Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Uganda

Uganda vedtok to grunnlovsendringer før 2006-valget. Dette åpnet for flerpartisystem og for at Museveni kunne stille til valg for en tredje periode. Samtidig har det vært store fremskritt med tanke på varig fred i nord, hvor konflikten har pågått i 20 år. Museveni har befestet sin stilling som Ugandas sterke leder, men omtales ikke lenger i like gode ordelag som før: fra å bli beskrevet som en av Afrikas lovende ledere, blir Museveni nå omtalt som Afrikas nye Mugabe – en leder med intensjon om å styre for livet. 

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

23. februar 2006 ble Yoweri Kaguta Museveni, leder av National Resistance Movement (NRM), gjenvalgt som Ugandas president i det første flerpartivalget siden 1980. Meningsmålingene opp mot valgdagen indikerte et jevnt valg og et mulig regimeskifte, men Museveni ble gjenvalgt for tredje gang med 59 prosent av stemmene. Fremste utfordrer, Kizza Besigye fra Forum for Democratic Change (FDC), fikk 37 prosent. Samlet fikk de tre gjenværende kandidatene i overkant av tre prosent. Mens den urbane og voksende middelklassen ønsket forandring med Besigye, var det primært rurale bønder og fattige som støttet Museveni. Begrunnelsen var den stabiliteten Museveni hadde brakt med seg som Ugandas president siden 1986. Trenden blant velgerne gikk hovedsakelig langs klasseskillelinjer, med unntak av i nord, hvor store deler av befolkningen støttet Besigye. Støtten kom som en protest mot krigen i nord og Musevenis manglende vilje til å løse denne.

Internasjonale observatører klassifiserte valget som ’fritt og rettferdig’. Valgkampen derimot, var preget av sterke personkonflikter og politisk strid rundt de to grunnlovsendringene. Det var lite fokus på politiske utfordringer og standpunkt. Retorikken og skillelinjene var hovedsakelig knyttet til om man var for eller mot Museveni

En tredje periode
Grunnloven av 1995 – vedtatt av Museveni selv – begrenser presidentembetet til to femårsperioder per person for å hindre sentralisering av makt rundt én person. Formelt sett var derfor Museveni diskvalifisert fra å stille til gjenvalg i 2006. Allerede i 2001-valgkampen hevdet han at det var siste gang han kjempet om politisk makt. Han ville respektere grunnlovsbegrensningen og trekke seg tilbake i 2006. Dette skjedde ikke, og parlamentet ble en marionette med Museveni ved trådene.

Parlamentsmedlemmer som støttet en tredje periode for Museveni mottok penger. Den offisielle begrunnelsen var at parlamentsmedlemmene skulle kunne reise rundt for å konsultere sine valgkretser, men de fleste tolket det som ren korrupsjon. Museveni fjernet senere regelen om anonym stemmegivning i parlamentet, og det nødvendige 2/3-flertallet stemte for å endre grunnloven og heve tidsbegrensningen på presidentembetet. Saken har splittet NRM. Flere sentrale ministre og ideologiske frender som kjempet ved siden av Museveni i ’bushen’ (1980-1986) har trukket seg fra regjeringen og NRM. De mener Museveni har forlatt ideene og visjonene han en gang representerte og kjempet for. 

Fra null til flere partier
Den andre grunnlovsendringen berørte forbudet mot partipolitisk aktivitet. Forbudet, nedfelt i grunnloven av 1995, skyldtes forståelsen av politiske partier arrangert rundt etniske skillelinjer som kime til konflikt. Til forskjell fra opphevingen av presidentbegrensningen, insisterte Museveni på at folket skulle avgjøre en eventuell overgang til flerpartisystem, til tross for at reell motstand mot forslaget var fraværende både i folket og parlamentet. Over 90 prosent stemte den 28. juli 2005 for overgang til flerpartisystem. Mens offisielle tall forteller om valgdeltagelse på 47 prosent av registrerte velgere, hevder observatører og opposisjonen, som boikottet avstemningen, at det reelle tallet var under 20 prosent og at Museveni måtte pynte på sannheten for å legitimere ressursbruken i forbindelse med avstemningen.

Opptakten til presidentvalget 23. februar 2006 var preget av sterk personkonflikt mellom Museveni og Besigye. Besigye returnerte kun fire måneder før valget etter å ha vært i eksil i Sør-Afrika. Han klaget Museveni inn for høyesterett for juks og valgfusk i forbindelse med forrige presidentvalg i 2001. Nesten umiddelbart, 14. november 2005, ble Besigye fengslet, anklaget for høyforræderi og voldtekt. Dette utløste demonstrasjoner i de store byene. Demonstrantene oppfattet arrestasjonen som iscenesatt for å hindre Besigye i å utfordre Museveni. Det internasjonale samfunnet, nasjonale organisasjoner og presse, inkludert den statseide dagsavisen New Vision, reagerte på fengslingen. Myndighetene forbød så enhver offentlig debatt om Besigyes rettssak.

