Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Uganda

Mange giverland ser på Uganda som en suksesshistorie i Afrika. En jevn økonomisk og sosial utvikling de siste 10 åra indikerer på sett og vis det. Men forskjellene mellom rike og fattige øker. For de millioner som fortsatt lever i absolutt fattigdom oppleves suksess-stempelet som absurd. Kanskje er denne oppskrytte status mer en nødvendighet for de som har satset penger i Uganda enn en realitet for flertallet av folket som lever der?

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I 1996 hadde Uganda sitt første frie valg på president og parlament siden 1980. President Yoweri Museveni vant med nesten 80 prosent av stemmene over Paul Ssemogerere. Da president Museveni kom til makten i 1986, som leder av The National Resistance Army (NRA), hadde Uganda hatt nesten 20 år med diktatur, under Milton Obote (1966-71, 1980-85) og Idi Amin (1971-1979).

Museveni er fortsatt leder for The National Resistance Movement (NRM), den politiske fløyen til NRA, og NRM er den eneste lovlige politiske enhet i Uganda. Selv om partier som The Democratic Party, The Concervative Party, og Uganda Peoples Congress fortsatt eksisterer, er partipolitisk aktivitet forbudt ved lov.

I juni 2000 var det valg i Uganda om det nåværende "nullparti-styret" skulle fortsette eller om folket ønsket flerpartistyre. 44 prosent av de valgberettigede stemte (flerparti-aktivister boikottet valget i demonstrasjon mot å måtte velge for eller mot en menneskerettighet) og nullparti-styret fikk 93 prosents oppslutning. Valget på president og parlament neste år (2001) vil derfor igjen bli holdt på individuelt grunnlag og ikke ved representasjon for noe parti. Dette gjelder president så vel som parlamentsmedlemmer, som blir valgt innenfor valgområder.

 

20 år som landets leder?

NRM har fortsatt støtte blant størstedelen av befolkningen av den enkle grunn at de har fått Uganda opp og gå etter mange år med krig. Men opposisjonen og frustrasjonen blir større og større på grunn av det gjeldendene forbudet mot partipolitisk aktivitet.

Det er per i dag ingen opposisjon som truer verken det politiske systemet eller president Museveni. Om han stiller til valg i 2001, og vinner, kan han bli sittende i til sammen 20 år. Til tross for forbudet mot partipolitisk aktivitet, er det stor offentlig debatt om det politiske systemet i de to største avisene (New Vision og Monitor). Opposisjonen har således kanaler å uttrykke seg i, men får ikke drive aktiv propaganda blant folket.

Den såkalte nullpartistaten som Museveni og NRM hevder Uganda er, bygger på premisser om at alle mennesker i landet har rett til å være med og delta i National Resistant Movement. NRM blit ikke sett på som et parti, men som en bevegelse. Det er en organisasjon med en ideologi om at alle skal føre landet framover, der alle jobber mot felles mål som fred, forsoning og sosial og økonomisk utvikling. Denne ideologien har fungert fram til i dag, og har kanskje vært en vesentlig årsak til at Uganda har nådd langt på mange områder. Men siden NRM de siste fem årene mer og mer har gått over til å bli et parti som ikke kan eller vil inkludere alle, ønsker andre å fremme sin ideologi gjennom andre partier. Så nullpartistaten har blitt en ettpartistat, og flerpartisupportere fra den utdannede middelklassen i byene roper høyere og høyere om makt.

President Musevenis popularitet har også sunket på grunn av Uganda People’s Defence Force (UPDF) sin krig mot Rwanda i Kongo i første halvdel av 2000. Museveni har heller ikke maktet å finne en løsning på konflikten i Nord-Uganda, der Lord’s Resistance Army (LRA), fra sin base i Sør-Sudan, har angrepet, terrorisert, kidnappet og drept tusenvis av mennesker siden 1986. Flere enn 10.000 barn har i løpet av disse 14 åra blitt kidnappet, trent til soldater, eller tvunget inn i ekteskap med soldater.

