I Texas bor det mange nigerianere, det gjør det også i London – så mange at noen spøkefullt omtaler London som Nigerias 37. delstat. Hvordan kan det ha seg at det bor så mange nigerianere utenfor Nigeria, et forholdsvis rikt land med brutto nasjonal¬produkt per innbygger på rundt 830 amerikanske dollar per år? Mange nigerianere har kommet til den vestlige del av verden via hardt arbeid og lovlige kanaler, men mange har også benyttet seg av ulovlige midler skaffet via korrupsjon.
Ironien og tragedien i dette er lett å se – Nigeria har gjennom de siste 35 årene håvet inn millioner av dollar i oljeinntekter, samlet sett på linje med norske oljeinntekter i omtrent samme periode. I stedet for å investere disse pengene i Nigeria har korrupte offiserer, politikere og forretningsfolk flyttet disse midlene til den rike del av verden. Her spør ingen hvor pengene kommer fra, så lenge de blir brukt på lovlig vis. Pengene ender derfor ofte opp på velfylte bankkonti, investeres i eiendommer og bedrifter og mye er også rent forbruk.
Lite investeringer
Nigeria oppfattes ofte som et kaotisk og håpløst land – ikke minst av nigerianerne selv. De fleste ønsker tilsynelatende å forlate landet mer enn noe annet, og ønsker å bosette seg i et mer velorganisert land. Blant de få håpene som finnes er muligheten til å få fatt i litt ekstra kontanter, om nødvendig på korrupt vis, og komme seg ut av landet. Men det som kan virke rasjonelt for enkeltindividet kan ha katastrofale følger for landet som helhet.
Når store deler av oljeinntektene sendes ut av landet blir det lite igjen til nasjonale investeringer. For befolkningen i Niger-deltaet kan man derfor si at de ranes ikke bare en, men tre ganger – først når oljerikdommen bokstavelig talt hentes opp under føttene deres, deretter når inntektene fra oljeeksporten blir borte gjennom korrupsjon. Til sist ranes de ved at penger som kunne kommet dem til gode via ringvirkninger av nasjonale investeringer uteblir fordi pengene sendes ut av landet. Eksempler på slike potensielle ringvirkninger er nye arbeidsplasser og tilgang til banklån.
Tragedien i alt dette ligger hos de millioner av nigerianere som ikke har muligheten til å utvandre og må slite for levebrødet i et av verdens mest korrupte land. Valgfusk, korrupsjon og statlig vanstyre har for lenge siden blitt dagligdags i et land hvor anslagsvis 80 millioner mennesker lever på en dollar per dag.
Offentlig sektor
Helse- og sosialsektoren i Nigeria lider også, det er vanskelig å få resultater ut av ressursene som investeres når de dyktigste fagfolkene har reist utenlands. Lite og dårlig tilbud av formelle jobber fører til vekst i den uformelle arbeidssektoren, inkludert ulovlige virksomheter. Inntil man får skikk på den delen av økonomien som ikke er basert på oljesektoren, vil det derfor være vanskelig, for ikke å si umulig, å bekjempe kriminell virksomhet. Fattigdom og dårlige fremtidsutsikter er også medvirkende til at uroen og voldshandlingene i Niger-deltaet fortsetter. Bevegelsen for frigjøring av Niger-deltaet (MEND) er en militsgruppe bestående av unge menn, tildels tungt bevæpnede, som ikke går av veien for voldsaksjoner eller kidnapping av utenlandske oljearbeidere. De er ikke alltid så tallrike, men fungerer som en paraplyorganisasjon for diverse militsgrupper i deltaet.
Under president Olesegun Obasanjos åtte år ved makten har mye vært gjort for å rette opp i situasjonen. Hovedfokus har vært å sikre landets spirende demokrati mot tilbakeslag i form av nye militærkupp. Om det er noe den tidligere generalen Obasanjo har lykkes med er dette nettopp dette. Og til tross for at en væpnet styrke på rundt 80.000 menn synes å være i overkant i et utviklingsland uten åpenbare fiender, har Obasanjo holdt tilbake med å permittere soldater. Årsaken til dette er at soldatene risikerer å gå ut i arbeidsløshet, noe som lett kan gi grobunn for misnøye og uro.