En kjennelse i høyesterett 23. november førte til Besigyes løslatelse, men han ble raskt fengslet igjen – nå av en militær krigsrett som hevdet det var fare for at Besigye igjen ville rømme landet. Tidlig i januar 2006 ble Besigye løslatt, men han måtte fremdeles stille regelmessig i retten. Dette trenerte Besigyes valgkamp, samtidig som Museveni reiste fritt omkring og drev nasjonal valgkamp godt hjulpet av det etablerte NRM og statlige ressurser.

Situasjonen i nord
Først da FNs visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og nødhjelp, Jan Egeland, i 2003 omtalte konflikten i Nord-Uganda som en av verdens største og glemte humanitære kriser, økte fokuset på å løse konflikten. Økt oppmerksomhet skyldes også donorers økte politiske press på Museveni i forbindelse med 2006-valget, samt at det er et naturlig skritt i regional forsoning etter fredsavtalene i Kongo-Kinshasa (DRC) (2003) og Sudan (2005).

Gjennom Lord’s Resistance Army (LRA) har karismatiske Joseph Kony bedrevet geriljakamp mot president Museveni og hans regjering med mål om å styre Uganda etter de ti bud. Dette apolitiske kravet har vist seg vanskelig å forhandle om. Konflikten pågår i Acholi-land gjennom angrep på sivilbefolkningen, flyktningleire og kommersiell virksomhet. Opp mot to millioner lever idag som internt fordrevne, og 1,7 millioner bor i overbefolkede flyktningleire med dårlig beskyttelse av militæret, Ugandan People’s Defence Force (UDPF). Det antas at mer enn 25.000 personer, hovedsakelig barn, er bortført og indoktrinert til LRA-soldater.

Museveni har hele tiden insistert på en militær løsning av konflikten. Som et resultat av USAs krig mot terror ble LRA og Kony satt på listen over ettersøkte terrorister. Fra å være en borgerkrig, ble konflikten nå definert som en krig mot terror. Dette åpnet Musevenis handlingsrom, men viljen til å bekjempe LRA forble liten. Handlingsrommet ble utnyttet til å styrke egen posisjon, legitimere økte bevilgninger til forsvaret overfor donorsamfunnet og innskrenkning av sivile rettigheter. Konflikten i Nord-Uganda har også hatt regionale implikasjoner ved at LRA har hatt baser i Sudan og Kongo-Kinshasa.

Løsning i nord?
F
lere fredsforhandlinger har vært forsøkt. I 1994 var en fredsavtale nært forestående, men Museveni møtte LRAs begjæring om amnesti med krav om full overgivelse innen syv dager, hvorpå forhandlingene kollapset. Senere forsøk har involvert både lokale og internasjonale aktører, men har vist seg forgjeves – senest i 2005 da Musevenis ultimatum og korte tidsfrist igjen førte til at LRA trakk seg. Det knyttes usikkerhet til Konys forhandlingsposisjon i og med at han ikke personlig deltar i forhandlingene i frykt å bli arrestert.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte i 2005 arrestordre på Kony og fire andre LRA-topper. Anklagene gjaldt forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, mord, voldtekt, seksuelt slaveri, og bortføring og innrullering av barn. ICCs arrestordre ble fulgt opp av Interpols arrest- og utleveringsbegjæring. Dette vanskeliggjorde fremtidige forhandlinger siden ett av LRAs ufravikelige krav har vært fullt amnesti. Høsten 2005 og våren 2006 så man derimot forsonende tegn fra LRA. Forhandlingene ble gjenopptatt i Sudan med sørsudanesiske myndigheter i meglerrollen. Museveni krevde full stopp i LRAs terrorhandlinger, mens Kony – som igjen lot andre forhandle på eget vegne – krevde garantier om sikkerhet. Avgjørende fremskritt ble først gjort i slutten av juli 2006 da LRAs nestleder Vincent Otti og Konys sønn valgte å delta i forhandlingene.

26. august 2006 signerte LRA og ugandiske myndigheter en avtale om våpenhvile etter forhandlinger i Juba i Sør-Sudan. Avtalen sikrer LRA og dets ledere amnesti under betingelse av at de avslutter sine krigshandlinger, oppgir terrorisme og at alle LRA-soldater samles på tildelte områder i Sør-Sudan innen tre uker. UPDF ga LRA fritt leide ut av Uganda og i Sudan. Myndighetene i Sør-Sudan garanterer for LRAs sikkerhet og ignorerer ICCs utleveringsbegjæring. Når LRA er konsolidert i Sudan skal partene igjen møtes for å enes om en mer omfattende og endelig fredsavtale.

