 demonstrerte studentene igjen og krevde at president Mugabe skulle gå av, med studentdemonstrasjonene mot Suharto i Indonesia som forbilde. Dette ble for sterk kost for Mugabe. Universitetet og landets største høgskole, Harare Polytechnic, ble stengt av regjeringen fra juni 1998 til januar 1999.Zimbabwes militære innblanding i Kongo-Kinshasa siden august 1998 har tappet statens ressurser. Som et resultat har folkelig opposisjon mot regjeringen vokst, og landet ble i 1998 skaket av voldelige opptøyer og streiker.Mange viktige samfunnssektorer, inkludert den uavhengige pressen og fagorganisasjonen, Zimbabwe Congress of Trade Unions (ZCTU) har de siste årene vært pådrivere for å få en slutt på ZANU-PF styret. Da Morgan Tsvangirai var fagforeningsleder, sto han i spissen for kampen mot makthaverne og politikken til Verdensbanken. Mugabe fikk støtte fra Vesten for å gjennomføre strukturtilpasningsprogrammer. Morgan Tsvangirai fikk ikke bred støtte fra Vesten før han trakk seg fra fagbevegelsen og ble politiker. Han leder nå det nye politiske partiet Movement for Democratic Change (MDC) og høster blant annet sympati for å ha lagt vekt på andre saker enn jordspørsmålet under valgkampen.Til Vestens begeistring ga Mugabes regjering seg i kast med økonomiske reformer i 1990. Zimbabwe ble i vestlige medier omtalt som Verdensbankens suksesshistorie i Afrika, men reformene bremset ikke den stadig synkende levestandarden for folk flest. Mange skylder på regjeringens halvhjertede gjennomføring av reformene, overdrevent forbruk og økende korrupsjon. Verdensbankens og vestlige bistandsyteres krav om strukturtilpasning førte til at mange sosiale framsteg ble rasert på 1990-tallet. På tross av økonomiske strukturtilpasninger, forblir Zimbabwe det landet i sørlige Afrika som har størst andel av lese- og skrivekyndige. Grunnskole er fortsatt gratis for alle.