Politiet i Nigeria er underbetalt, underbemannet, og mangler utstyr. De har fått noe høyere lønn de siste årene, men vil forsatt trenge bedre lønns- og arbeidsforhold. Det faktum at landets egen politisjef har deltatt en rekke ulovlige aktiviteter har ikke gjort saken enklere.
Et gjeldfritt Nigeria
Obasanjo har i sin andre periode ved makten tatt tak i korrupsjonsproblemene landet sliter med. Ved hjelp av korrupsjonsjegerne i Kommisjonen for økonomiske og finansielle lovbrudd (EFCC) har han ryddet opp i en rekke korrupsjonssaker i de øvre sjikt i samfunnet. Mye gjenstår imidlertid på delstatsnivå, og utfordringene er ennå mange så lenge situasjonen for folk flest forblir utforbedret.
Det gir en viss grunn til optimisme at landets banker har blitt reformert, ledet an av landets nye sentralbanksjef Charles Soludo. Landets økonomiske reformprogram har blitt ledet av Ngozi Okonjo-Iweala, finansminister inntil juni 2006. Ngozi Okonjo-Iweala ble etter 2006 forflyttet til utenriksdepartementet som ny utenriksminister, først med fortsatt ansvar for deler av finanspolitikken, men ble så fratatt dette ansvaret mens hun befant seg utenlands. Dette førte til at hun valgte å sende inn sin oppsigelse. Ngozi Okonjo-Iweala var med på å sikre Nigeria en massiv gjeldslette på 18 milliarder amerikanske dollar fra Paris-klubben. Denne gjeldslettelsen kom på betingelse av at Nigeria lovte å tilbakebetale den gjenværende gjelden på 12,4 milliarder dollar, og etter flere nedbetalinger er nå hele gjelden til Paris-klubben slettet. Som belønning ble Nigeria slettet fra gruppen av svartelistede låntakerland.
Det mest negative man kan si om Obasanjo og hans regime er at de ikke har klart å redusere fattigdommen blant folk flest. Likevel, det arbeidet hans administrasjon har iverksatt for å få bukt med korrupsjon, hans innsats for reformering av bankvesenet og hans initiativ til privatisering av en rekke tidligere vanskjøtte offentlige virksomheter, er noe som vil danne et godt grunnlag for fremtidig økonomisk vekst. Et område som gjenstår er infrastruktur, hvor store investeringer behøves.
Når det gjelder bistand, mottar Nigeria mindre støtte per innbygger enn andre afrikanske land. Riktignok debatteres effekten av bistand stadig, og muligens fører til bistand til lavere intensitet i nødvendige reformer på mange områder i Afrika. I mellomtiden er det den vanlige nigerianer som taper mest på at landet har vært regnet blant de mest velstående utviklingslandene, ved at hardt tiltrengt uhjelp uteblir.
Presidentvalg i 2007 – nye statskupp?
I april 2007 holdes det valg av president og nasjonalforsamling i Nigeria, i tillegg til valg av delstats- og lokalforsamlinger. Det er naturlig nok knyttet stor spenning til disse valgene. Den største utfordringen består i å unngå valgfusk, og i verste fall reglerett rigging av valget. Ved valget i 2003 var det utbredt bruk av begge metoder, og ingen steder var dette mer påtagelig enn i Niger-deltaet, hvor oppslutningen til regjeringspartiet The People’s Democratic Party (PDP) offisielt endte på over 90 prosent mange steder. Valget i 2003 førte derfor til at PDP fikk kontroll over langt flere delstater og lokalsamfunn enn Obasanjo hadde i sin første periode 1999-2003. Nå når Obasanjo ikke lenger kan stille til valg – i henhold til den nigerianske grunnloven kan presidenten maksimalt sitte i to fireårsperioder – er det mye som tyder på at partiet hans, PDP, er i ferd med å gå i oppløsning. Dette har nok også sammenheng med at Obasanjo og visepresident Atiku Abubakar har vært arge motstandere i lang tid.
