Da Burundi oppnådde uavhengighet i 1962, sikret tutsiminoriteten seg regjeringsmakt til tross for at majoriteten var hutuer. Siden den gang har landet vært preget av intern konflikt og flere perioder med vold. Etniske motsetninger har blitt utnyttet i ulike gruppers maktkamp.
Voldsbølge
Den siste voldsbølgen i Burundi kom etter at det hutu-dominerte partiet FRODEBU (Le Front pour la Démocratie au Burundi) vant landets første demokratiske valg i 1993. Deres kandidat, Melchior Ndadaye, ble innsatt som president, men ble drept kort tid etter i et attentat. Urolighetene som fulgte utviklet seg til en borgerkrig som varte i 13 år. Det anslås at 300.000 mennesker ble drept som følge av krigen og at 1,2 millioner burundiere enten ble internt fordrevet eller søkte beskyttelse utenfor landets grenser.
Etter fredsforhandlinger støttet av Tanzania og Sør-Afrika ble en avtale signert i 2000. Denne la til rette for en etnisk balansert overgangsregjering som skulle sitte i fem år. Deretter skulle demokratiske valg avholdes. Men kamphandlinger fortsatte likevel mellom regjeringsstyrker og de av opprørsgruppene som hadde stått utenfor fredsavtalen. I november 2003 ble en endelig våpenhvileavtale undertegnet mellom regjeringen og den største hutu-geriljaen, CNDD-FDD (Le Conseil National pour la Défense de la Démocratie - Forces pour la Défense de la Démocratie). Lederne for denne gruppen, Pierre Nkurunziza og Hussein Radjabu, sikret at den fikk delta som politisk parti i valget i 2005.
Den mer radikale hutu-geriljaen Palipehutu-FNL (le Parti pour la Libération du Peuple Hutu – Front National du Peuple Hutu) valgte, under ledelse av Agathon Rwasa, å stå utenfor fredsprosessen fram til 2006.
Etter folkeavstemning ble en ny grunnlov vedtatt i februar 2005. I juli samme år ble det avholdt valg. CNDD-FDD gikk av med seieren og deres leder, Nkurunziza, ble ny president.
Politisk maktkamp
Stor politisk uro har dominert det politiske bildet de siste årene. I september 2006 ble en ny våpenhvileavtale mellom Palipehutu-FNL-styrkene og regjeringen imidlertid undertegnet. Kamphandlingene opphørte i de fleste deler av landet, men iverksettingen av avtalen gikk tregt, fordi partene hadde ulike oppfatninger av avtalens innhold. I juli 2007 brøt forhandlingene rundt en endelig våpenhvileavtale sammen.
2008 var preget av politisk maktkamp og gjentatte runder med ekskluderinger av parlamentsmedlemmer fra CNDD-FDD, som siden har blitt erstattet med andre mer ”lojale” medlemmer fra samme parti. Mye tyder på at de ulike politiske grupperingene posisjonerer seg foran valget i 2010. Dette har ført til en lammelse av arbeidet i parlamentet.
Etter å ha blitt avsatt som partiformann i februar 2007, ble CNDD-FDD-veteranen Hussein Radjabu arrestert i april samme år. Han ble anklaget for korrupsjon og planlegging av attentat mot presidenten, og ble idømt 13 års fengsel.
I takt med de politiske problemene forverret sikkerhetssituasjonen og de humanitære forholdene seg ytterligere. I april kom det til voldsomme sammenstøt mellom Palipehutu-FNL-grupperinger og den burundiske hæren. Vel 100 soldater, hovedsakelig fra geriljaen, skal ha blitt drept, og ifølge FN har mer enn 20.000 mennesker måttet flykte fra sine hjem. Mange sivile skal også ha blitt drept, men opplysninger om antall er ikke bekreftet. Internasjonalt press førte til stans av volden og håp om enighet rundt en ny avtale. Palipehutu-FNLs leder Agathon Rwasa kom tilbake til hjemlandet etter 20 års eksil i Tanzania, og dette ble sett på som et tegn på vilje til å finne en ny løsning.
Aktivt sivilt samfunn
Til tross for den skjøre situasjonen i landet har det de siste årene vokst frem et stadig mer aktivt sivilt samfunn av menneskerettsorganisasjoner, journalister og andre medieaktører. Dette fører til at sensitive saker som korrupsjon og politiske lederes handlinger diskuteres i media, og at det arbeides for at korrupsjonssaker skal komme opp for retten. Dette er lovende for demokratiseringsprosessen. Tiltak for å bedre likestilling er også gjennomført, blant annet er det vedtatt en lov om en minimumsandel på 30 prosent kvinner i parlamentet og i offentlige stillinger.
