Av frykt for å tape folkeavstemningen nekter Marokko å akseptere FNs forarbeid til avstemningen, mens den vestsahariske frigjøringsfronten, Front Polisario, kjemper for å beholde den opprinnelige fredsplanen. Etter ni års arbeid i Vest-Sahara er FN i ferd med å gi opp folke-avstemningen og ber nå partene om å finne en annen løsning. Det var høsten 2000 stor frykt for at en ny krig kan bryte ut i Vest-Sahara.
Bakgrunn
Da Spania trakk seg ut av Vest-Sahara i 1975, ble landet overlatt til Marokko og Mauritania. Da Mauritania senere trakk seg ut, okkuperte Marokko hele landet, og har styrt med jernhånd siden. FN anerkjenner ikke marokkansk kontroll over Vest-sahara, og har siden 1960-tallet krevd at de opprinnelige innbyggerne, saharawiene som de kalles, skal få utøve sin rett til selvbestemmelse gjennom en folkeavstemning. Vest-sahara behandles i FNs 4. komite, som et uløst kolonispørsmål. Den vest-sahariske frigjøringsbevegelsen, Front Polisario (Frente Popular para la Liberación de Saguía el- Hamra y Río de Oro), fortsatte sin frigjøringskamp. I 1976 proklamerte Polisario Den sahariske arabiske demokratiske republikk, og dannet en eksilregjering.
FN vedtok i 1991 en fredsplan som skulle munne ut i en folkeavstemning i januar 1992. I folkeavstemningen skal vest-saharierne avgjøre om de ønsker nasjonal selvstendighet eller integrasjon med Marokko. I 1991 trådte våpenhvileavtalen mellom Marokko og Polisario i kraft. Avtalen har blitt overvåket av FN-operasjonen MINURSO (Misión de las Naciones Unidas para el Referendum en el Sáhara Occidental), som også har som oppgave å forberede og gjennomføre folkeavstemningen. Marokko kontrollerer nesten tre firedeler av Vest-Sahara. Front Polisario kontrollerer områdene øst for den marokkanske forsvarsmuren. Marokko har delt landet inn i fire provinser med en guvernør som den høyeste regjeringsrepresentant.
I tillegg til den marokkanske hæren, anslås det at 150-200.000 sivile marokkanske bosettere og marokkansk politi- og administrasjonsvesen på 50.000 personer oppholder seg i Vest-Sahara. Titusenvis av bosettere har blitt fraktet inn i landet etter at fredsprosessen startet og våpenhvilen ble innført i 1991. Anslagsvis 50.000 saharawier lever fremdeles i landet, mens 165.000 har levd som flyktninger i Algerie siden 1976. Identifiseringsprosessen har til oppgave å finne og registrere de personene som har stemmerett i folkeavstemningen ifølge de kriteriene som partene har blitt enige om. Mens Front Polisario er overbevist om at folkeavstemningen vil lede til nasjonal selvstendighet, har marokkanske myndigheter gjentatte ganger erklært at de utelukkende vil akseptere et resultat som anerkjenner fortsatt marokkansk kontroll over nabolandet. Avstemningen har ennå ikke blitt hodt, og Marokko krever nå i praksis at hele prosessen skal startes på nytt.
Ny avtale om folkeavstemning
Som et resultat av stillstanden i prosessen trakk MINURSO seg i 1996 nesten helt ut, stoppet identifiseringen og etterlot kun en liten gruppe våpenhvileobservatører og administrativt personell i området. Først da FNs nye generalsekretær Kofi Annan utpekte den tidligere amerikanske utenriksministeren James Baker til sin personlige utsending til Vest-Sahara i februar 1997, skjøt prosessen fart igjen. Etter en serie med forhandlingsmøter i London og Lisboa ble Houston-avtalen undertegnet i september 1997. Avtalen inneholdt de endelige kriteriene for stemmerett, en oppførselskodeks for avstemningsperioden, repatriering av flyktninger og utveksling av politiske fanger. De viktigste elementene i avtalen var likevel at partene på nytt bekreftet sin fulle støtte til folkeavstemningsprosessen, og at partene endelig ble enige om reglene og fremgangsmåten for identifisering av "de omstridte stammene"; ca. 65.000 marokkanske statsborgere som Marokko hevder er saharawier og oppfyller kriteriene for stemmerett. Identifiseringen ble gjenopptatt i desember 1997 og en ny dato ble satt for avstemningen: desember 1998.
