Intet nytt fra Somalia-fronten
Man kan være fristet til å ty til en omskrivning av tittelen til Erich Maria Remarques hovedverk for å beskrive de siste par års utvikling i Somalia. Den væpnede motstanden fra radikale islamistiske grupper mot overgangsregjeringen TFG (Transitional Federal Government) og deres etiopiske allierte, som startet våren 2007, fortsetter med uforminsket omfang. At en tidligere frontfigur i UIC (Unionen av islamske domstoler) er blitt president, har ikke bidratt til å stagge de mer radikale islamistene. President Shekh Ahmed Shekh Sharif ble valgt av det utvidete parlamentet i januar 2009 og representerte den såkalte Djibouti-fraksjonen av Alliance for the Re-liberation of Somalia (ARS). ARS ble stiftet av tidligere UIC-ledere i september 2007 i Asmara, hovedstaden til Etiopias arvefiende Eritrea.
Sharifs forgjenger, Abdullahi Yusuf, hadde i oktober 2008 avskjediget sin andre statsminister, Nur Hassan Hussein ”Adde,” som i likhet med FN hadde støttet fredsforhandlingene med ARS. Parlamentet tvang imidlertid Yusuf selv til å gå av, og i januar 2009, omtrent samtidig som de siste etiopiske soldatene reiste hjem, ble 149 ARS-medlemmer tatt i ed i parlamentet. Den nye presidenten overtok og utpekte straks kanadisk-somalieren Omar Abdirashid Ali Shermarke til ny statsminister. Shermarke trakk seg imidlertid fra stillingen i september 2010.
Økende terrorvirksomhet
Den andre tidligere prominente frontfiguren i UIC, Hassan Dahir Aweys, og hans tilhengere fortsetter imidlertid sin kompromissløse motstand mot TFG-regimet og den afrikanske fredsstyrken UNISOM som befinner seg i hovedstaden Mogadishu på oppdrag av Den afrikanske union. Aweys regnes som de facto leder for den meget militante islamistiske organisasjonen Hizbul Islam, som skal ha blitt stiftet av en svensk-somalier.
I likhet med den mer kjente al-Shebaab-militsen, som i sin tid oppsto som en slags militær undergruppe av UIC, følger Hizbul Islam en Wahhabi-inspirert islamsk ideologi. Flere av lederne i al-Shebaab er veteraner fra Afghanistan-krigen, og de rekrutterer åpenlyst utenlandske aktivister og unge somaliere i eksil. Lederne i al-Shebaab har offisielt uttalt at de er en del av al-Qaidas internasjonale nettverk.
Offisielt er de to organisasjonene allierte som slåss for en felles sak, men det har vært tegn til indre konflikter. Ikke minst ble dette åpenbart i oktober 2009, da det brøt ut regelrette kamper mellom de to over kontrollen over Somalias sørligste havneby Kismayo. De to gruppene kontrollerer imidlertid det meste av territoriet i Sør-Somalia.
Også rettroende somaliere som ikke underkaster seg de ekstreme sharia-lovene islamistene innfører der de tar kontroll, er utsatt. Mest inntrykk på den jevne somalier gjør det kanskje at særlig al-Shebaab har stått bak en rekke skjendinger av tidligere Sufi-lederes graver. Sufismen, en gren av islam, har alltid hatt stor utbredelse i Somalia.
Fredeligere i nord
Selv de mer stabile autonome områdene Somaliland og Puntland har vært gjenstand for terrorangrep fra radikale islamistgrupper basert i Sør-Somalia. 29. oktober 2008 gikk fire bomber av omtrent samtidig i Bosaso og Hargeisa. De fleste terroraksjonene foregår imidlertid i sør, som eksempelvis den tragiske selvmordsaksjonen på Benadir-universitetet i Mogadishu 9. desember 2009, der flere dusin mennesker mistet livet, en rekke nyeksaminerte leger innbefattet.
Det selverklærte autonome området Puntland og den selverklærte staten Somaliland har fortsatt klart å fungere relativt bra sammenliknet med resten av det som en gang var en samlet republikk, til tross for at uenighet om grensespørsmålet har ført til militære trefninger mellom de to områdene.
Puntland, som erklærte seg som et ”selvstendig territorium i en somalisk føderal stat” i 1998, har i praktisk styrt seg selv siden den gang. Men mange stiller spørsmål ved om myndighetene i realiteten har kontroll over territoriet. Et eksempel er tafattheten i forhold til den etterhvert så kjente piratvirksomheten utenfor Somalias kyst, som har sitt utspring nettopp i Puntland. Piratene er godt organisert og har klart å trosse marinefartøyer sendt fra nærmere tjue land, deriblant Norge.
Puntland har også vært i fokus på grunn av den omfattende menneskehandelen som foregår ut fra havnebyen Bosaso, der titusener av somaliere og etiopiere årlig kjøper seg skyss med rustholker for å søke lykken i Jemen. Hundrevis drukner på veien over Aden-bukta eller i det de prøver å gå i land.
En økonomi i ruiner
Økonomisk er situasjonen i Somalia en katastrofe. Storparten av befolkningen har vanskelig for å brødfø seg selv. Mye tyder på at mange unge menn lar seg rekruttere til de ekstreme islamistorganisasjonene nettopp fordi de ser på det som eneste inntektsmulighet. Jordbrukere og nomader er stadig utsatt for periodiske tørkeperioder som ofte har katastrofale følger.
Ett lite lyspunkt er det at Saudi-Arabia høsten 2009, etter å ha forbudt import av levende dyr i over ett tiår, igjen åpnet for denne type innførsel. For somalierne har dette vært en usedvanlig viktig beslutning. Eksport av levende dyr har i over hundre år vært ryggraden i Somalias eksportøkonomi, og Saudi-Arabia har vært det viktigste markedet for levende dyr.
I den store sammenheng betyr dette imidlertid lite. FN har anslått at over tre millioner somaliere trenger nødhjelp. Men militsgruppene hindrer i mange tilfeller at hjelpen som bringes inn blir delt ut, og har både truet og drept hjelpearbeidere. Selv piratene har bidratt negativt ved å kapre skip fullastet med mat fra FNs matvareprogram.
Framtidsutsikter
Det er vanskelig å se for seg at situasjonen skal bedre seg med det første, særlig ikke i det urolige sør. Der kan en se for seg det tre mulige scenarioer:
a) Overgangsregjeringen lykkes i å få kontroll over islamistene og kan begynne en fredelig gjenoppbygging av landet
b) De radikale islamistene lykkes i å ta kontroll og innfører et slags middelaldersk kalifat
c) Situasjonen vil fortsette mer eller mindre som i dag, en slags permanent borgerkrigslignede tilstand, der storparten av befolkningen lider.
Begge de to første alternativene ser lite sannsynlige ut. TFG-regimet har ikke den nødvendige militære styrke til å overvinne islamistene, som på sin side er for fragmentert til å kunne lykkes i å opprette et islamsk kalifat med det første. Dermed står det siste alternativet fram som det mest sannsynlige i overskuelig framtid, noe som er en dyster utsikt for flertallet av befolkningen.
Landfakta:
Areal: 637 657 km2 (18. størst)
Folketall: 9 millioner
Befolkningstetthet: 14 per km2
Urban befolkning: 36 prosent
Største by: Mogadishu - ca. 1,1 millioner
BNP per innbygger: 298 USD
Økonomisk vekst: 2,6 prosent
HDI-plassering: mangler data