Den tidligere generalen Olusegun Obasanjo ble valgt til president i Nigeria i mai 1999. Han vil lede landets nye demokratiske regime fram til valget i mai 2003. Men det demokratiske utbyttet har i stor grad uteblitt. Andelen av befolkningen under fattigdomsgrensen har økt. For vanlige folk som lever av jordbruk på landsbygda eller livnærer seg i uformell sektor i byene, er fravær av et mer autoritært regime en fattig trøst når hver dag innebærer en kamp for å overleve.
Det kan likevel hevdes at Obasanjo har vært en garantist for at offiserer og soldater har forblitt i forlegningene. For noen har dette stor verdi, mens mange vil mene at et demokrati som ikke gir annen avkastning enn fravær av noe verre, ikke er noe representativt folkestyre. Dermed kan Obasanjo paradoksalt nok være i ferd med å undergrave tilliten til demokrati som effektiv styreform.
Kriminalitet og utrygghet
Til tross for en klar bedring av menneskerettighetssituasjonen etter at de militære overlot makten til sivile myndigheter, har den økte volden og kriminaliteten medført økt utrygghet for mange. Arbeidsledighet, analfabetisme, og fattigdom i et land med store etniske og religiøse motsetninger og utbredt offentlig og privat korrupsjon, leder ikke bare til likegyldighet og utbredt kriminalitet. Det medfører også gjentatte voldelige sammenstøt mellom ulike sosiale grupper. Et av mottiltakene har vært opprettelsen av private militsbevegelser som Bakassi Boys. Tross enkelte positive virkninger, har disse ofte medført flere voldelige oppgjør.
Tusenvis av mennesker er drept i kamper mellom kristne og muslimer og ulike etniske grupper, spesielt mellom folkegruppene Yoruba og Hausa. Det oppstår stadig konflikter med tap av både menneskeliv og eiendom mellom “fastboende” og “innflyttere” flere steder i landet. Dette til tross for at de som regnes som “innflyttere”, ofte har vært fastboende i flere hundre år. I tillegg fant politiet tidlig på året i 2002 sine arbeidsbetingelser så lite tilfredsstillende at de gikk til streik. Obasanjo har ved flere anledninger måttet ty til hæren for å slå ned opptøyer. Disse troppene har av og til tolket slike oppdrag som de reneste straffeekspedisjoner der hele landsbyer har blitt rasert.
Striden om sharia
Innføringen av islamsk strafferett, sharia, er et stadig stridstema. Motstanderne anklager politikerne i de nordlige delstatene der sharia er innført for politisk opportunisme. Religiøs puritanisme og innføring av muslimsk strafferett ble en kjærkommen kampsak for politikere som kjempet i valgmotvind ved forrige valg. Så ble da også partiet All People’s Party (APP) godt representert i disse delstatene.
Den tradisjonelle eliten i denne delen av landet så sine tidligere sosiale og økonomiske privilegier truet ved en overgang til et sivilt styre, og benyttet sharia som kampsak. Striden over sharia førte til at flere tusen mennesker ble drept i sammenstøt mellom kristne og muslimer i den viktige byen Kaduna i det nordlige Nigeria våren 2000. Også i andre byer ble mange drept i sammenstøtet mellom kristne og muslimer. 50 prosent av befolkningen eller rundt 60 millioner mennesker er muslimer, mens 35 prosent (rundt 42 millioner) er kristne.
Rikt land, fattig folk
Forholdene for befolkningen i Niger-deltaet i sørøst, der olje- og gassutvinningen foregår, er også et stadig stridstema. Foruten problemene med oljeforurensing, går motsetningene på fordeling av oljeinntektene. I delstatene i de oljeproduserende delene av landet har folk lenge kjempet for å få beholde en del av oljeinntektene, i stedet for at alt skal tilfalle myndighetene i Abuja. I april 2002 avgjorde Høyesterett at alle offshorefunn av olje og gass i sin helhet skulle tilfalle sentrale myndigheter. I tillegg er mange forbitret over tidligere overgrep mot enkeltpersoner og lokalsamfunn og en neglisjert infrastruktur i disse områdene.
Næringslivet ellers består for det meste av handel. Industriproduksjon utgjør bare 5 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Det produseres drikkevarer, sigaretter, tekstiler, såpe, sko, maling, petroleumsprodukter, sement og takplater. Andelen av nigerianerne som lever av jordbruk, skogbruk, fiske og fangst er på rundt 35 prosent. Likevel produseres det bare 1/3 av behovet, og 2/3 av råvarene må importeres. Et eksempel på manglende landbruksforedlingsindustri er at mangojuice stadig importeres fra England.
Til tross for at BNP i Nigeria er mye større enn det tilsvarende i nabolandene i Vest-Afrika, gjør den enorme befolkningen i Nigeria at BNP per capita kommer ned på et lavere nivå enn det fattige nabolandet Benin. I tillegg kommer den enormt skjeve fordelingen av den rikdommen som finnes. Det sies derfor ironisk at Nigeria er et rikt land med et fattig folk.
International Monetary Fund (IMF) har nå advart Nigeria om at gjeldslette og nye lån kan være i fare. Administrasjonen i Abuja brøt sin økonomiske avtale med IMF i 2002, til fordel for et eget økonomisk program. Sammen med lavere oljepris og økte utgifter i forbindelse med valgkampen, forventes det at dette kan medføre en negativ utvikling i økonomien.