Stort sett blir politiske partier i Nigeria sett på som valgkampmaskiner som aktiveres i forbindelse med valg, ellers har de liten funksjon. Her begynner problemene å melde seg for et land som siden 1999 har skrytt av å kunne kalle seg et demokrati. I virkeligheten er Nigeria meget langt fra å oppfylle kriteriene for et demokratisk styrt land. Åtte år med såkalt demokrati har gitt få synlige resultat for folk flest. Man kan derfor komme i skade for å undergrave legitimiteten av demokrati som begrepet dersom man fortsetter å snakke om Nigeria som et land med demokratisk styresett. Kanskje er det nå mer dekkende å beskrive Nigeria som et såkalt anokrati: Et land med overgangsstyresett, mye preget av konflikter, hvor man har forlatt diktatur, men enda ikke har nådd demokratisk status.
Blant de nye presidentkandidatene til valget i 2007 er visepresident Atiku Abubakar, eksgeneral Muhammadu Buhari, tidligere nigeriansk militærdiktator, og guvernør Orji Kalu fra deltstaten Abia. I det dette skrives tyder mye på at også en annen tidligere militærdiktator, eksgeneral Ibrahim B. Babangida, ønsker å stille til valg som ny president. Inntil nylig var det antatt at han ønsket å spille rollen som rik og mektig bakgrunn¬figur, og beholde den politiske innflytelse som han har hatt til nå. Det er derfor ikke usannsynlig at Babangidas utspill er mer å betrakte som taktikkeri enn et reelt politisk utspill.
Mange skulle gjerne ønske at noen fra Obasanjos økonomiske team hadde stilt opp som presidentkandidater – ikke minst den nylig avgåtte finansminister Ngozi Okonjo-Iweala. Men popularitet i utlandet fører ikke nødvendigvis til stor oppslutning på hjemmebane, og uten lokal oppslutning og et velfungerende partiapparat i ryggen er det lite sannsynlig at hun vil være en aktuell kandidat i denne omgang. Vi kan ellers anta at også andre politikere ønsker å stille til valg, så flere kandidater kan komme til ved senere tidspunkt.
Drap på politiske kandidater griper nå om seg og viser utbredelsen av vold i samfunnet samt hvor mye som oppfattes å stå på spill for kandidatene – de er nesten desperate etter å sikre seg posisjoner som gir mulighet for økonomisk berikelse og politisk innflytelse.
Forsøk på å forbli ved makten
De siste par årene har Obasanjo forsøkt å forlenge sin periode ved makten ved å prøve å skaffe seg en tredje presidentperiode. Først forsøkte han å snike inn en klausul i grunnloven som tillot dette. Forslaget til revidert grunnlov ble fremlagt for en nasjonal reformkonferanse som Obasanjo organiserte i 2005. Konferansen var et resultat av mange års agitasjon fra forskjellige samfunnsgrupper for å holde en Sovereign National Conference (SNC). Forslaget ble forkastet. Presidenten forsøkte senere med et nytt revidert grunnlovsforslag, nå til nasjonal¬forsamlingen, men forslaget ble også denne gangen forkastet.
Noe av bakgrunnen for presidentens gjentatte forsøk på å forbli ved makten bygger kanskje på erfaringen fra hvordan det gikk da han sist ga fra seg makten i 1979. Viktigere er nok likevel hans frykt for at Babangida eller andre reaksjonære krefter skal ta over fra 2007, og dermed gjennom vanstyre og korrupsjon ødelegge de positive virkningene av hans reformer. Det ville i sannhet være svært tragisk dersom de politiske og økonomiske reformene som har blitt innledet de siste åtte årene skulle bli utnyttet til egen kortsiktig vinning av personer som Babangida. Dette gjelder også for de 18 milliarder amerikanske dollar Nigeria har fått i gjeldslette, uten tilstrekkelig forsiktighet kan dårlige politiske disposisjoner føre til store ødeleggelser for landets fremtidige utvikling.
Det er derfor å håpe at de demokratiske strukturene som er etablert viser seg sterke nok til å motstå en slik utvikling.
*Morten Hagen har i flere år jobbet for den nigerianske organisasjonen Centre for Democracy and Development i London.