I 2004 var det parlaments- og presidentvalg i Tunisia. Året før, i 2003, fikk president Zine al-Abedine Ben Ali gjennomført en grunnlovsendring slik at han kunne stille til valg som president for tredje gang. I 1987 utformet han selv grunnloven, som inntil 2003 slo fast at en president kunne sitte kun to presidentperioder på fem år etter hverandre.
Ved presidentvalget i 2004 stilte for første gang motkandidater. Ingen så dem som en reell trussel, og Ben Ali ble gjenvalgt. Også regjeringspartiet, som har sittet ved makten siden landets selvstendighet i 1956 gjenvant absolutte flertall i parlamentet. Det finnes seks eller sju mindre opposisjonspartier, som alle springer ut fra regjeringspartiet. De er mer en opposisjon i navnet enn egentlige politiske alternativ, og deres programmer skiller seg ikke fra regjeringspartiets.
Alle partier og foreninger skal godkjennes av regjeringen, og de foreninger og partier som kunne være en reell opposisjon er enten ikke godkjent, pasifisert eller under konstant overvåkning. Dette gjelder det islamistiske partiet An-Nahdha, som er forbudt, den eneste fagforeningen, UGTT, som ledes av regjeringstro ledere, og journalistforbundet og menneskerettighetsforkjempere.
Sosiale forhold
Tunisias befolkning ble ved siste folketelling i 1994 beregnet til over åtte millioner, men ble ti år senere estimert til ti millioner. Den tunisiske befolkningen er ung, og 45 prosent av befolkningen er under 20 år. Befolkningstilveksten har vært kontrollert siden 1966, da det ble innført fødselskontroll.
Det kreves ikke inn inntektsskatt i Tunisia. Statens inntekter kommer primært fra skatt på import og på visse skatteinnkrevninger fra firmaer. Men inntektene er langt fra nok til å dekke de sosiale tjenester som staten har lovet. Et av hovedpunktene i de økonomiske planene for 1997-2001 og 2002-2006 er utviklingen av mindre utviklede områder, de såkalte skyggeområder. For å kunne gjennomføre de planlagte sosiale forbedringer ble det i 1992 opprettet et eget fond, Det nasjonale solidaritets fond (Fonds de la Solidarité Nationale), populært kalt ”Caisse 26-26” (Nummeret refererer til fondets postgironummer). Fondet finansierer forbedring av veier, rent drikkevann, elektrisitet, skoler, oppførelse av boliger og helsestasjoner i de minst utviklede områdene. Caisse 26-26 mottar frivillige innbetalinger fra private givere i tillegg til fra offentlige og private institusjoner og firmaer. Fram til 2003 hadde fondet finansiert oppførelsen av 130 skoler, 135 helsestasjoner og 56.335 hus.
Utdanning høyt prioritert
Utdanning har vært høyt prioritert av den tunisiske regjeringen siden landet ble selvstendig i 1956. Det er skoleplikt for både jenter og gutter, og undervisningen er gratis. I 1991 ble skoleplikten hevet fra seks til ni års undervisning, og det svarer til gjennomførelse av grunnskolen. Hele 99 prosent av barna i skolepliktig alder, som er seks år, starter på skolen. Analfabetismen har som følge av den målrettede politikken falt kraftig: Fra 84,7 prosent i 1956 til 54,9 prosent i 1975 og 31,7 prosent i 1994.
Fransk er obligatorisk i skolen fra andre skoleår, og det undervises i engelsk fra 14 år. Grunnbøker i geografi, matematikk, fysikk og lignende fag er siden starten av 1990-tallet løpende blitt skiftet ut med bøker på arabisk. Før dette var lærebøkene på alle alderstrinn skrevet på fransk.
Stadig flere jenter innskrives i og gjennomfører videregående skole i alle landets regioner. I 1998 var 50,2 prosent av elevene i den videregående skolen jenter. Den økende interessen for utdanning blant jentene skyldes – som for guttene – at de ønsker å skape en bedre framtid for seg selv. Jentene som gjennomfører utdanningen fortsetter i høyere grad enn jenter uten utdanning å arbeide etter de har giftet seg.
Omkring 14 prosent av alle unge mellom 20 og 24 år studerte på universitetet i 1998. Studentene er fordelt på seks universiteter: Fire i Tunis, et i Sousse og et i Sfax. Teknisk utdanning er spesielt prioritert for å imøtekomme behov og krav fra landets voksende industrisektor.
Økonomiske forhold
De viktigste næringene i Tunisia er tekstilindustri, turisme og landbruk. Tekstilindustrien er konsentrert rundt hovedstaden Tunis og landets tredjestørste by, Sousse. Her finner spesielt mange jenter arbeid med å sy for store europeiske tekstilselskaper. Tekstilindustrien i landet har fått skarp konkurranse etter at mange europeiske selskaper har flyttet produksjonen sin til Kina.
Turismen begynte i Tunisia i 1961 og var i stor framgang på 1970- og 1980-tallet. I dag utgjør turisme kun sju prosent av samlet BNP. Allikevel har den en avgjørende betydning for landets økonomi, siden 55 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt innen turismesektoren som blant annet tjenere, renholdere og sjåfører. Særlig mange kvinner og unge arbeider innenfor denne sektoren.
Et av den nåværende regjerings viktigste fokusområder er landbruket. Effektiviseringen av landbruket skal gjøre landet selvforsynt og føre til store besparelser i importen av mat. Hensikten er blant annet at utviklingen av landbruket skal gi folk bedre muligheter på landet, så de ikke flytter til storbyene hvor der er stor arbeidsløshet og mangel på boliger.
Økonomiske reformer
Siden begynnelsen av 1980-tallet har Verdensbankens subsidier til Tunisia vært betinget av liberalisering av den statskontrollerte økonomien. Kravet om liberalisering ble ytterligere skjerpet med Tunisias assosieringsavtale med EU i 1995. Siden landet ble selvstendig har industri, turisme og hoveddelen av landets betydningsfulle selskaper vært eid av staten. Kravet om liberalisering fulgte resonnementet at økonomisk pluralisme også ville føre til politisk pluralisme og dermed høyere grad av demokrati.
Særlig på 1990-tallet har staten solgt seg ut av selskapene. De økonomiske reformene har av flere grunner imidlertid vist seg å styrke det sittende regimet. Salg av selskaper annonseres først og fremst til presidentens familie og nære relasjoner. På den måten er selskapene nå privatisert og staten lever dermed opp til Vestens krav. Samtidig har presidenten sikret sin egen innflytelse på de viktige økonomiske områdene, fordi selskapene forblir innenfor hans egne sirkler. Privatisering av de tidligere statseide landbrukskooperativene har betydd at småbøndene ikke lengre har adgang til landbruksredskaper og dermed ikke kan dyrke jorda effektivt, samtidig med at den økonomiske sikkerheten i kooperativene er forsvunnet. Bøndene er dermed blitt avhengige av de store landeierne, og det har på nytt oppstått et tradisjonelt patron-klient avhengighetsforhold. De store landeierne har sterke og tette relasjoner til regimet, som dermed har fått sin makt styrket på landet.
*Rikke H. Haugbølle er amanuensis ved Center for Mellomøststudier, Odense Universitet. Hun har bodd i lengre perioder i Tunisia og har skrevet om samfunnsstrukturens betydning for demokratiseringsprosessen.