Yoweri Museveni, som har styrt Uganda siden 1986, er inne i sin tredje periode som folkevalgt president. Musevenis regime har brakt med seg stabilitet og økonomisk framgang i store deler av Uganda. National Resistance Movement (NRM) var enerådende fram til 2005, da det ved grunnlovsendring ble åpnet for flerpartisystem. Men NRM er stadig det dominerende partiet i Uganda, og det har betydelig støtte i befolkningen.
Opposisjonen har relativt små ressurser og begrenset innflytelse. Opposisjonen mangler en samlende lederskikkelse som kan representere en reell trussel mot den sittende presidenten. Det er heller ingen klar arvtaker innad i NRM per i dag. Opposisjonen står i liten grad for klare alternative politiske standpunkter ut over enkeltsaker og kritikk av NRM.
Den innenrikspolitiske situasjonen har stabilisert seg etter den intense valgkampen som ledet fram til valget i februar 2006. Demokratiske institusjoner utvikler seg i positiv retning, og mediene regnes som relativt frie sammenliknet med andre land i regionen.
Liten respekt
Museveni-regimet har imidlertid i flere enkelttilfeller utvist liten respekt for maktfordelingsprinsipper og rettssikkerhet i forsøk på å undertrykke motkrefter. Det er liten tvil om at presidenten vil møte utfordringer på flere hold når han nå vil stille til gjenvalg i 2011, blant annet er det i økende grad tendenser til fraksjonering internt i NRM. Alle tidligere regimeskifter i Uganda etter uavhengigheten har vært preget av vold. Videreutvikling av demokratiske strukturer og en ryddig prosess fram mot valget i 2011 er sentrale utfordringer framover.
Den vellykkede organiseringen av Commonwealth Heads of Government (CHOGM)-møtet i Ugandas hovedstad Kampala høsten 2007 ga regjeringen mye prestisje nasjonalt og internasjonalt. I ettertid har det imidlertid blitt avdekket store svakheter i økonomistyringen i forbindelse med dette. Håndtering av landspørsmål er et annet sensitivt politisk tema i Uganda, og dette temaet har i 2008 gitt grobunn for økt motstand mot regimet. Blant annet er det sterke motsetninger knyttet til land mellom myndighetene på den ene siden og det viktigste ugandiske kongedømmet, Buganda, på den andre siden.
Utbygging
I overkant av 80 prosent av Ugandas ca 30 millioner innbyggere bor i rurale strøk, og jordbruk er den viktigste økonomiske sektoren. En stor andel av matproduksjonen er selvberging. Det er økende eksport av mat til naboland, spesielt til Sør-Sudan. Generelt er handelen med nabolandene svært sårbar ved eventuelle konflikter, slik en så etter valget i Kenya i 2007.
Kaffe og fisk er de viktigste eksportartiklene til det internasjonale markedet. Modernisering av jordbrukssektoren står sentralt i myndighetenes nasjonale fattigdomsplan, Poverty Eradication Action Plan (PEAP). Energikrise og mangel på viktig infrastruktur legger begrensninger på mulighetene for utbredt industrialisering. Flere kostbare infrastruktur- og energiprosjekter er under utbygging. Det er funnet drivverdige oljeforekomster i Lake Albert-regionen på grensen mot Kongo. Det knyttes forhåpninger til oljefunnene i form av framtidige inntekter, men dette stiller også store krav til åpenhet og bærekraftig forvaltning.
Høy befolkningsvekst
Uganda har hatt sterk økonomisk vekst over lang tid. Samtidig er befolkningsveksten blant verdens høyeste (3,4 prosent). Dette gjør at BNP per innbygger holder seg på et relativt lavt nivå. Den høye befolkningsveksten gjør fattigdomsbekjempelse utfordrende. Ifølge UNDP har Uganda hatt stor framgang i forhold til å oppnå FNs tusenårsmål (MDG). De målene som ligger dårligst an, er MDG 4 om barnedødelighet og MDG 5 om mødrehelse.
Generelt står kvinner og likestilling relativt høyt på den politiske agendaen i Uganda, og det gjøres framskritt på dette området. Blant annet er det en relativt stor kvinneandel i parlamentet og mange kvinner i Uganda tar høyere utdanning. Vold mot kvinner er imidlertid utbredt og kvinners rettigheter til land er svake.
Uganda er avhengig av givermidler, om enn i noe mindre grad de siste årene. Andelen givermidler i statsbudsjettet er på rundt 35 prosent. Korrupsjon er utbredt, og den manglende politiske viljen til å bekjempe dette har medført misnøye blant giverne.
Det konfliktherjede Nord-Uganda ligger langt etter resten av landet i økonomisk og sosial utvikling. Området som scorer aller lavest på utviklingsindikatorer er Karamoja i nordøst.
Tynnslitt fredsprosess
Den langvarige, voldelige konflikten i det sentrale Nord-Uganda mellom opprørsgruppen Lord’s Resistance Army (LRA) og den ugandiske hæren og ugandiske myndigheter har medført enorme lidelser for sivilbefolkningen. Konflikten hadde pågått i 20 år da det i august 2006 ble inngått en våpenhvileavtale. Dette var starten på en fredsprosess -The Juba Peace Process - som ble ansett som den mest lovende i konfliktens historie. Sterkt regionalt engasjement og internasjonal politisk og økonomisk støtte bidro til å holde prosessen i gang.
LRAs leder Joseph Kony deltok imidlertid ikke personlig i forhandlingene av frykt for å bli arrestert, da han er under arrestordre fra Den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC). Etter at flere delavtaler var inngått, ble en endelig fredsavtale ferdigforhandlet i Juba i mars 2008. Gjentatte forsøk på å få Kony til å signere avtalen har imidlertid mislykkes. Troverdigheten til Juba-prosessen er tynnslitt, både innad i Uganda og internasjonalt, og det er stor usikkerhet rundt hvilken strategi ugandiske myndigheter vil velge i sin videre håndtering av LRA-spørsmålet.
Selv om en endelig fredsavtale ikke er signert, har det blitt gjort store framskritt hva angår sikkerhet og stabilitet i Nord-Uganda. Omkring 1 million mennesker som har oppholdt seg i leirer for internt fordrevne har nå returnert til sine hjemsteder. Fortsatt er mange imidlertid redde for å bevege seg ut av leirene. Det er store humanitære behov, og mangel på basistjenester og svake lokale myndighetsstrukturer representerer utfordringer for returprosessen. Gjenoppbyggingen under myndighetenes rammeverk PRDP (Peace, Recovery and Development Plan) går sakte. Varig fred og utvikling i Nord-Uganda, samt nasjonal forsoning, er blant de største utfordringene landet står overfor.
LRAs ledelse har de siste årene oppholdt seg i andre land i regionen. Med base i nordøst i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) har LRA i 2008 stått bak flere brutale angrep og kidnappinger av barn i Sudan, Den sentralafrikanske republikk og Kongo DRC, og gruppen representerer nå primært en regional trussel.