Den 9. oktober 2002 feiret Uganda 40 års uavhengighet fra det britiske protektoratet. Fra frigjøringen og mange år fremover forfalt landet økonomisk og sosialt på grunn av dårlig styresett. Museveni overtok makten i 1986 med sin National Resistant Movement (NRM). Dette ble et tidskille for Uganda.
Null-parti valg
I mars 2001 hadde Uganda for andre gang presidentvalg under den ny grunnloven fra 1995. Det var fem kandidater som stilte til valg, inkludert president Museveni. Ingen av kandidatene var noen gang en reell utfordrer til Museveni. Men én, Dr. Kizza Besigye, framstod med politisk, militær og intellektuell kapasitet som nådde hjem hos mange, spesielt hos yngre velgere med utdannelse.
Det er i grunnloven nedfelt forbud mot partipolitisk aktivitet i Uganda, og alle kandidatene stiller derfor til valg i kapasitet av personlige egenskaper. Likevel kan det lett trekkes paralleller mellom noen kandidater og de politiske partiene (som lovlig eksisterer i landet så lenge de ikke driver aktivitet). Besigye hevdet at også han, i likhet med president Museveni, representerte National Resistant Movement (NRM) --den eneste politiske bevegelsen som er lovlig i Uganda. Denne representasjonen fikk de konvensjonelle lederne i NRM til å reagere og offentlig uttale at kun én person kunne representere NRM, nemlig president Museveni. Besigye, som tidligere var oberst, presidentens private lege samt nære medarbeider, viste til at NRMs status som bevegelse gjør det umulig å utelukke andre kandidater. Det ble hevdet at ved å velge kun én kandidat framstod NRM som et politisk parti, og de facto var Uganda en ett-parti stat.
Mange trodde at utnevnelsen av Museveni til NRMs eneste kandidat ville bli en stor sak i valgkampen, da dette kunne forvandle NRM fra en politisk bevegelse for alle til å bli et politisk parti for noen. Det skjedde ikke. I stedet for politikk, ble det diskutert personer og det ble satt ut ulike rykter for å sverte Besigye.
Museveni gikk seirende ut av valget med 69,3 prosent. Besigye fikk 27,8. Dagene etter valget ble det fra internasjonale observatører, menneskerettighetsorganisasjoner og tilhengere av opposisjonen rapportert om uregelmessigheter. Besigye gikk til domstolen og påklaget resultatet, men klagene fikk ingen følger. Museveni gikk inn i en ny periode som president i Uganda. En måned etter valget rømte Besigye landet, etter å ha blitt overvåket av politiet og truet med arrestasjon.
I juli samme år var det parlamentsvalg, der NRM selv hevdet å ha fått 2/3 flertall. Dette kvalifiserer til å forandre grunnloven, og ifølge den er Museveni inne i sin siste periode. Valget skjer i enmannskretser, der de med flest stemmer vinner. I tillegg er det eget valg på representanter for funksjonshemmede, fagforeninger, ungdommer, kvinner og militære. Også i dette valget ble det rapportert om fusk. Noen steder var det langt flere som stemte enn folk som var stemmeberettiget og flere valglokaler stengte for tidlig.
Krigen nord i Uganda
Det siste året har situasjonen nord i Uganda blitt betraktelig verre. Lord´s Resistant Army (LRA) og hærfører Joseph Kony har igjen angrepet landsbyer, handelssentra og flyktningeleire. Der har de drept, lemlestet og kidnappet voksne og barn. 550,000 mennesker har måtte flykte fra sine hjem og inn i store leire med opp til 40,000 mennesker. Angrepene ble intensivert i mars 2002 da Uganda People´s Defence Force (UPDF), etter avtale med regjeringen i Sudan, gikk inn i sør-Sudan for å utrydde LRA.
Krigen i nord Uganda har pågått i 16 år. Folket har lidd og ønsker en større innsats fra regjeringen i Kampala. Samtidig har det internasjonale samfunn lenge vært taust. Dessverre fikk hærens inntog i sør Sudan en motsatt effekt ved at LRA tilsynelatende ikke har blitt vesentlig svekket. De har tvert imot gjennomført noen av de kraftigste angrep på sivile i nord Uganda siden krigen startet i 1986.
Til tross for de ufattelige overgrepene gjennomført av LRA, har den ugandiske regjering, etter press fra lokale organisasjoner og religiøse grupper, åpnet opp for fredsforhandlinger og amnesti for de rebeller som overgir seg. Mange tidligere rebeller har benyttet seg av amnestiet, som gir beskyttelse mot tiltale og samtidig gir en økonomisk og materiell startpakke til et nytt liv. I de to siste årene har internasjonale organisasjoner, deriblant FNs høykommisjoner for menneskerettigheter, EU, Verdensbanken og en rekke frivillige organisasjoner økt fokuset på situasjonen i nord, uten at det har brakt noen løsning.
