Ved valget i oktober 1999 fikk regjeringspartiet Rassemblement Constitutionnel Démocratique (RCD) 148 seter i parlamentet, mens de fem offisielle opposisjonspartiene fikk 34 seter. Ben Ali ble samtidig gjenvalgt som president med 99,45 prosent av stemmene.
I mai 2000 tok RCD 93 prosent av plassene i lokalvalget, sammenlignet med 99,9 prosent ved lokalvalget i 1995. Den offisielle opposisjonen har dermed blitt styrket i valgte organer i løpet av 1990-tallet, men den betraktes i stor grad som en ”lojal opposisjon” som er del av det etablerte regimet.
Bombeattentat
Den ikke-offisielle, sekulære opposisjonen består av en rekke ulike organisasjoner og politiske partier. Mens fagbevegelsen tidligere spilte en viktig rolle, har menneskerettighets-organisasjoner nå vært de mest aktive. Den viktigste av disse, La Ligue Tunisienne des Droits de l’homme (LTDH), var stengt av myndighetene fra november 2000 til juni 2001. Flere streiker og demonstrasjoner har blitt organisert de siste to årene, med krav om blant annet ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og løslatelse av politiske fanger.
Den islamske opposisjonen har vært forbudt i Tunisia, og menneskerettighetsorganisasjoner har i en årrekke anklaget myndighetene for brudd på menneskerettighetene i deres undertrykkelse av islamistene. Den viktigste islamske opposisjonsgruppen er an-Nahdah, ledet av Rached Ghanouchi som er i eksil i London. Tunisia har i liten grad opplevd politisk vold eller terrorisme, men i april 2002 ble 19 mennesker, derav 13 tyske turister, drept i et bombeattentat mot en synagoge på øyen Djerba. Al Qaida har senere påtatt seg ansvaret for attentatet.
Etter terrorangrepene 11. september 2001 fordømte tunisiske myndigheter politisk vold og terrorisme, og plasserte seg klart på Vestens side. Menneskerettighetsaktivister har imidlertid klagd over en politisk tilstramning i kjølvannet av 11. september, under dekke av å bekjempe terrorisme. Kritikken gjelder særlig grunnlovsendringen som tillater president Ben Ali å stille til valg for en fjerde periode som president. Denne grunnlovsendringen fikk 99,6 prosent oppslutning ved folkeavstemning i mai 2002.
Sterk EU-tilknytning
Tunisia er i 2002 blant de rikeste landene i Afrika. Landet har hatt en sterk økonomisk vekst gjennom hele 1990-tallet, med en gjennomsnittlig årlig BNP-vekst på 5,5 prosent i perioden 1996-2001. Veksten har vært sterk i hele økonomien, med unntak av landbruket, som har vært rammet av tørke de siste tre årene. Både eksportnæringene og turistsektoren har vokst kraftig. Oljen er ikke lenger det viktigste eksportproduktet, slik den var opp til midten av 1980-tallet.
Tunisia var i 1995 det første landet i regionen til å undertegne en tilknytningsavtale med EU under Euro-Middelhavspartnerskapet. Avtalen, som trådte i kraft i 1998, skal føre til et frihandelsområde mellom EU og Tunisia i 2010. Tunisia har allerede bygd ned tollbarrierene mot EU og er sterkt integrert med den europeiske økonomien; 80 prosent av tunisisk eksport går til EU, og 71 prosent av importen kommer fra EU. Bistanden fra EU-land og EU sentralt har utgjort 365 millioner euro (2,7 milliarder kroner) årlig i perioden 1995-2000 i form av lån og overføringer.
I løpet av 1990-tallet var myndighetene under press fra Verdensbanken, IMF og den tunisiske sentralbanken for å privatisere statsbedrifter. Denne prosessen startet ikke i stor skala før 1998, da bedrifter for 409 millioner dinarer (2,8 milliarder kroner) ble solgt – mer enn det totale salget i løpet av de ti foregående årene. I 2002 kjøpte den egyptiske mobiltelefonoperatøren Orascom Tunisias andre GSM-lisens for 454 millioner dollar (3,4 milliarder kroner).
Færre fattige
er rangert som nummer 97 på UNDPs Human Development Index, noe som er midt på treet blant arabiske land og svært godt sammenlignet med afrikanske land. Tunisia var rangert foran Egypt, Marokko, og Algerie.
Tunisia har siden uavhengigheten lagt vekt på å modernisere samfunnet for å bedre befolkningens levekår, og nærmer seg europeisk nivå på flere levekårsindikatorer. Forventet levealder i 2002 var 70,2 år (på linje med Estland). 98 prosent av barna går på skolen, og 71 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive.
Ifølge Verdensbanken har andelen tunisiere som lever under fattigdomsgrensen sunket fra 40 prosent på 1960-tallet, til 11 prosent i 1985 og 7 prosent i 1995. Arbeidsledigheten har ligget noenlunde stabilt på 15 prosent gjennom hele 1990-tallet, fra 15,6 prosent i 1994 til 15,0 prosent i 2001. Imidlertid har antall yrkesaktive tunisiere økt fra 2,8 til 3,3 millioner i samme periode, mens yrkesaktive som andel av befolkningen har ligget jevnt på omkring 48 prosent. Dette betyr at den tunisiske økonomien har tatt inn over en halv million nye arbeidstakere i løpet 1990-tallet, uten at arbeidsledigheten har økt.
Fremtidsutsikter
Det er ingen grunn til å vente dramatiske endringer av økonomiske eller sosiale forhold i i den nærmeste fremtiden. Regjeringen vil fortsette den økonomiske liberaliseringen kombinert med en tettere tilknytning til EU, og dette vil bidra til en bedret levestandard for befolkningen.
Etter hvert som denne økonomiske og sosiale moderniseringen fortsetter, vil imidlertid presset på myndighetene for økt politisk frihet tilta i styrke, særlig frem mot presidentvalget i 2004. Den sekulære opposisjonen har vokst de senere årene, men spørsmålet er om den vil kunne presse gjennom endringer. Den islamske opposisjonen er for en stor grad under jorden, og det er vanskelig å vite både hvor sterk den er, og hvordan den vil forholde seg til regjeringen og til den sekulære opposisjonen.