Vest-Sahara blir av FN behandlet som Afrikas siste uløste kolonispørsmål. Mens Europa trakk seg ut av Nord-Afrika, bygget kong Hassan II av Marokko opp en drøm om et stor-Marokko som blant annet inkluderte Vest-Sahara. I 1974 erklært han ”hellig krig”, og ville innlemme Vest-Sahara i Marokko, motivert av et ønske om å styrke egen autoritet og marokkansk nasjonalisme. Marokkanske styrker rykket inn i Vest-Sahara samtidig som Spania trakk seg ut av sin tidligere koloni. Sivile fra Vest-Sahara – saharawier – flyktet østover fra marokkanske bombeangrep, gjennom et av Saharas mest ugjestmilde strøk. De som overlevde slo seg ned i leire sørvest i Algerie ved byen Tindouf, og 50.000 mennesker ankom området i løpet av november og desember 1975.
Marokkanske styrker møtte uventet mye motstand fra saharawiene da de forsøkte å skape sitt ”Stor-Marokko”. Saharawiene hadde organisert seg under Popular Front for the Liberation of Saguia el Hamra and Rio de Oro (Polisario) og dannet en eksilregjering med base i flyktningleirene. Etter 16 år med væpnet konflikt inngikk partene en våpenhvileavtale i 1991. Ifølge avtalen skulle det gjennomføres en folkeavstemning i Vest-Sahara i 1992, for å avgjøre om området skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sikre gjennomføring av folkeavstemningen, som til dags dato ikke er blitt avholdt.
Rikt område
Vest-Sahara et område rikt på naturressurser som fisk og fosfat, og har antakelig store olje- og gassreserver. Den økonomiske aktiviteten i Vest-Sahara kontrolleres av den marokkanske regjeringen, som tilbyr skattelette og subsidier til de stadig flere marokkanske bosetterne i de okkuperte områdene. De siste årene har det imidlertid vært økende internasjonal oppmerksomhet rundt de etiske problemene knyttet til investeringer i det okkuperte området. Flere utenlandske selskaper har trukket seg ut som følge av negativ medieomtale eller press fra etisk bevisste aksjonærer. For eksempel ble selskapet Kerr-McGee ekskludert fra det norske oljefondets portefølje fordi selskapet var involvert i kartlegging av petroleumsforekomster utenfor Vest-Sahara.
Vest-Sahara er i dag delt i to av en 2200 kilometer lang mur oppført av den marokkanske hæren. Områdene sør og øst i landet er kontrollert av saharawienes Polisario-parti. Muren hindrer kontakt mellom flyktningleirene i Algerie og befolkningen i Vest-Sahara. Den er forsterket av over en million landminer som hvert år dreper og lemlester mennesker og dyr. I november 2005 undertegnet Polisario den internasjonale traktaten for forbud mot landminer. Marokko er et av fire afrikanske land som ennå ikke har undertegnet denne avtalen.
Et av få lyspunkt for saharawiene de siste årene er bedre kommunikasjonsmuligheter over grensen til Algerie. De splittede familiene kan nå gjenopprette forbindelse gjennom et FN-drevet program med telefonlinjer og reiser mellom flyktningleirene og Vest-Sahara. Dette skal bidra til å bygge opp tillit mellom partene i konflikten. Bedre mobilteknologi gjør også kontakt mellom saharawier i de okkuperte områdene og folk i flyktningleirene mindre risikabelt. Radioen som drives i leirene mottar nå reportasjer og nyheter fra frivillige korrespondenter Vest-Sahara. Korrespondentene må av sikkerhetsgrunner må holde seg anonyme.
Dårlig med informasjon
Marokko har flyttet administrative institusjoner vekk fra grensen mellom Vest-Sahara og Marokko. Marokkanske myndigheter legger også strenge bånd på informasjonstilgangen til forskere, organisasjoner og journalister i Vest-Sahara. Disse to faktorene gjør at levekårene i området er dårlig dokumentert. Informasjonen man har gir imidlertid ikke et oppløftende bilde. FNs Human Development Report fra 2005 anslår at barnedødeligheten i Vest-Sahara vil forverres fram mot 2015. Menneskerettighetssituasjonen i det okkuperte området er alvorlig, med sterkt begrenset ytringsfrihet, forsvinninger og vilkårlige fengslinger. Våren og sommeren 2005 demonstrerte saharawier i alle byene i Vest-Sahara og helt sør i Marokko for å markere sin støtte til Polisario og kreve selvstendighet. Marokkansk politi svarte med å slå hardt ned både mot demonstrantene og kjente menneskerettighetsaktivister.
De rundt 165.000 saharawiske flyktningene i Algerie er fullstendig avhengige av humanitær hjelp. På mange områder er ikke hjelpen tilstrekkelig til å dekke grunnleggende behov, og om lag fire av ti barn under fem år er kronisk underernærte. Mangel på ressurser gjør flyktningene svært sårbare. Et kraftig regnskyll vinteren 2006, det første på tolv år, ødela hjemmene til en fjerdedel av flyktningene. Saharawiske kvinner har påtatt seg en sentral rolle i administreringen av bistanden som kommer inn, og har for eksempel alt ansvar for fordeling og distribusjon av hjelp fra FNs matvareprogram (WFP). Dette er med på å sikre at hjelpen kommer de svakeste flyktningene til gode, og bidrar til å ytterligere styrke kvinners stilling.
Uthaling av prosessen
Marokkanske myndigheter fortsetter å hale ut prosessen med å arrangere en folkeavstemning i Vest-Sahara, og har erklært at de ikke vil godta noe annet resultat enn fortsatt marokkansk kontroll over området. Det er ikke håp om en løsning så lenge det internasjonale samfunnet er uvillig til å legge press på gjennomføringen av vilkårene nedfelt i våpenhvileavtalen fra 1991. De menneskelige og økonomiske kostnadene ved at konflikten fortsetter vil i mellomtiden være høye. MINURSO-programmet som overvåker våpenhvilen samt generell nødhjelp til flyktningene i Algerie koster FN dyrt. Samtidig betaler Marokkos skatteytere enorme summer for å opprettholde marokkansk militært og sivilt nærvær i Vest-Sahara.
*Heidi Østbø Haugen er samfunnsgeografi og arbeider i Verdens matvareprogram (WFP). Hun har i flere år vært engasjert i utdanningssamarbeid med Vest-Sahara.