Identifiseringen kjørte seg fast igjen høsten 1998 på grunn av spørsmålet om "de omstridte stammene". Kofi Annan reiste i november og desember på en rundtur i regionen får å få fart på fredsprosessen og foreslo en løsning på identifiseringsprosessen som innebærer at alle de 65.000 medlemmene av "de omstridte stammene" skulle identifiseres parallelt med at resultatene fra den første delen av identifiseringen ble kunngjort. På tross av at dette hadde vært Marokkos krav, aksepterte ikke Marokko det nye forslaget før fem måneder senere. Polisario aksepterte forslaget under tvil.
Økt håp – og usikkerhet
En begynnende demokratisering i Marokko i løpet av 1998 øket håpet i Vest-Sahara om en fredelig løsning på konflikten. Den tidligere dissidenten og sosialisten Abderrahman Yussufi dannet en demokratisk koalisjonsregjering i mars 1998. FN utsatte folkeavstemningen til juli 2000. Da kong Hassan II døde i juli 1999, øket det håpet men også usikkerheten i Vest-Sahara.
En rekke demonstrasjoner i Vest-Saharas hovedstad Layoun i løpet av høsten 1999 ble slått hardt ned på av marokkansk politi og militære. FN-observatører og utenlandske journalister rapporterte i flere tilfeller om at sivile marokkanere ble organisert i militser, utstyrt med våpen og satt inn av politiet for å stoppe demonstrasjonene. Den brutale handlemåten og protester utenfra førte til at den mektige innenriksministeren Driss Basri ble sparket av kongen og innenriksdepartementet ble fratatt eneansvaret for Vest-Sahara. Dette ansvaret ble deretter gitt til utenriksdepartementet. I sin tale til nasjonen i november, kom kong Mohammed VI med en rekke forslag til endringer i Vest-Sahara. Kongen kunngjorde at regjeringen ville sette av større ressurser til å bekjempe arbeidsløshet og fattigdom i Vest-Sahara, forenkle transporten for saharawiske studenter i Marokko, hjelpe de handikappede og øke boligbyggingen i de okkuperte områdene. Fortsatte demonstrasjoner og protester blant saharawier i marokkanske byer og i det okkuperte området utover våren 2000, tyder likevel på at støtten til Polisarios krav om selvstendighet øker og at demonstrantene blir stadig modigere i sine aksjoner.
FNs lister legges frem – Marokko anker
I juli 1999, etter ni års arbeid, publiserte MINURSO den foreløpige listen over stemmeberettigede: 84.251 av de 140.000 identifiserte fylte kriteriene. Marokko protesterte og la inn 79.000 anker på vegne av avviste søkere. Samtidig startet identifiseringen av "de omstridte stammene". 15. januar 2000 ble identifiseringen av disse avsluttet og det viste seg at kun 2.130 av de 65.000 var stemmeberettigede ifølge FN. Marokko anket de avviste kandidatene i denne omgangen også, slik at antallet ankesaker kom opp i nesten 140.000.
Marokko har siden FNs lister ble lagt fram, skjerpet tonen og kravene til FN. Marokko krevde i januar 2000 at alle de 140.000 ankene skal behandles på nytt og like nøyaktig som i selve identifiseringen, men av et høyere organ enn identifiseringskommisjonen og at alle uansett må få stemmerett. Kongen og den nye innenriksministeren Ahmed Midaui erklærte at dersom ikke Marokkos krav ble imøtekommet, ville ikke Marokko tillate at folkeavstemningen blir gjennomført. Midaui gjentok mantraet om at Marokko ser på avstemningen utelukkende som en bekreftende avstemning og at Marokko "uansett utfall av prosessen aldri vil gi opp en eneste tomme av sitt territorium."
Det høye antallet anker og den steile holdningen førte til at Kofi Annan i sin rapport i desember 1999 konkluderte med at det var lite håp om at folkeavstemningen kunne holdes "innen år 2002, om i det hele tatt". Etter at ytterligere 60.000 anker ble levert av Marokko i januar 2000 utsatte han avstemningen på ubestemt tid. James Baker ble bedt om å gjenoppta forhandlingene med partene. I en rekke forhandlingsmøter i London, Genève og Berlin på sommeren og høsten 2000 har partene blitt bedt av generalsekretæren og Sikkerhetsrådet om å utforske alle muligheter, inkludert en politisk løsning på konflikten om Vest-Sahara.