 

Utdanning og aids-problematikk

Nesten 90 prosent av Ugandas befolkning borpå landsbygda, og er langt på vei selvforsynte med mat. Ifølge President Museveni kan Uganda gi mat til 200 millioner mennesker om aktuelle områder blir kultivert effektivt og bærekraftig. Kaffe er den største inntektskilden for de fleste bøndene, og høstes to ganger om året. Fortsatt har under halvparten av folket tilgang på reint vann. I gjennomsnitt bruker hver kvinne to timer per dag på å hente vann. Karamoja i nordøst er det eneste området som ikke egner seg til jordbruk. I begynnelsen av 2000 har det vært mye tørke i området, og Verdens Matvareprogram (WFP) har hatt utdeling av mat til folket, som tradisjonelt har levd som nomader.

Barnedødeligheten har jevnt gått ned de siste ti årene, og er i dag på 97 per 1.000 under ett år, og 147 per 1.000 under fem år. I gjennomsnitt føder hver kvinne 6,9 barn, som er det tredje høyeste i verden. Nesten 70 prosent av alle jenter over 19 år er mødre. Prosentvis har andelen barn som har blitt vaksinert mot de seks primære barnesykdommene gått ned fra 81 prosent i 1990 til 38 prosent i 1999. Dette skyldes delvis omlegging fra offentlig til privat helsetjeneste (igjen et resultat av Verdensbankens strukturtilpassingsprogram på begynnelsen av 1990-tallet). Malaria er dødsårsak for 30 prosent av barna i alderen to til fire år, og for hvert malariatilfelle blant voksne går det vekk sju arbeidsdager.

Omlag en million mennesker lever med hiv/aids i Uganda i dag. Dette alene er årsaken til tolv prosent av alle dødsfall, og har passert andre sykdommer som malaria i antall døde per år. Jenter i alderen 15 – 19 år er seks ganger så utsatt for smitte som gutter i samme alder. Det lever i dag 1.1 millioner barn i Uganda som har mistet en eller begge av foreldrene på grunn av aids.

I 1997 introduserte Uganda fri utdanning til fire barn per familie, hvorav to skal være jenter. Dette førte til at antallet barn i barneskolen økte fra 2,5 millioner i 1996 til 5,3 millioner i 1997. I 1999 var antallet barn i barneskolen 6,9 millioner, det vil si at 90 prosent av alle barn i skolealder (6-12) går på skole. Nå når barna har kommet i skolen satses det på skolehygiene, som er en hovedårsak til at jenter slutter på skolen (det er i dag én latrine per 700 elever, anbefalt er 1:40). Det skal bli flere lærere (det er i dag én lærer per 69 elever, men mange klasser i rurale områder har opp til 250 elever per lærer), og elevene skal få mulighet til å fullføre skolen, samt fortsette på ungdomsskole og gymnas. Det offentlige bruker 26,4 prosent av utgiftene til utdanning, som er prosentvis blant det høyeste i verden. Internasjonale givere har støttet utdanningsrevolusjonen i Uganda, og i tillegg til offensiven mot hiv/aids er grunnutdanning det politiske programmet som har vakt størst internasjonal oppmerksomhet.

 

Menneskerettigheter

I 1997 ble Uganda Human Rights Commission opprettet, og en årlig rapport om menneskerettighetsbrudd og framgang i landet blir lagt frem. De største og mest alvorlige menneskerettighetsbrudd skjer i hjemmet med vold mot kvinner og barn, i statlige fengsler med tortur og elendige boforhold, og mot barn i Nord-Uganda som blir frarøvet sin frihet og sine rettigheter av geriljagrupper. Selv om partipolitikk er forbudt, er det få registrerte brudd på organisasjons- og ytringsfrihet. At Uganda har ratifisert de fleste internasjonale menneskerettighetskonvensjoner (de fleste uten noen reservasjoner), har definitivt hatt en betydning for den sosiale og økonomiske utviklingen som har funnet sted. Først og fremst har dette åpnet opp for at andre land kan kommentere menneskerettighetenes status i Uganda; dernest har det åpnet opp for at folk kan delta i media og politiske (dog ikke partipolitiske) beslutninger.

