Paul Biya ble gjenvalgt som president for tredje gang i oktober 2004. Han har vært president sammenhengende siden november 1982. Deler av opposisjonen boikottet valget med beskyldninger om omfattende urettferdigheter og fusk i forkant av valget. “Jeg er den eneste som klarer å unngå at anarkiet tar over Kamerun” hevdet Biya, mens hans to argeste motstandere, engelsktalende John Fru Ndi fra Social Democratic Front og fransktalende Adam Ndam Njoya fra Union Democratique du Cameroun, ikke klarte å bli enige om en felles opposisjonskandidat. Presidentens personlige makt er omfattende og inkluderer blant annet retten til å utpeke statsminister og direkte kontroll over landets oljeinntekter.
Fra korrupsjonsjakt til homohets
For ti år siden ble Kamerun stemplet som verdens mest korrupte land av anti-korrupsjonsorganisasjonen Transparency International. Kamerunske medier brakte ukentlige historier om navngitte personer beskyldt for korrupte handlinger. Noen av beskyldningene fikk medhold i retten, andre kom aldri så langt.
Nå har jakten på homoseksuelle overtatt medias oppmerksomhet. I 2005 ble 28 menn fengslet for å ha brutt artikkel 347 b i lovverket som sier at seksuell aktivitet med personer av samme kjønn er ulovlig. Brudd på denne loven straffes med opp til fem års fengsel.
På tross av omfattende internasjonale protester fra juristforeninger, menneskerettighetsorganisasjoner, legeforeninger og homofiles egne organisasjoner er det ingenting som tyder på at protestene vinner støtte blant lokale autoriteter. Snarere tvert imot. I sin juletale i 2005, uttalte erkebiskopen i Yaoundé at ”homoseksualitet er en perversjon vi alle må kjempe imot”. Han fikk støtte av imamen i den største moskeen i byen som noen dager senere sa at homoseksualitet var “skammelig og fordervende”. Også enkelte katolske NGOer i Kamerun har kastet seg på bølgen av homohets og uttrykker offentlig at det er fint at folk får vite hvem som er homofile slik at man kan unngå kontakt med dem.
Selvjustis og studentprotester
Det siste året har radiostasjoner og aviser over hele landet rapportert om økende og mer brutal selvjustis. ”Mob justice” er ordet som brukes når innbyggere tar loven i sine egne hender for å straffe personer de mener er voldelige, korrupte eller tyver. I Batibo i Nordvestprovinsen stormet folk politistasjonen i mai 2005 for selv å straffe to personer som satt inne for væpnet ran. Ranerne ble lynsjet foran politistasjonen. I Douala i juli 2006 ble en person gjenkjent som voldtektsmann av lokalbefolkningen. Han ble slått bevisstløs, helt bensin over og påtent. Dette er bare to eksempler på den formen for ”mob justice” kamerunske medier ukentlig rapporterer om. I byen Bamenda ble det de tre første månedene i 2006 drept 18 personer som følge av selvjustis.
Selvjustisen forklares med at befolkningen har mistillit til politiet og domstolene. Rettsvesenet blir beskydt for å ta imot bestikkelser og mange kamerunere føler at forbrytere får for mild straff når de først blir dømt..
Studenter på universitetene i Yaoundé og Buea protesterte i 2005 mot høye skolepenger, dårlige boforhold, manglende stipender og at det på mange institutter var vanlig å betale seg til gode karakterer. Undervisningen på universitetene ble suspendert og demonstrasjonene spredte seg. To studenter ved universitetet i Buea ble drept av politiet under en demonstrasjon i mai 2005 hvor politiet ikke klarte å spre studentene ved hjelp av tåregass.
Olje og jordbruk
Kameruns økonomi går godt i forhold til de fleste andre afrikanske økonomier. Brutto nasjonalproduktet steg med 3,7 prosent i 2004, med 2,6 prosent i 2005 og er ventet å stige med over fire prosent i 2006. Jordbruksprodukter står for nesten halvparten av Kameruns produksjon, noe som gjør Kamerun til et av verdens mest jordbruksavhengige land. Omtrent 70 prosent av befolkningen i arbeid jobber innenfor jordbrukssektoren.
Likevel er det oljeproduksjonen som internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF) er opptatt av. Begge anbefaler Kamerun å diversifisere økonomien for å bli mindre oljeavhengig. IMF berømmer Kamerun for å ha kuttet offentlige utgifter med nesten fem prosent fra 2004 til 2005. IMF gir også Kamerun godt skussmål når det gjelder framgang i å privatisere statlige tjenester som vannforsyning (SNEC) og telekommunikasjon (CAMTEL). Kameruns utenlandsgjeld representerer i 2006 omtrent to-tredjedel av landets BNP.
Grenseavklaring mot Nigeria
Helt siden frigjøringen i 1960 har Kamerun og Nigeria vært uenige i hvor landegrensen går ved halvøya Bakassi i Kameruns sør-vestre hjørne. Uenigheten holdt på å ende med krig i 1981. Kameun brakte saken inn for den internasjonale domstolen i Den Haag (ICJ) i 1994, og i 2002 konkluderte ICJ med at Bakassi var kamerunsk område. Nigeria som da hadde store tropper i området, har fremdeles ikke tatt ICJs dom til følge. Med FNs generalsekretær Kofi Annan som megler underskrev partene den 12. juni 2006 en ny avtale om nigeriansk tilbaketrekning og overføring av området til Kamerun. Overrekkelsen av Bakassi til Kamerun fant sted under en høytidelig seremoni i august samme år.
Bakassi halvøya er meget rik på olje og i farvannene rundt finnes store forekomster av fisk. ExonMobil har konsesjoner i området og flere enn 30.000 nigerianske småfiskere er helt avhengige av å fiske i området i deler av året. Situasjonen ble derfor fulgt med argusøyne både internasjonalt og lokalt.
*Ketil Fred Hansen er post doc stipendiat i historie, ved Universitetet i Stavanger og har skrevet doktorgradsavhandling om maktforhold i Kamerun