Den engang så sterke opposisjonen kom kraftig svekket ut av valget i juni og Biya vil med stor sannsynlighet bli gjenvalgt som landets president i 2004. De mange uregelmessighetene rundt valget bidro utvilsomt til dette resultatet, men regjeringspartiets valgseier må først og fremst tilskrives det forhold at opposisjonen i lang tid har vært splittet og dårlig organisert.
Svak og splittet opposisjon
Det fremste opposisjonspartiet, Social Democratic Front (SDF), har lenge vært preget av intern uro, og mange velgere er skuffet over at partiet ikke har vært i stand til å spille en større rolle på den nasjonale politiske arena. Fra å være et parti med nasjonal støtte fremstår partiet i dag som et etnisk og regionalt basert parti som henter sin støtte i den engelskspråklige provinsen nordvest i landet, hvor partiets karismatiske leder John Fru Ndi kommer fra.
Opposisjonspartienes aktivitet er i stor grad infiltrert av myndighetene, og president Biya har langt på vei lyktes med å splitte opposisjonen ved å tilby ministerposter til tidligere politiske motstandere.
Anglofon minoritet
I 1972 erklærte president Ahidjo den tidligere føderasjonen mellom britisk og fransk Kamerun for oppløst og opprettet i stedet en sterk sentralmakt. Siden da har det vært en betydelig grad av misnøye og frustrasjon blant befolkningen i landets to anglofone provinser.
Det eksisterer en separatistbevegelse, Southern Cameroons National Council (SCNC), som arbeider for selvstendighet for det som engang var britisk Kamerun. SCNC har imidlertid ingen stor oppslutning blant anglofone kamerunere. Bevegelsen utgjør like fullt et sikkerhetsproblem for regimet, som frykter at separatistene skal komme til å true landets politiske stabilitet. Senest i oktober 2001 sendte hæren troppeforsterkninger til engelsktalende områder etter at demonstrasjoner hadde utløst uroligheter. Tre mennesker ble drept, og mange ble skadet da hæren skjøt mot demonstrantene.
Strukturtilpasning og økonomisk vekst
To av tre kamerunere arbeider innenfor jordbruket, som utgjør ryggraden i landets økonomi. Ellers regner man med at en betydelig del av befolkningen livnærer seg innenfor den såkalt uformelle sektoren, som ikke synes i offisielle statistikker.
Landet er rikt på naturforekomster. Foruten oljen, som utgjør over halvparten av eksportverdien, eksporteres det tømmer, kakao, kaffe, bomull, palmeolje, tobakk og en rekke andre jordbruksprodukter. Landet har også en forholdsvis velutviklet industri basert på innenlandske råvarer som aluminiumsproduksjon, olje– og sukkerraffinering.
Fallet i råvareprisene i andre halvdel av 1980-tallet førte landets økonomi ut i en dyp krise. Landet ble tvunget til å ta opp store lån, og utenlandsgjelden steg kraftig. For å få hjelp med denne ble landet tvunget til å inngå samarbeide med Pengefondet, og har siden begynnelsen av 1990-tallet gjennomgått flere runder med strukturtilpasning. Dette har blant annet ført til kraftig reduksjon i antallet statsansatte, nedlegging eller privatisering av en rekke statlige foretak, liberalisering av handelen og reformer innen statsforvaltningen.
Fra midten av 1990-tallet begynte økonomien endelig å vise tegn på bedring, med en årlig vekstrate på mellom 4 og 5 prosent. At økonomien er i bedring, betyr likevel ikke at fattigdommen har blitt mindre. En rapport publisert av FNs utviklingsprogram (UNDP) i 1999 viste at 51 prosent av Kameruns befolkning lever under fattigdomsgrensen.
Vanskelige levekår
Den langvarige økonomiske krisen har hatt sterke negative konsekvenser på det sosiale området. Det råder utstrakt resignasjon og oppgitthet i befolkningen. Kamerunere flest har opplevd en sterk nedgang i levestandarden. Spør man folk om hvordan de har det svarer de gjerne «on se défend» dvs. «vi forsvarer oss som best vi kan». Ifølge Sida Cameroun er 11 prosent av befolkningen hiv-positive. Befolkningen har tilgang på subsidierte hiv/aids-medisiner, men disse forblir uoppnåelige for kamerunere flest av økonomiske grunner. I aids-epidemiens kjølvann går familier i oppløsning. Foreldreløse barn blir sendt fra landsbygda til byene, der de ofte blir utnyttet av slektninger.
Den offentlige infrastrukturen er preget av stor slitasje. Utdanningssystemet befinner seg i en dyp krise. Mens andelen barn som begynte på skolen var tett opptil 100 prosent før krisen satte inn, har denne andelen i dag sunket til rundt 80 prosent. Kvaliteten på helsetjenestene er dårlig. Store deler av befolkningen har ikke penger til å oppsøke lege når de behøver det, langt mindre til å skaffe seg nødvendige medisiner.
I 1998 og 1999 klassifiserte Transparency International, en internasjonal organisasjon med base i Tyskland, Kamerun som verdens mest korrupte land. Korrupsjonen, på folkemunne kalt gombo, utgjør en alvorlig trussel mot samfunnets funksjonsdyktighet. Korrupsjonen er ikke bare en del av økonomien, den preger også rettssystemet og den øvrige statsforvaltningen. Det skjer et omfattende maktmisbruk på alle nivåer i administrasjonen, og det er den vanlige mann og kvinne det går hardest ut over.
Det er likevel grunn til å være optimistisk på vegne av et land som har klart å bevare sin politiske stabilitet etter et tiår med en utarmende økonomisk krise, politisk demokratisering og en smertefull strukturtilpasning.