Front Polisario overlot i februar 2000 186 marokkanske krigsfanger til det Internasjonale Røde Kors (ICRC). Flesteparten av dem hadde sittet i fangenskap i over 20 år. 86 av dem ble løslatt av Front Polisario allerede i 1997, men Marokko nektet å akseptere fangene. Ifølge ICRC holder Front Polisario fortsatt 1.686 marokkanske krigsfanger, og ICRC har anledning til å besøke dem regelmessig og gi dem medisiner og brev fra deres familier. Marokko nekter for å holde noen krigsfanger fra Polisario.
Landminer
Vest-Sahara regnes av The International Campaign to Ban Landmines (ICBL) for å være et av de mest minelagte landene i verden, med anslagsvis 1-2 millioner miner som er blitt lagt ut av alle krigførende parter siden 1975. Flesteparten av dem har blitt plantet av den marokkanske hæren. Marokko har ikke undertegnet den internasjonale traktaten om forbud mot produksjon, bruk og lagring av antipersonellminer. Landet har imidlertid erklært seg villig til å undertegne "når sikkerheten i de sørlige provinsene er forbedret og den territoriale integriteten er sikret". Front Polisario har blitt oppfordret av ICBL til å slutte seg til en lignende traktat for ikke-statlige aktører, men de reserverer seg så lenge konflikten med Marokko kan blusse opp igjen.
Norsk Folkehjelp begynte sommeren 1998 et prosjekt med minebevisstgjøring blant de saharawiske flyktningene i leirene i Algerie for å forberede flyktningene på snarlig hjemreise. Samtidig reiste 75 svenske mineryddere til Vest-Sahara for å rydde miner slik at MINURSO kunne økes til full styrke og flyktningene kunne vende trygt hjem før folkeavstemningen. Da marokkanske myndigheter konfiskerte våpnene, ammunisjonen og kommunikasjonsutstyret som minerydderne hadde med seg for å utføre jobben, ble de sittende uvirksomme mesteparten av de seks månedene. Ved hjemreise hadde de desarmert to anti-tankminer og ingen anti-personellminer.
Sosiale og økonomiske forhold
Mesteparten av matvarene må importeres. Økonomien domineres av de store fosfatforekomstene og de rike fiskeforekomstene utenfor kysten. Fiskeindustrien produserer fiskemel og dypfryst fisk til eksport. Avtaler med EU om fiske i marokkanske og vestsahariske farvann har siden 1988 gitt Marokko anselige inntekter, men Marokko har siden november 1999 nektet å fornye avtalen. Industrien tilknyttet fosfatgruvene har på det meste gitt arbeid til anslagsvis 30.000 personer. Marokko fortsetter å investere i infrastruktur som havneanlegg, veier, elektrisitetsnett, skoler og sykehus for å betjene den stadig voksende marokkanske befolkningen. Av samme grunn vokser bygg- og anleggsindustrien og handelen med Marokko stadig i omfang. Store mengder fin sand har blitt solgt og eksportert til Kanariøyenes strender.
Okkupasjonen av Vest-Sahara medfører li-kevel store ekstrautgifter for Marokko. Størsteparten av den 180.000 mann store hæren er stasjonert i Vest-Sahara og de militære kostnadene, matvare-, bensin- og andre subsidier til innbyggerne i Vest-Sahara utgjør omtrent 20 prosent av det marokkanske brutto nasjonalproduktet.
Fremtidsutsikter
Den prosessen som skulle ta ni måneder har foreløpig pågått i ni år, og man er tidsmessig langt fra en folkeavstemning. Mot slutten av 2000 var det klart at begge parter har for mye å tape, og ingen er svak nok til å gi seg. FN og en rekke involverte regjeringer advarer partene om at det ikke finnes noen mekanisme som sikrer at resultatet av folkeavstemningen blir respektert og at ingen land vil være villige til å stille opp som fredsskaper dersom krig bryter ut. Nye, store oljefunn i Marokko sommeren 2000 vil antakelig gjøre stabilitet i Marokko enda viktigere for EU og USA, men det er usikkert hva dette vil ha å si for Vest-Sahara. Marokko har ved sin kompromissløse holdning i spørsmålet om stemmerett, sørget for å gjøre ankeprosessen til en ny identifiseringsprosess. Dersom FN og andre medlemsland ikke reagerer mot dette, står nå hele fredsprosessen i fare for sammenbrudd. Front Polisario advarer om at dersom avstemningen til slutt ikke blir gjennomført, vil de regne det som sin rett og plikt å gjenoppta den væpnede kampen for nasjonal frigjøring innen kort tid.