Situasjonen i Somalia gjør at det ikke finnes noen pålitelig statistikk om demografi, sosiale forhold eller økonomi. Derfor er alle tall oppgitt her usikre estimater. På grunn av mangelen på data er ikke landet rangert på FNs utviklingsindeks, men Somalia er uten tvil et av verdens fattigste og mest underutviklede land.
Bakgrunn
I gamle egyptiske skrifter er landet Punt omtalt, og noen historikere antar at det ligger omtrent der Somalia ligger i dag. På 600-tallet opprettet arabiske stammer sultanatet Aden langs somalikysten. På 1500-tallet gikk Aden i oppløsning.
I 1887 opprettet Storbritannia protektoratet Somaliland, lengst nord i det som nå er Somalia, og året etter inngikk de en grenseavtale med Frankrike, som hadde kontroll dagens Djibouti. I 1889 opprettet Italia protektoratet Italiensk Somaliland sør for Britisk Somaliland. Senere overtok italienerne kontrollen over den sørligste delen av Somalia fra sultanen av Zanzibar. Etter delingen av Afrika mellom de europeiske stormaktene endte den somaliske befolkningen opp i fem forskjellige land, Djibouti, Italiensk og Britisk Somaliland, Etiopia og Kenya.
I 1960 ble britisk og italiensk Somaliland selvstendige. De to tidligere koloniene valgte å slå seg sammen under navnet Den forente republikken Somalia. På denne tiden sto ideen om et stor-Somalia, som også inkluderte Djibouti og de somalibefolkede områdene i Etiopia og Kenya, sterkt blant somaliere. Dette preget somalisk politikk i perioden, og skuffelsen var stor da Djibouti valgte å forbli en egen stat etter frigjøringen og Storbritannia nektet å gi fra seg de somaliske områdene i Kenya. Dette førte til at Somalia brøt diplomatiske forbindelser med Storbritannia, og at somaliere i Kenya startet en geriljakrig mot myndighetene i Nairobi.
Mot slutten av 1963 førte et opprør blant den somaliske befolkningen i Etiopia til sammenstøt mellom Somalia og Etiopia. I 1969 ble presidenten skutt og kommandant Siad Barre tok makten i et militærkupp. Støttet av Sovjetunionen innførte han vitenskapelig sosialisme i Somalia.
I 1977 okkuperte Somalia de somaliske områdene i Etiopia. Sovjetunionen skiftet alliansepartnere og hjalp Etiopia med å drive tilbake somaliske styrker. Etter dette vendte Barre seg mot USA for å få støtte. Barres styre ble mer og mer upopulært utover 1980-tallet, og flere geriljagrupper vokste frem. I 1991 ble han styrtet og det brøt ut borgerkrig mellom flere klanbaserte militser.
”En feilslått stat”
Den amerikanske tenketanken Fund for Peace har plassert Somalia på sjetteplass på listen over såkalte ’failed states,’ (ikke-fungerende stater) og ingen regjering har kontrollert hele Somalia siden diktatoren Siad Barre ble styrtet i 1991. I stedet har klanbaserte militser kontrollert begrensede områder. Lokale kamper mellom militsene har vært vanlig og Somalia regnes for å være et av de farligste stedene å oppholde seg i verden.
Det har flere ganger vært gjort forsøk på å opprette en felles regjering for Somalia, uten at noen har klart å forene innbyggerne eller stoppe rivaliseringen mellom militsgruppene. I 2004 ble det hittil mest vellykkede forsøket gjennomført, da politikere og militsledere møttes i Nairobi og ble enige om å opprette et midlertidig parlament og en overgangsregjering. Abdullahi Yusuf ble valgt til president og Ali Mohammed Ghedi statsminister.
Februar 2006 ble parlamentet samlet for første gang siden det ble dannet to år tidligere, i byen Baidoa. Sikkerhetssituasjonen i Mogadishu gjør at verken regjeringen eller parlamentet tør å ha sete der.
Union of Islamic Courts
Union of Islamic Courts (som har skiftet navn til Council of Islamic Courts, CIC) er en løs sammenslutning av muslimske organisasjoner som har hatt makten i deler av Somalia i flere år. CIC ønsker å innføre et styre basert på muslimske sharialovgivning. Områder kontrollert av CIC har generelt vært tryggere og mer stabile enn områder kontrollert av andre militsgrupper. Militser tilknyttet CIC tok kontroll over Mogadishu og flere byer i området rundt hovedstaden i løpet av 2006.
Selvstendige områder
Området som tidligere var kolonien Britisk Somaliland erklærte seg i 1991 som en selvstendig republikk under navnet Somaliland, rett etter at Siad Barre gikk av. Puntland (oppkalt etter Punt fra tidlige egyptiske beskrivelser) ligger sør for Somaliland og har valgt en midlertidig løsning. Området har erklært seg som selvstendige inntil en fungerende sentralmakt er på plass i Somalia.
Somaliland, som ikke er anerkjent av noe annet land enn Wales, opererer i praksis som en egen stat, med egen valuta, pass og flagg, og har et velfungerende statsapparat. I 2002 holdt Somaliland parlamentsvalg, der seks partier deltok, og i 2003 ble det holdt presidentvalg. Begge valgene ble beskrevet som rettferdig og velfungerende av internasjonale observatører.
Samfunn og sosiale forhold
Av Somalias befolkning på rundt ti millioner er 85 prosent somaliere. De resterende 15 prosentene består av bantuer, hovedsaklig langs kysten og sør i landet, i tillegg til en liten arabisk minoritet på noen få tusen. Hovedspråket er somalisk, men mange kan arabisk. Tilnærmet hele befolkningen er sunnimuslimer.