Avvæpning
I Karamoja, et nomade-område nord-øst i Uganda, startet den ugandiske hæren mot slutten av år 2001 avvæpning av kvegnomadene. Det har lenge vært vanlig at folk i klaner stjeler kyr fra hverandre. Etter hvert har mer og mer avanserte våpen blitt tatt i bruk og i dag er det vanlig å stjele andres kyr med hjelp av automatvåpen.
Inntil for et par år siden så den ugandiske regjering mellom fingrene på det store antallet våpen som var i omløp blant karamojongene, fordi de sikret grensen mot Sudan og Kenya. I de siste åra har enkelte grupper fra Karamoja også angrepet folk i andre områder av Uganda. Dette har ført til at den ugandiske regjering fattet et vedtak om avvæpning av karamojongene. Under avvæpningen har det blitt rapportert om brudd på sosiale og kulturelle menneskerettigheter, blant annet ved å forby karamojongene å gå med sine tradisjonelle og fargerike pledd, fordi de kan skjule våpen under dette.
Utdanning opp, helse ned
Etter at det ble innført gratis grunnskole for alle barn i Uganda i 1997, har antallet elever økt fra 2.9 til 6.5 millioner. Dette utgjør 83% av alle jenter og 92% av alle gutter i skolealder. Dette har gitt utdanningssektoren nye utfordringer, som å anskaffe nok klasserom, utdanne flere lærere, samt å oppmuntre jenter til å fullføre den 7-årige barneskolen. Ministry of Education har satt i gang spesielle tiltak for å fremme grunnskole for jenter. De planlegger også overgang til gratis 4-årig ungdomskole.
Til tross for at Uganda var et av de landene i Afrika som tidligst gikk ut og erkjente at hiv/aids var blitt et stort økonomisk og sosialt problem, er situasjonen fortsatt kritisk. Det er antatt at 1.7 millioner barn er blitt foreldreløse på grunn av hiv/aids. Dette tallet forventes å øke til 3.5 millioner innen år 2010. Uganda er et av de få landene som har klart å begrense spredningen av aids gjennom åpenhet og informasjon, men fortsatt er det utilstrekkelig kunnskap i de rurale områdene av landet.
Malaria er den sykdommen som tar livet av flest barn i Uganda. Studier viser at hvert hushold i Uganda bruker årlig opp til tre måneders inntekt på medisinsk behandling. Samlete utgifter relatert til malaria er på 300 millioner dollar i året. Dette tilsvarer det dobbelte av det Uganda tilbakebetaler i gjeld hvert år.
Kun halvparten av befolkningen har tilgang på rent vann og halvparten av alle barn under 5 år er feilernærte. Hvert tolvte barn vil ikke oppleve å bli fem år. Selv om barnedødeligheten har gått ned med hele 60% blant landets rikeste femtedel, har den bare gått ned med 6% blant landets fattigste femtedel.
Sårbar økonomi
Siden 1995 har Uganda hatt en gjennomsnittelig økonomisk vekst på 6 prosent i året, som er blant de høyeste i Afrika. Veksten har avtatt, og vil antakeligvis fortsatt falle, hovedsaklig på grunn av de synkende kaffeprisene--50% reduksjon bare i 2001. Dette er en dramatisk utvikling for Uganda som får halvparten av sin eksportinntekt fra kaffe.
På et mikroøkonomisk plan har fallet i kaffepriser fått store følger for bøndenes økonomiske situasjon. Dette får også følger for alle handelsfolk i byene som er avhengig av å selge varer og tjenester til bøndene.
Konflikten med Rwanda i Kongo
Både i 2001 og 2002 har Uganda sin rolle i den Demokratiske Republikk Kongovært i fokus. Ugandiske millitære tropper har gått inn og ut av landet alt etter hvilken gruppe som var ved makten i det østlige Kongo. Det er rapportert om irregulær utvinning og eksport av mineraler i Kongo til Uganda, noe FN påpekte i sin om Ugandas tilstedeværelse i Kongo. Dette kommer også fram i det faktum at Uganda i 2001 eksporterte store mengder gull, uten at landet selv utvinner vesentlige mengder gull.
Til tross for at president Museveni og president Kagame i Rwanda tidligere var gode venner og nære allierte, har deres forhold blitt satt på en sterk prøve de siste årene på grunn av kampene i Kongo. President Kagame og president Kabila i Kongo signerte i august 2002 en fredsavtale. Museveni og Kabila signerte en tilsvarende avtale i slutten av september, og de siste troppene på 10000 soldater startet den lange reisen tilbake til Uganda.
«Gå langsomt, nå langt»
Det sier et ordtak på luganda. Men mange sider av Ugandas nyere historie viser snarere det motsatte: Den raske økonomiske veksten har ikke kommet alle til gode, progressiv gjennomføring av gratis skole fremmer kvantitet framfor kvalitet og hurtig privatisering av helsevesenet tjener de med god økonomi.
Det er et høyt tempo på endringer i Uganda, og forandringene og forbedringene i blant annet infrastruktur, høyere utdanning og et stabilt politisk styre kan føre til et bedre liv for mange. En viktig utfordring for landet er et større fokus på områder der det fortsatt er krig.