Det internasjonale samfunnet feirer fredsavtalen, men det har blitt reist skepsis til deler av prosessen. Museveni har blant annet ikke forlatt prinsippet om ikke å forhandle med terrorister, og har tilsynelatende over natten lempet på tidligere ufravikelige prinsipper. Enkelte frykter at man nå kun er vitne til et skyggespill. Britiske myndigheter, ICC og diverse menneskerettighetsgrupper har fordømt Musevenis tilbud om amnesti, men Museveni argumenterer nå for at fred er viktigere enn å fremsette Kony for et internasjonal tribunal. Det var ugandiske myndigheter selv som anmodet ICC om å rettsforfølge Kony og LRA på 33 punkter. Nå har Uganda trukket tilbake anklagene, og det stilles spørsmål ved Ugandas vilje til å forplikte seg til internasjonale avtaler og regelverk. ICCs arrestordre er fremdeles gyldig, og FNs Sikkerhetsråd og ICCs forberedende dommerkabinett er eneste instanser som kan annullere denne. Mens ICC er bestemt på å opprettholde tiltalen, er Sikkerhetsrådet splittet. Storbritannia derimot, som har vetorett i kraft av å være permanent medlem, insisterer på å stille Kony for retten. Videre fredsforhandlinger er betinget av at Kony og de andre ettersøkte møter til avtalt sted i Sudan.

I skrivende stund knytter det seg usikkerhet til hvorvidt de vil møte da de frykter at Uganda og Sudan vil gi etter for internasjonalt press om utlevering til ICC og domstolen i Haag. Lokale ledere i Acholiland ønsker heller å bruke tradisjonelle institusjoner for å forsone og reintegrere folket og LRA. Situasjonen er fremdeles uviss, men det er håp om varig fred. Dette vil også være avgjørende for å bringe stabilitet til en av de historisk mest konfliktfylte regionene i Afrika.

Internasjonale reaksjoner
I 2005 og 2006 har det internasjonale samfunnet hatt Uganda under lupen. Ikke bare er situasjonen i nord blitt fulgt med argusøyne, prosessene knyttet til det politiske systemet og overgangen til flerpartisystem er også blitt grundig dekket. I siste halvdel av 2005 har flere donorer redusert eller holdt tilbake budsjettstøtte til Uganda på grunn av misnøye knyttet til demokratiseringsprosessen, rapporter om systematiske menneskerettighetsbrudd og manglende korrupsjonsbekjempelse – ved siden av det som da ble oppfattet som manglende vilje til å løse konflikten i nord. I tillegg til Norge, som reduserte sin budsjettstøtte med en tredjedel, har blant annet Verdensbanken, Storbritannia, Irland, Sverige og Nederland begrenset støtten til Uganda. Dette er politiske signaler som får kraftig effekt med tanke på at bistandsoverføringer utgjør over 50 prosent av Ugandas nasjonalbudsjett. 

På 1990-tallet tegnet det internasjonale utviklingsapparatet et bilde av Uganda som en afrikansk suksesshistorie og Museveni som en leder som unnlot å bli en formyndersk patriarkalsk president som utnytter egen posisjon til å begunstige slekt og venner. Dette bildet er i kraftig endring som et resultat av det internasjonale samfunnets reaksjoner på de siste års hendelser, Musevenis håndtering av den politiske overgangen og krigen i nord. Samtidig er oppfattelsen blant donorer nå at den makroøkonomiske veksten Uganda opplevde på 1990-tallet ikke er kommet befolkningen til gode i tilstrekkelig grad på grunn av svakt styresett og korrupsjon.

           

Ødelagt sitt omdømme?
Mens Museveni tidligere fremsto som en sterk leder som klarte å innføre demokrati, illustrerer måten han vant en ny presidentperiode og håndteringen av situasjonen i nord en ny form for styrke basert på alenegang i forhold til nasjonale og internasjonale aktører, avtaler og interesser. Museveni hadde mulighet til å bli blant de ytterst få afrikanske lederne som har kommet til makten med våpen, innført demokrati og så trukket seg tilbake etter demokratiske spilleregler. Dette ville gitt Museveni stor internasjonal respekt og prestisje. Museveni valgte derimot å kjempe for en ny presidentperiode. I forbindelse med den politiske overgangen trakk flere kommentatorer frem valgdagen som D-dagen for eventuelt en ny afrikansk Mugabe – en folkets mann som blir despot, med intensjon om å styre for livet. Etter gjenvalget i 2006 har Museveni ikke sagt klart når han tenker å trekke seg fra politikken, men han har uttalt at han fra 2013 ønsker å bli den første valgte presidenten i et østafrikansk forbund bestående av Kenya, Tanzania og Uganda.

*Jon Harald Sande Lie er stipendiat i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, og skriver om utviklingsarkitektur og giver-mottaker relasjoner med fokus på Verdensbanken og donorharmonisering i Uganda.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.