Realiteten er imidlertid at den fragmentering av den gamle republikken Somalia som startet med Barres fall, har fortsatt i siste halvdel av 1990-årene. Den første utbryteren, Somaliland, er etter ni års selvstendighet riktignok ennå ikke anerkjent av en eneste stat, men er klart inne i en konsolideringsfase. I februar 1997 ble det, etter forholdene, holdt frie valg som blant annet sikret gjenvalg av presidenten, Mohamed Ibrahim Egal.
Mot større regional uavhengighet
I 1998 erklærte så den nordøstlige delen av landet Puntland seg som selvstendig region med Garoowe som hovedstad og Abdullahi Yussuf Ahmed som president. Mijerteen-klanen (underklan av Darod) er i flertall i Puntland
Også i de mer ustabile sørlige delene av landet har det vært tendenser i retning av mer regionalt selvstyre, uten at det har lykkes i samme grad. Flere av krigsherrene i Mogadishu gikk eksempelvis sammen om et fåfengt forsøk på å få til en regional administrasjon i Benadir-regionen ("Stor-Mogadishu"). Jordbruksklanene i Bay-regionen rundt innlandsbyen Baidoa har i så måte vært nærmere et slags selvstyre.
Arta-prosessen
Etter initiativ fra Djiboutis president Guelleh ble over tusen "delegater" fra Somalias mange klaner, underklaner og andre samfunnsgrupper samlet i den djiboutiske landsbyen Arta våren 2000. Målet var å sette sammen et parlament og en sentralregjering for Somalia. Etter flere måneders diskusjon, ble en nasjonalforsamling valgt, og 30. august også en president, Abdiqassim Salad Hassan. Hassan har en lang fortid fra Barre-regimet, bl.a. som innenriksminister og visestatsminister. Arta-prosessen har fått entusiastisk støtte fra FN og regionale organisasjoner.
Det er imidlertid høyst uklart hvorvidt deltakerne i Arta faktisk kan anses som representative for de gruppene de skulle være delegater for. Så mye som 40 prosent skal ha vært eksilsomaliere og ikke bosatt i Somalia. Et annet problem er at både Somaliland og Puntland hele tiden har tatt klar avstand fra Arta-prosessen. De fleste krigsherrene i Mogadishu-området har også nektet å anerkjenne utfallet av prosessen.
På bunnplass i verden
Ser vi på Somalia under ett, har de sosiale og økonomiske forholdene i landet de siste årene ikke vist tegn til forbedring, snarere tvert i mot. Selv om datagrunnlaget i Somalia er så dårlig at internasjonale institusjoner ikke tør publisere offisielle statistikker, antar FNs utviklingsprogram (UNDP) at Somalia ville havne bak Sierra Leone på deres Human Development Index (HDI), det vil si på desidert sisteplass blant verdens nasjoner.
Totalt sett er da også bildet temmelig dystert. Mangelen på offentlige tjenester gjør at så lite som omkring 15 prosent av barn i skolepliktig alder går på grunnskole. Barnedødeligheten ligger antakeligvis på 25 prosent, mens gjennomsnittlig forventet levealder fortsetter å synke og ligger på et sted mellom 41 og 43 år. De få skolene som finnes, er private og konsentrert i byene, mens helsetjenester er nesten helt avhengige av utenlandske bidrag.
Dette gir imidlertid et unyansert inntrykk, for de mer stabile områdene som Somaliland og Puntland har vist merkbar økonomisk og sosial framgang. Somalilands havneby Berbera er i ferd med å utkonkurrere Djibouti som den viktigste inn- og utskipningshavnen til Etiopia, mens Puntland havn i Bosaso står for mye av importen og eksporten til og fra de sørlige delene av landet.
Stadige kamper mellom forskjellige militsgrupper har imidlertid fortsatt å hemme utviklingen i Sør-Somalia, som i 1997-98 i tillegg ble rammet av tørke og etterfølgende flom ("El Niño-effekten"), noe som ødela livsgrunnlaget for mange bønder og gjetere. De eneste sørlige områdene som har vist visse tegn til stabilisering, er den tidligere omtalte Bay-regionen, samt Gedo, der den sterkt fundamentalistiske Al-Ittihad bevegelsen har kontroll. Fundamentalistene har for øvrig vist stor framgang ellers i landet også.
En usikker framtid
Den positive økonomiske utviklingen i de stabile områdene trues nå av et virus i husdyr som forårsaker den dødelige Rift-Valley feberen og som rammer ryggraden i somalisk økonomi, nemlig eksport av levende dyr til Golf-statene. Allerede i 1998 stoppet Golf-statene all import av somaliske dyr i en periode pga. av utbrudd av feberen i Sør-Somalia. En rekke Rift-Valley-feberrelaterte dødsfall i Saudi Arabia høsten 2000 har ført til et nytt importforbud.
På det politiske planet er det vanskelig å se for seg hvordan det nye parlamentet med president Hassan i spissen skal kunne bli noe mer enn en maktesløs eksilregjering i tiden framover. Den mest realistiske forventningen er antakeligvis at "president" Hassan, som selv er Hawiye, skal kunne bidra til fred i det Hawiye-dominerte Mogadishu-området.
Internasjonalt press for å få Arta-regjeringen anerkjent som Somalias sentralregjering, vil på den annen side lett kunne skape uro i fredelige enklaver som Somaliland og Puntland. Forholdet mellom disse "statene" står dessuten i fare for å kunne ende opp i grensestridigheter. Somaliland forholder seg nemlig til de opprinnelige koloniale grensene, mens Puntland mener at grensa må følge det territoriale skillet mellom Isaaq- og Darodklanen.