Regjeringens økning av bensinprisene var den utløsende årsaken til en storstreik blant taxisjåførene. Streiken lammet Douala, landets økonomiske hovedstad og viktigste havneby, og utviklet seg raskt til en ukelang, voldelig protest. Urolighetene spredte seg til hovedstaden Yaoundé og andre byer sør i landet. Myndighetene satte inn store militære styrker for å få kontroll med unge, steinkastende demonstranter som blokkerte hovedveiene med brennende bildekk. De økte bensinprisene rammer særlig den yngre generasjonen som ikke har så mange andre karrierevalg enn å bli taxisjåfører.
Grunnlovsendring
Urolighetenes omfang kan forklares ikke bare med frustrasjon over de økte prisene som forverret hverdagen for landets 18 millioner innbyggere, men også med president Paul Biyas planer om å forlenge sin egen regjeringstid. Biya har sittet ved makten siden 1982, og skulle ifølge konstitusjonen gå av når den inneværende sjuårsperioden er over i 2011.
Opposisjonen reagerte sterkt på Biyas planer om å endre grunnloven for å kunne stille til gjenvalg. For å roe gemyttene innførte Biyas regjering lavere tollsatser på importvarer, frøs bensinprisen og justerte opp offentlige ansattes lønn. Nasjonalforsamlingen, som er dominert av regjeringspartiet Rassemblement Démocratique du Peuple Camerounais (RDPC), vedtok i april 2008 Biyas forslag til grunnlovsendring, og veien er dermed åpen for gjenvalg i 2011.
Opposisjonen mobilisererI juli 2007 ble det holdt valg til nasjonalforsamlingen. Regjeringspartiet RDPC fikk 140 av 180 plasser, mens det største opposisjonspartiet, Social Democratic Front, ledet av John Fru Ndi, fikk 14 plasser. I januar 2008 innførte regjeringen forbud mot offentlige demonstrasjoner i Douala. Etter at forbudet opphørte i juli, annonserte flere opposisjonspartier et stort folkemøte. Den i utgangspunktet splittede opposisjonen signaliserte dermed samlet mobilisering for å motvirke at presidenten blir sittende også etter neste presidentvalg. Opposisjonspartiene som inviterte til møtet var Social Democratic Front, som har støtte i den engelsktalende befolkningen, Mouvement Progressiste (MP) og L’Union des Populations du Cameroun (UPC), landets eldste politiske parti. UPC ble imidlertid vingeklippet med forbud mot å holde partilandsmøte i august 2008, med risiko for offentlig ordensforstyrrelse som påskudd. Strategisk plassert
14. august 2008 ble de siste områdene av Balkassi-halvøya endelig overført fra Nigeria til Kamerun under en høytidelig seremoni i Calabar på nigeriansk territorium. Det antatt gass- og oljerike området i Guineabukta, som også har viktige fiskefelt, ble annektert av Nigeria i 1993, og har siden vært gjenstand for strid mellom de to nabolandene. Den internasjonale domstolen i Haag avgjorde i 2002 at området skulle tilbakeføres til Kamerun. Dette skulle skje under overvåking av en grensekommisjon i FNs regi. Siden 2006 har det pågått en utfasing av Nigerias kontroll og militære tilstedeværelse. Til tross for formell avklaring av konflikten har over 100.000 mennesker flyttet fra halvøya de siste årene. Minst 50 mennesker, inklusive flere kamerunske soldater, har blitt drept siden november 2007.
Balkassi-halvøya utgjør et strategisk viktig område. I 2003 åpnet Exxon Mobil en oljeledning fra det sørlige Tsjad til Kameruns kyst. Oljeledningen transporterer daglig 170.000 fat olje og er et av de største investeringsprosjektene i Afrika sør for Sahara (4 milliarder USD). Men Guineabukta er åsted for angrep mot oljeindustrien, og for narkotikasmugling og menneskesmugling, samt illegalt fiske. For å bidra til sikkerhet i Guinea-farvannet og dermed beskytte den økte oljeproduksjonen i området, som forventes å skulle dekke en firedel av USAs oljeimport i løpet av de kommende ti årene, planlegger den amerikanske marinen å trene opp en vestafrikansk sikkerhetsstyrke. Både Kina og USA ønsker å forsterke sine økonomiske og militære forbindelser til Kamerun, som ligger strategisk plassert mellom Vest-Afrikas oljeprodusenter Nigeria, Ekvatorial-Guinea og Gabon.
Korrupsjon og menneskerettighetsbrudd
Kamerun har siden 1998 figurert i det øvre sjikt på listen over verdens mest korrupte land. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) har lagt betydelig press på myndighetene for å få dem til å ta opp kampen mot korrupsjon, og myndighetene har de siste årene forsøkt å bedre landets rykte. Dette har ført til straffeforfølging av over 20 høytstående statlige tjenestemenn. I løpet av 2007 ble flere tjenestemenn idømt lange fengselsstraffer på fra 10 til 50 års fengsel. Om myndighetenes jakt på enkeltpersoner fører til dypere strukturelle endringer, er noe mange stiller seg tvilende til.
Myndighetene fortsetter å forfølge homofile. I juli og august 2008 ble 11 menn arrestert mistenkt for homoseksuell praksis. Alle sitter nå fengslet i påvente av rettssak. Studenter er blitt drept, journalister og andre menneskerettighetsaktivister har blitt utsatt for forfølgelse og overgrep. Situasjonen for 26.000 flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk, som er samlet i flyktningleirer øst i landet, er også bekymringsfull.
Råolje, palmeolje og kakaoKamerun har en viss oljereserve og siden 2005 har oljeinntektene utgjort en tredel av statens inntekter. Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har påpekt faren ved å gjøre seg avhengige av disse inntektene og har anbefalt å investere i ikke-oljerelaterte næringer, spesielt jordbruk, skogbruk og bygningsbransje. Som verdens fjerde største kakaoprodusent har Kamerun også tjent på de historisk høye kakaoprisene i 2008. FNs organisasjon for industriell utvikling støtter et nystartet utviklingsprosjekt for industriell produksjon av palmeolje, som det er stor intern etterspørsel etter.
I april 2006 oppnådde Kamerun enighet med internasjonale kreditorer om en meget betydelig sanering av den tyngende utenlandsgjelden. Dette ga store forventinger om at myndighetene ville kunne få økonomien på rett kjøl, styrke det offentlige tjenestetilbudet og bedre vanlige folks levekår. Men 2007 innfridde ikke i så måte. Planlagte offentlige investeringer har latt vente på seg, og den generelle prisstigningen har preget landets økonomi. Myndighetenes tiltak mot prisstigningen har dessuten blitt kritisert for å være dyre og kortsiktige.