Da europeiske land delte Afrika mellom seg rundt forhandlingsbordet i Berlin i 1884, ble Vest-Sahara erklært som spansk protektorat. Senere innlemmet general Francisco Franco landet som en egen provins i Spania. FN ble etterhvert en stadig sterkere pådriver for avkolonialiseringen av Afrika, og krevde spansk tilbaketrekking fra Vest-Sahara. Samtidig gjorde Marokko krav på området, og ba Den internasjonale domstolen i Haag om å vurdere kravet. Domstolen konkluderte i 1975 med at verken Marokko eller Mauritania hadde krav på Vest-Sahara, og bekreftet retten til selvbestemmelse for befolkningen – saharawiene.
Marokko godtok ikke domstolens konklusjon, og sendte flere hundre tusen sivile og militære marokkanere inn i Vest-Sahara. Styrkene ble stående, til tross for sterk kritikk fra FNs sikkerhetsråd. En svekket spansk kolonimakt overlot Vest-Sahara til Marokko og Mauritania, i bytte mot tilgang på fisk og mineraler. Mauritania trakk seg ut få år senere, og Marokko tok over området med makt.
Halvparten i flyktningleire
De marokkanske styrkene møtte uventet sterk motstand fra saharawiene, som hadde organisert seg under Popular Front for the Liberation of Saguia el Hamra and Rio de Oro (Polisario) og dannet en eksilregjering. Først etter 16 år med væpnet konflikt lyktes det FN å mekle fram en våpenhvile mellom partene. Ett av punktene i avtalen om våpenhvile var en folkeavstemning i Vest-Sahara i 1992, som skulle avgjøre om området skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sikre gjennomføring av folkeavstemningen. Det viste seg imidlertid raskt at Marokko ikke ville godta uavhengighet for Vest-Sahara som et mulig resultat av avstemningen. Derfor har folkeavstemningen ennå ikke blitt avholdt.
Sivile saharawier flyktet i 1975 og årene som fulgte til flyktningleire i Tindouf i Algerie. De flyktet gjennom et av Saharas mest ugjestmilde områder. Halvparten av den opprinnelige befolkningen i Vest-Sahara og deres barn bor fortsatt i de isolerte leirene, der de er fullstendig avhengige av humanitær hjelp. Marokko har fått bygget en mur, forsterket av landminer, som skiller flyktningene fra slektninger i de okkuperte områdene. Nye generasjoner vokser opp i leirene uten noen gang å ha sett hjemlandet sitt. De siste årene har hjelpen til flyktningene minsket og blitt mindre forutsigbar, og et stort antall mennesker lider av under- og feilernæring. Talspersoner for flyktningene uttrykker bekymring for at de er avhengige av bistand fra et politisk splittet EU og et underfinansiert FN. De mener dette kan bli brukt som verktøy for å få saharawiene til å gi opp sin kamp for selvstendighet.
Flere demonstrasjoner
Frustrasjonen er stor blant saharawier i de okkuperte områdene og i flyktningleirene. Dette kommer stadig oftere til uttrykk gjennom folkelige demonstrasjoner. De første store demonstrasjonene fant sted i slutten av mai 2005 flere steder i Vest-Sahara og blant saharawiske studenter i Marokko. Journalisters arbeid er strengt kontrollert i de okkuperte områdene. Det er derfor vanskelig å få uavhengige anslag av størrelsen på demonstrasjonene. Marokkanske myndigheter slo svært hardt ned på dem, ifølge flere kilder. Amnesty International uttrykte bekymring for tortur og overdreven maktbruk mot sivile saharawier.
Saharawiske kvinner har spilt en viktig rolle, ikke bare i administrasjonen av flyktningleirene, men også i organiseringen av saharawiene i de okkuperte områdene. Den tidligere samvittighetsfangen Aminatou Haidar er i dag en av de mest sentrale politiske aktivistene i Vest-Sahara. I 2007 besøkte hun Norge for å be norske myndigheter om å slutte seg til de om lag 70 landene som har anerkjent Vest-Sahara som selvstendig stat. Det har Norge foreløpig ikke gjort. Utenriksminister Jonas Gahr Støre argumenterer med at Vest-Sahara er et omstridt område, hvor det pågår forhandlinger om rettslig status mellom partene i regi av FN. Norge ønsker ikke å påvirke eller forskuttere utfallet av disse forhandlingene.
I storpolitisk stampe
Områdets verdifulle naturressurser utgjør et av Marokkos hovedmotiver for å fortsette okkupasjonen av Vest-Sahara. Området har blant verdens rikeste forekomster av fosfat og fisk. Muligens finnes det også olje og gass i farvannene utenfor kysten. Inntekter fra naturressursene er med på å finansiere okkupasjonen, og bidrar også til at utenlandsk næringsliv profitterer på konflikten. Stadig flere investorer og selskaper har de siste årene trukket seg ut av Vest-Sahara av etiske grunner. Likevel nøler aktører fortsatt ofte med å legge politisk press på Marokko for at landet skal holde avtalen om våpenhvile, nettopp på grunn av økonomiske interesser. Europa og USA er i tillegg avhengige av et godt samarbeid med Marokko i innvandringsspørsmål og terrorbekjempelse. Landene er lite villige til å sette dette samarbeidet på spill ved å forsvare saharawienes rett til selvbestemmelse.
En ny runde med FN-ledede samtaler mellom Marokko og Polisario startet i 2007. Marokko la da fram et «nytt» forslag til løsning. Forslaget innebar at Vest-Sahara skulle innlemmes som en integrert del av Marokko, men med en viss grad av autonomi. USA og Frankrike var blant landene som var positive til forslaget. De var villige til å sette til side både vilkårene i våpenhvileavtalen fra 1991 og FNs prinsipp om rett til selvbestemmelse. Selv om samtalene mellom Marokko og Polisario har fortsatt inn i 2008, er optimismen liten med hensyn til å finne en snarlig løsning på spørsmålet om Vest-Saharas framtid.