Tunisias president, Zine El Abidine Ben Ali, har vært ved makten siden han erstattet sin sterkt aldrende forgjenger ved et ublodig palasskupp i 1987. Han representerer Rassemblement Constitutionelle et Démocratique (RCD), partiet som har dominert politisk liv i Tunisia siden frigjøringen fra Frankrike i 1956. Tunisia er en republikk hvor presidenten er tillagt stor myndighet. Landet har formelt sett et flerpartisystem, men verken opposisjonspartier, andre politiske organisasjoner eller sivilt liv for øvrig har noe særlig spillerom. Den viktigste ikke-legale opposisjonsbevegelsen de siste 30 årene, den islamistiske bevegelsen En-Nahda, har vært utradert siden tidlig 1990-tall, og har på tross av økende misnøye med det sittende regimet ikke fått noen organisert etterfølger siden.
Godt utbygd
Etter en post-kolonial periode preget av store investeringer i utdanning og befolkningskontroll og lange perioder med økonomisk vekst, er Tunisia i ferd med å bevege seg ut av kategorien «utviklingsland». Nesten hele befolkningen har tilgang til innlagt vann og elektrisitet, det offentlige helsesystemet er godt utbygd og supplert av en stor privat sektor. Resultatet er en legetetthet på en lege pr. 970 innbyggere. Tunisia har i dag niårig grunnskole, og så godt som alle barn får skolegang. Også videregående skole og universitetssektoren er godt utbygd.
Det offentlige sosialsystemet sørger relativt effektivt for de grunnleggende behovene til den beskjedne delen av befolkningen som ikke har nytt godt av den vesentlige generelle forbedringen av folks levekår som har funnet sted de siste tiårene. I 2005 hadde 7,4 prosent av befolkningen en inntekt under fattigdomsgrensen. Prissvingninger på de internasjonale råvaremarkedene og salg av industri til utenlandske interessenter har de siste par årene imidlertid ført til merkbar prisstigning på varer av stor viktighet for folk flest, som matvarer, klær og byggevarer. Selv om dette gjør dagliglivet vanskeligere, har det ikke resultert i noen krisesituasjon.
Terrorfrykt gir overgrep
Mens de sosiale menneskerettighetene er godt ivaretatt i Tunisia, kan ikke det samme sies å være tilfelle når det gjelder politiske menneskerettigheter. Ytrings- og pressefrihet er sterkt begrenset av sensur og selvsensur. Det sivile samfunn fungerer under svært vanskelige og begrensende forhold. Amnesty International har registrert en rekke overgrep mot enkeltpersoner i rettssystemet siden 2003, da nye anti-terrorlover ble innført som en følge av angrepet mot World Trade Center 11. september 2001. Mange av disse overgrepene handler om grov tortur, og personene det gjelder er anklaget ut fra mistanke om ekstreme islamistiske synspunkter og – i noen få tilfeller – handlinger. De overlevende fra hendelsen i forstaden Soliman i desember 2006, da en gruppe geriljasoldater svært overraskende ble lokalisert og nedkjempet av hæren, utgjør de fleste av den sistnevnte gruppen.
Jordbrukssektoren sysselsetter fremdeles den største delen av den økonomisk aktive befolkningen i Tunisia, men industri og service sysselsetter også et stort - og økende – antall tunisiere. Ikke minst servicesektoren har vokst betraktelig og har stått for størstedelen av den økonomiske veksten de siste årene. Spesielt kommunikasjonssektoren, med mobiltelefonmarkedet i spissen, har ekspandert kraftig. Ellers utgjør turisme en sentral del av servicesektoren, mens oljeutvinning, gruvedrift og tekstil utgjør viktige deler av industrisektoren.
Tunisias økonomiske vekst har i snitt vært på nær 5 prosent i året det siste tiåret. I 2007 var den på 6,3 prosent. Fordelingen av ressursene i befolkningen er relativt jevn, sett i forhold til andre land i regionen. En økende liberalisering av det tidligere sterkt statlig regulerte økonomiske livet, sammen med globaliseringstendenser og konsentrasjon av økonomisk makt på et mindre antall private nasjonale hender, er imidlertid i ferd med å endre dette bildet noe.
Det sittende regimet har i flere år prioritert å overholde landets gjeldsforpliktelser i forhold til internasjonale kreditorer, og har også en etter forholdene høyst håndterbar gjeldsbyrde. Sammen med den pågående liberaliseringen av det økonomiske liv har dette ført til at landet for tiden har et godt forhold til Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Det ville imidlertid være feil å si at disse institusjonene har vært noen hoveddrivkraft bak den økonomiske liberaliseringen, som i stor grad har vært nasjonalt motivert.
Middelklasse
Tunisias store utdannede middelklasse ser ut til å akseptere regimets begrensinger på deres politiske menneskerettigheter så lenge den økonomiske veksten fortsetter å sørge for økt kjøpekraft og materiell velstand. Men en av de største utfordringene landet står overfor er den raskt voksende unge utdannede delen av befolkningen som ikke får innpass på et mettet arbeidsmarked. Denne gruppen har forventninger om et liv med tilsvarende levestandard som middelklassegenerasjonen over dem, mens mulighetene for å oppnå dette i realiteten er ganske små for mange av dem.
Ekteskap og voksenliv ligger på vent på ubestemt tid for stadig flere – gjennomsnittlig giftealder for kvinner er i dag 29 år, et i tunisisk sammenheng bemerkelsesverdig høyt tall. Dersom denne utviklingen fortsetter, er det sannsynlig at regimet i fremtiden vil måtte håndtere større utfordringer fra befolkningen enn det som har vært tilfelle de siste årene.
Dette problemet vil imidlertid først bli synlig for alvor et stykke inn i fremtiden, og det er ikke sannsynlig at det vil ha særlig innvirkning på landets neste store politiske begivenhet, som er presidentvalget i 2009. Det blir antakelig en reprise på de tidligere valgene, som nå har holdt Ben Ali ved makten i over 20 år: Minst 90 prosent oppslutning etter en valgkamp uten seriøse motkandidater.