Obasanjo har av mange blitt kritisert for sine mange utenlandsreiser, og det kan synes som om det er lettere å oppnå anerkjennelse i utlandet enn på hjemmebane. Nigerias internasjonale omdømme har bedret seg, og det har lykkes å få tilbakeført en del av formuen til den tidligere korrupte diktatoren general Abacha og hans menn.
Utsatte ministre
I 2001 måtte den daværende forsvarsministeren gå av som følge av hans kritikk av et amerikansk treningsprogram for nigerianske fredsbevarende styrker. Treningen var upopulær blant nigerianske militære, som måtte underkaste seg trening i fredsbevarende operasjoner av et privat firma fra et land som ikke akkurat er kjent for sin deltakelse i slike operasjoner. Det gjorde nok ikke saken bedre at de nigerianske militære selv mente de hadde tilstrekkelig erfaring gjennom mange års eksponering for krigføring i Liberia og Sierra Leone. Samtidig kan det også tenkes at det amerikanske engasjementet i Nigeria var et ledd i en større plan, ikke bare for å stabilisere Nigeria, men også for å benytte Nigeria som en stadig mer strategisk partner for USA på det urolige afrikanske kontinent.
I julen 2001 ble den nigerianske justisministeren Bola Ige drept i sitt hjem i det sørvestlige Nigeria. Drapet ble en dramatisk understreking av den stadig mer utbredte volden, men ble samtidig forsøkt forklart med innbyrdes politisk maktkamp i denne delen av landet. Situasjonen i det politiske partiet Alliance for Democracy (AD), som i størst grad har velgere i dette Yoruba-dominerte området av Nigeria, ble derfor ikke bedre. Nigeria har fortsatt problemer med vold og kriminalitet. Et positivt tiltak Obasanjo kan ta æren for, er nedsettelsen av en kommisjon for å undersøke overgrep og brudd på menneskerettigheter under de tidligere militærregimene.
Mindre motstand i media
Det finnes et 20-talls dagsaviser, både på engelsk og ulike nigerianske språk. De fleste avisene er privateide. I tillegg finnes minst 6 ukentlige nyhetsmagasiner. TV og radio er dominert av statseide kanaler med Nigerian Television Authority (NTA) og Federal Radio Corp of Nigeria i spissen. Etter dereguleringene i 1992 finnes det nå flere private radiostasjoner og TV-kanaler, samt en mengde satellittkanaler. PC-er og internett blir stadig mer utbredt på kontorer, skoler og på nettkafeer, men lite i privat eie. Fjernsyn er mer utbredt privat, og det er mulig å leie videofilmer. Det meldes også om økende produksjon av lokale filmer. Radio er likevel det massemedium som har størst utbredelse.
Innholdsmessig har aviser og nyhetsmagasiner endret sitt innhold til dels kraftig etter overgangen til demokrati i 1999. I dag er det en klar “tabloidisering” av innholdet, med stadig mer plass for sex, vold og kjendisstoff. Tidligere hadde man en mer kritisk samfunnsdebatt med ulike grader av motstand mot militærregimene.
President uten oppslutning
Det er en lunken oppslutning om presidenten i partiet People’s Democratic Party (PDP). Dette skal være noe av årsaken til at Obasanjo brukte lang tid på å bestemme seg for om han skulle stille til gjenvalg. Forholdet mellom presidenten og representantene i parlamentet har hele tiden vært anstrengt, til tross for at hans parti PDP har parlamentsflertall. Parlamentet har forsøkt å stille presidenten for riksrett, mens presidenten på sin side forsøker å få gransket parlamentets pengeforbruk. Det hjelper heller ikke at mange av representantene i parlamentet har blitt rike på tvilsomme måter. De har brukt mye tid og energi på å sikre seg selv alle mulige økonomiske fordeler, mens de synes å være mindre opptatt av levekårene for folk flest. Med sin autoritære stil og utålmodighet med de folkevalgte har nok også Obasanjo bidratt til konflikten med parlamentet.
Da Obasanjo ble valgt til president i 1999, var det mange som i første rekke så han som en samlende kandidat som ville kunne holde de militære i sjakk. Mange stemte på han som det minste av flere onder. Det ble den gang spekulert i om ikke den mektige tidligere diktatoren Ibrahim B. Babangida hadde støttet Obasanjo, eller i hvert fall partiet hans PDP, økonomisk. I så fall er det grunn til å tro at Obasanjo også fra Babangidas synspunkt ble sett på som det minste av flere onder. Etter hvert som nyvalget har nærmet seg, har Babangidas økonomiske makt på ny gjort seg gjeldende i den politiske prosessen. I dette spillet har også den tidligere militærdiktatoren general Muhammed Buhari blandet seg inn som en potensiell kandidat for partiet APP. I det multietniske Nigeria er det også reist krav om at den neste presidenten må komme fra det sørøstlige Nigeria. Det kan ikke utelukkes at enkelte av delstatsguvernørene har ambisjoner om å stille til valg.
Fremover
I stedet for et markert skifte fra autoritært militært styre til et demokratisk sivilt styre, kan de siste års demokratiske regime oppfattes som et gradvis skifte i styrkeforhold mellom ulike maktgrupper i samfunnet. Selv om mulighetene for korrupsjon har avtatt, kan det hevdes at de rike og mektige nyter godt av et økonomisk system som fortsatt favoriserer nettopp dem. Det er gjort visse forsøk på å åpne opp økonomien for økt konkurranse og for økt beskyttelse mot import, men det skal fortsatt mye til før et privat næringsliv kan skape arbeidsplasser og eksportinntekter. Behovet for gjennomgripende politiske og økonomiske reformer er åpenbart.