Burundi har vært preget av vold og uroligheter i flere perioder. I 1993 brøt borgerkrig ut på ny mellom den tutsidominerte regjeringshæren og hutuopprørere. Den nyvalgte presidenten, som var hutu, ble drept i et kuppforsøk. I kjølvannet av dette fulgte en voldsbølge hvor 80 000 mennesker fra begge de etniske gruppene ble drept i massakre. Flere hundre tusen flyktet internt eller ut av landet. Til sammen er mer enn 250 000 mennesker blitt drept siden urolighetene startet i 1993.
Høsten 2001 ble Pierre Buyoya og Domitien Ndayizeye innsatt som henholdsvis president og visepresident. Disse skal sammen lede landet i en treårig overgangsperiode. Ndayizeye er leder for det største hutupartiet, Frodebo. Etter planen skal han overta som president midtveis i perioden.
Skjør avtale
Det avgjørende punkt er imidlertid å få i stand en våpenhvile. Ett år inn i overgangsfasen pågår fremdeles kamphandlinger flere steder i landet. Mange frykter at den nåværende presidenten ikke vil overlate makten til en representant for hutuene før hutugeriljaen har lagt ned våpnene. Dermed står hele Arusha-avtalen i fare for å bryte sammen.
Nå pågår separate forhandlinger med geriljaen, hvor Nelson Mandela spiller en nøkkelrolle. Den ene fløyen av FDD har allerede underskrevet en avtale med regjeringen, men våpenhvilen kan bli brutt hvis ikke alle de krigførende partene går med på avtalen.
Etnisk konflikt?
De sterke motsetningene mellom ulike grupper har sitt utspring i kolonitiden, da den belgiske kolonimakten utnyttet tradisjonelle motsetninger mellom folkegruppene for å så splid og dermed opprettholde sin egen kontroll i landet. Hovedårsaken til dagens konflikt er en kamp om politisk og økonomisk makt, der ledere spiller på etniske strenger for å nå sine mål.
Den etniske dimensjonen splitter fremdeles det burundiske samfunnet. Tutsiene kontrollerer økonomi og politikk. Det finnes få hutuer med høyere utdanning som kan gå inn og fylle viktige posisjoner. Tutsiene har også den reelle makten i hæren. Mens hutuene er lei av å bli behandlet som annenrangs borgere, er tutsiene interessert i å beholde den makt og de privilegier de tradisjonelt har hatt. I tillegg er de engstelige for hevnaksjoner dersom hutuene får for stor makt, med folkemordet i nabolandet Rwanda friskt i minne.
En tredje folkegruppe, twa, står aller lavest på den sosiale rangstigen i Burundi. Twaene er et pygméfolk og regnes som de opprinnelige innbyggerne i regionen. De utgjør i dag kun én prosent av befolkningen. Twaene har også blitt rammet hardt av konflikten, og mange av dem er internt fordrevne. Hutu og tutsi utgjør henholdsvis 85 og 14 prosent av befolkningen.
Stort flyktningproblem
Til tross for at mange flyktninger har vendt tilbake i løpet av det siste året, oppholder fortsatt 375 000 burundiske flyktninger seg i nabolandene, de fleste i Tanzania. I tillegg har Burundi offisielt 487 000 internt fordrevne, men det reelle tallet er sannsynligvis enda høyere. Disse lever både i flyktningleire og spredt rundt om i landet. Omgrupperingsleirene, som på det meste huset 800 000 tvangsflyttede mennesker, er formelt fjernet etter sterkt internasjonalt press. En del flyktninger oppholder seg likevel i leirene i mangel på alternativer.
Mange har lite håp om å kunne vende tilbake på lang tid. Flere flyktningleire er gjort om til permanente landsbyer. I mange tilfeller ønsker de internt fordrevne også selv denne løsningen, fordi de anser det som umulig å flytte tilbake til hjemstedet. Fortsatt drives mennesker på flukt i kortere eller lengre perioder på grunn av kamper mellom regjeringshæren og opprørsstyrkene.
Økonomi og levekår
Burundi var et av verdens fattigste land allerede før konflikten ble trappet opp i 1993. De siste års borgerkrig, samt den økonomiske boikotten mot landet på slutten av 1990-tallet, har ytterligere forverret situasjonen. Den labile situasjonen i Burundi fører til at få tar sjansen på å investere i landet. Internasjonale aktører vil neppe investere før fredsavtalen følges opp av en varig våpenhvile.
Situasjonen knyttet til mat og ernæring er ustabil. Mange internt fordrevne er forhindret fra å dyrke mat. Dermed blir de helt avhengige av internasjonal nødhjelp for å overleve. Ifølge UNICEF hadde bare 12 prosent av de internt fordrevne tilgang til rent vann i år 2000. Hjelpeorganisasjonene har ikke nok ressurser til å nå alle. Arbeidet hindres også av den vanskelige sikkerhetssituasjonen.
Aids er den viktigste dødsårsaken i Burundi. I 2000 døde 40 000 mennesker av denne sykdommen ifølge offisielle tall.
Økonomien i Burundi er på bristepunktet. Pengene som sårt trengs til å hjelpe sivilbefolkningen, må brukes på å bekjempe geriljaen. Landet har knapt penger til å lønne soldater og offentlig ansatte. Det igjen gir grobunn for både korrupsjon og plyndring av sivile. Heldigvis kom regnet i år etter flere år med tørke. Kaffeavlingene, som Burundi er helt avhengig av, ser ut til å bli gode. IMF stiller imidlertid strenge krav til budsjettbalanse, og eksportinntektene rekker ikke langt.