Likevel gir den generelle menneskerettssituasjonen i landet fortsatt grunn til bekymring. Økende usikkerhet og politiske konflikter har gitt flere internflyktninger. Hæren og politiet har stått for utstrakte brudd på menneskerettighetene, og det har vært manglende straffeforfølgelse både av menneskerettsbrudd begått under krigen og av generelle lovbrudd. Kjønnsbasert vold er et utstrakt problem. FN dokumenterte i 2007 minst 2.700 voldtektstilfeller. 34 prosent av disse gjaldt barn under 12 år.
Tiltak for kvinner og barn nødvendig
Ifølge FNs utviklingsindeks (Human Development Index - HDI) er Burundi i dag verdens ellevte fattigste land. Mer enn halvparten av befolkningen lever på under 1 dollar om dagen. Verdensbanken melder om negativ utvikling på mange områder. Blant annet er spedbarns- og mødredødeligheten blant de verste i Afrika. Analfabetismen ligger på over 50 prosent. Noen viktige politiske grep er imidlertid tatt de senere år. I 2006 kunngjorde myndighetene gratis skolegang for alle burundiske barn. Helsetjenester for gravide kvinner og barn under fem år er også blitt gratis. For at dette skal bli en realitet er det imidlertid nødvendig med betydelige investeringer i både menneskelige og materielle ressurser innenfor utdanning og helse.
Den siste tiden har man vært vitne til økende diesel- og matvarepriser og dermed økte generelle levekostnader og inflasjon. Dette er dramatisk. 90 prosent av befolkningen er avhengig av selvbergingsjordbruk, men en stor andel av dem har behov for å supplere med innkjøpt mat.
I tillegg kommer at Tanzania ønsker å sende tilbake 200.000 burundiske flyktninger som oppholder seg i Øst-Tanzania. Det knytter seg stor usikkerhet til prosessen med integrering av flyktningene på deres opprinnelige hjemsteder. Jordbruksarealene til disse familiene er nå for det meste i andres hender, og den allerede prekære situasjonen med jordmangel i landet vil bli satt på en beinhard prøve.
Det ryktes at det finnes betydelige oljereservoarer langs Tanganyika-sjøen, og satellittbilder tyder på at dette kan stemme. Verdensbanken mener at dette, i tillegg til utvikling av turistsektoren, bør være Burundis satsingsområder for å gjøre økonomien mindre avhengig av landbruk i årene som kommer.
Pilotland for fredsbygging
Burundi er et pilotland for FNs nyetablerte fredsbyggingskommisjon, som har et særlig ansvar for å støtte og følge opp land som nylig har kommet seg ut av krig. Norge er en av de viktigste bidragsyterne til kommisjonens arbeid. I januar 2007 ble FNs fredsstyrker trukket ut av landet.
I 2006 lovte det internasjonale samfunn å bidra med 665,6 millioner dollar over tre år til oppfølging av landets strategiske plan for fattigdomsreduksjon. Landet mottar også omfattende støtte fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). I 2007 ble Burundi sammen med Rwanda medlemmer av det østafrikanske felleskap (EAC).
En viss optimisme
Mange utfordringer gjenstår på Burundis vei ut av en postkonfliktsituasjon. Agathon Rwasas opposisjonelle Palipehutu-FNL ønsker full immunitet, regjeringsposter, integrering av FNL-soldater i den burundiske hæren og sist, men ikke minst, å bli registrert som et eget parti. Mange av disse kravene vil kreve grunnlovsendringer, og det knytter seg nå stor spenning til hvordan de ulike aktørene vil manøvrere i forhold til dette i tiden frem til valget 2010. Freds- og forsoningsprosessen er også avhengig av satsing på infrastruktur og lokal utvikling. For at befolkningen skal ha tro på prosessen, må de se positive endringer.
Håndteringen av hjemvendte flyktninger og jordsituasjonen blir avgjørende, sammen med menneskerettighetssituasjonen. Til tross for landets regionale sikkerhetspolitiske betydning, som sikrer et visst internasjonalt press, forblir mange interne kritikkverdige ”politiske krumspring”, inkludert brudd på menneskerettigheter, underrapportert. Den skjøre situasjonen Burundi er i fordrer at interne politiske krefter tar de rette grepene, samt at det internasjonale samfunn holder oppmerksomheten oppe og bidrar med tilstrekkelig støtte.