 

Privatisering og liberalisering

 

Forholdet til multilaterale finansinstitusjoner, som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) er bra. Uganda følger opp med privatisering og liberalisering der det blir krevd (som delprivatisering av helsevesenet, og privatisering av tidligere offentlige bedrifter og foretak). Fattigdomsreduksjons-programmet PEAP (Poverty Eradication Action Plan) er utarbeidet, og ligger til grunn for kontrakter med andre bi- og multilaterale organisasjoner. I dette dokumentet har staten selv poengtert hvilke tiltak innen fattigdomsredusering som er viktigst, og har som mål å innfri det globale 20-20 initiativet, der målet er at 20 prosent av all offisiell bistand (ODA) og 20 prosent av et mottakerland sitt nasjonalbudsjett skal gå til primære sosiale tjenester, som helse og utdanning. I år 2000 vil Uganda nå sitt mål (men globalt går fortsatt bare mellom 9 og 13 prosent av giverlands ODA til primære sosiale tjenester).

 

Oppløsning av nullpartistaten?

 

Økonomisk er Uganda på rett vei. Styresmaktene vet det og det internasjonale miljøet vet det. Men progresjonen er skjør, blant mange nevnes to årsaker: Forskjellen mellom rike og fattige øker, og de 90 prosent av Ugandas befolkning som bor på landsbygda er i svært begrenset grad med i den økonomiske utviklingen. Dette fører også til at den kvalitative sosiale utviklingen blant ni tideler av befolkningen innen helse og utdanning går seinere enn blant den urbane og rikere tidelen. Den andre årsaken til den skjøre progresjonen er den politiske situasjonen. Her ønsker store deler av den urbane befolkningen et flerpartipolitisk demokrati. Men det vil ikke Museveni ennå. Han vil styre etter sin post-geriljaideologi (som på andre områder har dreid fra en marxistisk-idealistisk sosialisme til liberal kapitalisme). President Museveni er stadig mer stormannsaktig i media og er lite villig til å la andre overta styringen. Mangelen på en arvtaker eller en profilert nestleder i NRM viser at Museveni er enerådende. Dette gjør at Ugandas positive utvikling er veldig sårbar fordi det meste avhenger at Museveni fortsatt sitter ved makta. Om president Museveni blir sittende, vil frustrasjonen og aggresjonen øke blant befolkningen. Om Museveni går, er det ingen klar kandidat til å ta over, og Uganda vil igjen være en potensiell arena for kaos.Årlig inntekt per innbygger har økt fra 186 amerikanske dollar i 1991/92 til 272 USD i 1998/99, men fortsatt tjener 44 prosent av befolkningen under en USD om dagen, og lever ifølge FNs definisjon, i absolutt fattigdom. Av eksport til utlandet er kaffe den største artikkelen med 45 prosent av det totale beløpet på 113 millioner USD. Uganda har hatt en jevn økonomisk vekst de siste ti årene på 6,4 prosent. Skatter og avgifter har økt, og utgjør nå 11,4 prosent av nasjonalbudsjettet, der samlet u-hjelp utgjør vel 10 prosent av nasjonalbudsjettet. Den totale utenlandsgjelden var i 1997 på 3,6 milliarder USD, og i 1998 fikk Uganda redusert gjelden (med 18 prosent) gjennom HIPC-initiativet (Heavily Indepted Poor Countries Initiative). Landet bruker i dag 9 USD per person per år i gjeldsslette, sammenlignet med 3,5 USD per person til helse.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.