Somalierne befolker et område på Afrikas horn som strekker seg fra Awashdalen til Tana-elven i nordlige Kenya. Foruten Somalia, er deler av Djibouti, Etiopia og Kenya befolket av somaliere. På grunn av urolighetene i landet bor mer enn en million somaliere utenfor Afrika.
Det somaliske samfunnet er delt inn i klaner, som fortsatt er den viktigste politiske institusjonen i landet. Befolkning blir som regel delt opp i fem hovedklaner; Dir, Darod, Haiye, Isaaq og Rahanwyn. Hovedklanene er igjen delt opp i mindre underklaner.
Tradisjonelt er somalierne nomader som beveger seg etter hvor det finnes beite for kameler og andre husdyr, og fortsatt lever en stor del av befolkning helt eller delvis nomadisk. 25 prosent er fastboende bønder, hvorav de aller fleste av disse bor i den sørlige delen av landet. Den resterende delen av befolkningen bor i byer.
Somalierne praktiserer polygami og menn kan i henhold til islamsk lov ta inntil fire koner. I hvilken grad polygami praktiseres varierer i henhold til geografi og sosial status. Tradisjonelt må mannen kunne forsørge sine koner, så jo mer velstående man er, jo flere koner kan man ta. Skilsmisse er tillatt og relativt vanlig.
Somalia er ett av verdens fattigste land. Bare 20 prosent av befolkningen har tilgang på rent vann. Spedbarnsdødeligheten er på over ti prosent. Andelen feilernærte er blant den høyeste i verden og 1,7 millioner mennesker sør i Somalia er avhengig av å få utdelt mat fra hjelpeorganisasjoner for å overleve. Det finnes ikke noe offisielt skolesystem i Somalia, men de som har råd sender barna sine på koranskoler. 80 prosent av befolkningen er analfabeter.
På grunn av den lange kysten er Somalia blitt mellomstasjon for illegale flyktninger fra Øst-Afrika som forsøker å ta seg over med båt til Den arabiske halvøy. Mange drukner på veien, enten fordi de overfyllte båtene synker, eller fordi smuglerne kaster dem på sjøen når det er fare for å bli oppdaget.
Økonomi og naturressurser
Det umulig å få en komplett oversikt over økonomiske aktiviteter i landet. År med borgerkrig og mangel på styre har naturligvis lagt store hindringer på økonomisk aktivitet. Likevel finnes det en utbredt uformell handel og servicenæringen har vokst de siste årene. Jordbruk står naturlig nok sentralt i økonomien, og omfatter 40 prosent av brutto nasjonalprodukt. Storfe står for 65 prosent av eksporten, i tillegg til bananer og andre jordbruksprodukter. Eksporten av storfe ville vært større, hadde det ikke vært for at Saudi Arabia, tidligere en av de største importørene, har innført forbud mot import av somalisk storfe.
Det finnes også private initiativer innen kommunikasjon og infrastruktur. Minst 15 lokale flyselskaper opererer i Somalia og det finnes flere mobiltelefonoperatører. Elektrisitet blir tilbudt lokalt av foretningsmenn med aggregater kjøpt brukt fra Dubai. Noen internasjonale firmaer har tatt sjansen på å investere i Somalia. Blant annet åpnet Coca-Cola en brusfabrikk i Mogadishu i 2004 og Telenor samarbeider med lokale telekommunikasjonsselskaper om utbygging av telefonnettet. Eksilsomaliere bidrar i stor grad til økonomien og sender rundt tolv milliarder kroner årlig inn i landet.
Mangelen på sentralmakt gjør at landet ikke har mulighet til å motta bilateral utviklingshjelp og sikkerhetssituasjonen gjør at få ikke-statlige organisasjoner tør å operere i landet. Det finnes unntak, og av norske organisasjoner arbeider Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp i Somalia.
Man regner med at det finnes uutnyttede olje- og gassreserver nord i landet. I desember 2005 var presidenten i Somaliland i Norge, blant annet for å diskutere muligheten for utvinning av disse ressursene med norske oljeeksperter. Det imidlertid lite sannsynlig at det blir utvunnet olje og gass i Somalia før landet får et stabilt styre, eller at Somaliland blir anerkjent av det internasjonale samfunn.
Dagens situasjon
Somalias militser er delt opp etter klaner, derfor kan det virke som om det er det klanbaserte samfunnet som er årsaken til at Somalia er gått i oppløsning. Det er naturligvis ikke så enkelt. Tradisjonelt har de fleste somaliere vært nomader og en sentralstat har ikke vært nødvendig i deres samfunn. Rivalisering mellom klaner kan ha vært en medvirkende årsak til at til at landet ikke har kunnet bli enige om en felles regjering, men eksempelet med Somaliland viser at det er fullt mulig å innføre et stabilt demokratisk styre i det somaliske klansamfunnet.
De dypere årsakene ligger nok heller i mangelen på infrastruktur og demokratiske tradisjoner som kolonimaktene Italia og Storbritannia etterlot seg. Det storpolitiske spillet under den kalde krigen har også satt sine spor. Det var viktig for USA og Sovjetunionen å skaffe seg innflytelse der de kunne. Likevel investerte ikke Stormaktene i infrastruktur, sosial utvikling eller et stabilt styre. Både for USA og Sovjetunionen holdt det å sende nok militær støtte til å holde det sittende regimet på sin side.
Situasjonen i Somalia er høyst usikker. Etiopia har sendt tropper inn i landet for å støtte overgangsregjeringen, mens Eritrea støtter CIC med våpen. Veien kan lede ut i en borgerkrig som drar med seg andre land i regionen, eller den kan forene innbyggerne i håp om fred, stabilitet og økonomisk vekst.
*Mikal Hem er journalist med Nord-Sør-relasjoner og Afrika som spesialområder.