Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Tunisia

Perioden etter 1996 har vært preget av politisk stabilitet og økonomisk utvikling. Dette er imidlertid ikke oppnådd uten omkostninger: Stabiliteten er delvis et resultat av politisk undertrykkelse, og den økonomiske fremgangen skyldes en dyptgripende liberalisering med drastiske følger for ikke-konkurransedyktige virksomheter.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Zine el-Abidine Ben Ali, som overtok makten etter den aldrende president Bourguiba i 1987, har styrt Tunisia med stramme tøyler også mot slutten av 1990-tallet. Perioden etter 1996 har vært preget av tilpasning av landets økonomi til frihandelsprinsipper og en nærmere tilknytning til europeisk økonomi. Presidentens tidligere politiske mål om å utslette den tunisiske islamistbevegelsen og få kontroll over den politiske situasjonen ble oppnådd på begynnelsen av 1990-tallet.

Undertrykkelse av opposisjon

Politisk undertrykkelse har fortsatt å passivisere den ikke-offisielle opposisjonen mot slutten av tiåret. Den offisielle opposisjonen er stadig ute av stand til å begeistre velgerne, hvis man skal dømme etter resultatene fra parlamentsvalget i oktober 1999: Opposisjonen fikk 34 seter fordelt på fem parti, mot regjeringspartiet (RCD) sine 148 seter. Ben Ali ble gjenvalgt med 99,45 prosent av stemmene ved det samtidige presidentvalget, og startet i november samme år på den siste femårige perioden han etter loven kan fungere som president.

Heller ikke fagbevegelsen Union Generale des Travailleurs Tunisiens (UGTT) har spilt noen sentral politisk rolle i perioden etter 1996. Fra å ha fungert som en viktig del av opposisjonen på 1970- og 80-tallet, er den nå i praksis regimets støttespiller. Samarbeidet er sikret gjennom langsiktige avtaler om årlige lønnstillegg for flere lønnstagergrupper med nok tyngde til å kunne forstyrre politisk ro og orden. Heller ikke menneskerettighetsorganisasjonen Ligue tunisienne des droits de l’homme (LTDH) har vært på banen, grunnet regimets undertrykking både av LTDH som organisasjon, og av sentrale medlemmer. Klimaet for deltakelse i det sivile samfunn har generelt sett vært dårlig siste del av 1990-tallet, men folkelige protest mot restriksjonene på politiske rettigheter har stort sett uteblitt i denne perioden.

Sosiale forhold

Tunisia har helt siden uavhengigheten lagt vekt på å bruke økonomisk fremgang til modernisering av samfunnet og forbedring av befolkningens levekår. I dag er de grunnleggende behovene til det store flertall av tunisiere godt dekket, sammelignet med andre nordafrikanske land. 99 prosent av barna går på skolen, og begge kjønn er likt representert på alle nivå i utdanningssystemet. Høyere utdannelse tilbys alle elever som fullfører videregående skole.

Arbeidsledigheten har offisielt ligget på rundt 15 prosent den siste delen av 1990-tallet. 95 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet. Tunisiske kvinner får i gjennomsnitt 2,2 barn, det laveste tallet i Afrika. Forventet levealder er 74,2 år. Det offentlige helsevesenet er landsdekkende og av god standard. I tillegg finnes et stort privat helsetilbud som mange har råd til å bruke, ettersom så mye som 85 prosent av befolkningen regnes å tilhøre middelklassen, mens myndighetene bare definerer 11 prosent som fattige. For trengende ekisterer et godt fungerende offentlig støttesystem. Tunisia er med andre ord i ferd med å nærme seg europeiske standarder på flere sentrale sosiale levekårsindikatorer.

Økonomiske forhold

Den økonomiske omleggingen som har preget siste halvdel av 1990-tallet har et klart definert mål: Tunisia setter alt inn på å ta steget inn i den industrialiserte verden i løpet av de nærmeste årene. Den nye tunisiske økonomien er sammensatt, men noen hovedelementer er lisensproduksjon av produkter innen mekanikk, tekstil og tjenestebaserte næringer relatert til turisme, bank og finans. En nærmere økonomisk tilknytning til Europa står sentralt i dette økonomiske oppgraderingsprosjektet. 80 prosent av tunisisk eksport går allerede til EU, mens bare 6 prosent går til andre nordafrikanske land. Samhandelen med EU skal økes ytterligere, en intensjon som ble formalisert i en omfattende samarbeidsavtale mellom de to partene i 1995, den første avtalen i sitt slag mellom EU og et ikke-europeisk land. Avtalen trådte i kraft i 1998, og i løpet av en omstillingsperiode på ti år skal også landet forberedes på fullt medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Landet mottar betydelig økonomisk støtte både fra EU og Verdensbanken til omstillingen.

Den økonomiske veksten har ligget på ca 5 prosent årlig siste del av 1990-tallet, og inflasjonen har vært beskjeden. Tunisia er forøvrig et av få afrikanske land hvor utenlandsgjelden ikke øker for tiden.

Fremtidsutsikter

Økonomisk sett vil den nære fremtid i Tunisia være preget av tilpasningen til europeisk økonomi og frihandelsprinsipper. Den økonomiske veksten forventes å fortsette de nærmeste årene. På den politiske arenaen blir president Ben Ali’s eventuelle avgang i 2004 et interessant spørsmål. Vil han endre loven som begrenser antallet perioder en president kan fungere, eller vil han gå av? Et nært beslektet spørsmål er hvordan den nære demokratiske fremtiden vil se ut.

Politisk liberalisering var blant Ben Ali’s valgløfter ved presidentvalget i 1999, og lokale kommentatorer har lenge hevdet at den økonomiske og sosiale situasjonen nå er tilstrekkelig under kontroll til at man kan slakke på de politiske tøylene. Flere hendelser kan tyde på at dette er i ferd med å skje. Myndighetene friga flere hundre islamistiske politiske fanger i anledning presidentvalget 1999. Myndighetene aksepterte i desember 1999 en forespørsel fra FN om å få utrede organisasjons- og ytringsfrihetssituasjonen i Tunisia. Så det kan tyde på begynnende politisk tøvær. FN-rapporten som kom ut av den nevnte utredningen mer enn antyder at det er på høy tid med en slik liberalisering, og studenturolighetene våren 2000, de første på flere år, kan tyde på at deler av befolkningen begynner å bli utålmodige.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003

Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Siste oppdatering av bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2021. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.