Den nåværende borgerkrigen i Sierra Leone startet i 1991 da opprørsbevegelsen Revolutionary United Front (RUF), under ledelse av Foday Sankoh, tok kontroll over deler av diamantområdene nord i landet. Fram mot valget i 1996 økte RUFs angrep i omfang, og opprørerne forsøkte å skremme folket vekk fra valgurnene, blant annet ved å kappe hendene av sivilbefolkningen. Til tross for RUFs terror, gjennomførte Sierra Leone i 1996 sitt første frie president- og parlamentsvalg siden 1962, og Ahmad Tejan Kabbah fra Sierra Leone People’s Party (SLPP) ble valgt til ny president. SLPP fikk 27 av 80 plasser i parlamentet, United National People’s Party (UNPP) fikk 17 plasser, og People’s Democratic Party (PDP) fikk 12.
RUF
Et nytt militærkupp i mai 1997 tvang Kabbah til å rømme landet. The Armed Forces Revolutionary Council (AFRC), under ledelse av J.P Koroma, stod bak kuppet. AFRC, i allianse med RUF, herjet hovedstaden i nesten ti måneder, og juntaen gjorde ende på det som fantes av statsmidler, administrasjon og infrastruktur. I mars 1998 jaget nigerianske ECOMOG-styrker (den felles vestafrikanske styrke) militærjuntaen ut av hovedstaden, og Kabbah ble gjeninnsatt som landets president. Til tross for ECOMOGs nærvær fortsatte RUF å terrorisere sivilbefolkningen, og i julen 1998 klarte de nok en gang å innta hovedstaden. Det overraskende militære nederlaget tvang regjeringen til å diskutere alternative konfliktløsninger.
På vei mot fred?
Undertegningen av fredsavtalen i Lomé i Togo sommeren 1999 var det første skrittet på veien mot en varig fred. Men de viktigste punktene i avtalene skapte store problemer videre i fredsprosessen. Avtalen presiserte totalt amnesti for alle stridende soldater i konflikten, krevde demobilisering av de militære styrkene, og ga RUF en plass i regjeringen. Videre skulle en fredsbevarende FN-styrke, UNAMISIL, etableres i Sierra Leone i august samme år (1999).
Demobiliseringen kom tregt i gang, og i januar 2000 var bare en tredjedel av de om lag 45.000 soldatene demobilisert. Videre ankom UNAMISIL først i desember, flere måneder forsinket. Sankoh ble utnevnt til landets visepresident, men forholdet mellom ham og president Kabbah forble iskaldt og preget av gjensidig mistillit.
Fredshåpet fikk en alvorlig knekk da om lag 500 personer fra UNAMISIL i mai 2000 ble tatt til fange av RUF-opprørere. Regjeringen svarte med å fengsle opprørsleder Sankoh. FN-soldatene ble løslatt etter kort tid, men senere ble stadig nye soldater tatt til fange. Flere FN-soldater har blitt drept i sammenstøt med RUF-opprørere. Urolighetene i mai 2000 førte til omfattende evakueringer, og alle internasjonale organisasjoner forlot Sierra Leone. Bare noen uker senere valgte imidlertid mange å vende tilbake, og situasjonen ble karakterisert som roligere.
I august 2000 kom meldingen om at RUF har utnevnt en ny leder, Issa Sesay, og i en pressemelding har opprørerne gitt uttrykk for at RUF nå ønsker å samarbeide med FN-styrkene i arbeidet med demobilisering.
Nederst på statistikken
Den sosiale situasjonen i Sierra Leone er karakterisert som katastrofal. Den langvarige borgerkrigen har plassert landet på bunnen av alle statistikker for levekår og økonomi. Barnedødeligheten er den høyeste i verden, og antall internt fordrevne flyktninger anslås til 1,2 millioner. I tillegg har nesten en halv million mennesker flyktet ut av landet; de fleste til flyktningleire i nabolandet Guinea.
I løpet av de siste ti årene har Sierra Leone også vært åsted for noen av de groveste og mest omfattende brudd på menneskerettigheter i verden. Selv om RUF tillegges den største delen av ansvaret, står begge sider i konflikten bak betydelige overgrep, ikke minst har alle stridende parter gjort seg skyld i en utstrakt bruk av barnesoldater.
Ustabilitet påvirker økonomien
Under Kabbahs første regjeringsår så man tegn til en gryende økonomisk optimisme. Kuppmakerne i 1997 satte imidlertid en stopper for all økonomisk virksomhet. Juntaens vanstyre bidro også til å rasere det lille som fantes av infrastruktur, og landet ble utsatt for internasjonale økonomiske sanksjoner etter militærkuppet. Fra mars 1998 bedret situasjonen seg noe, og Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og Den Afrikanske Utviklingsbanken (ADB) kom på banen med programmer for å få fart på økonomien. Den stadig ustabile situasjonen bidrar imidlertid til at utenlandske investorer ikke tør å satse i Sierre Leone.
De enorme diamantforekomstene har foreløpig skapt mer lidelse enn rikdom for befolkningen, og foreløpig er det liten grunn til optimisme i forhold til mulighetene for å utvikle en legal produksjon og eksport; noe som kunne ha bidratt med viktige inntekter til landet.
Utfordringer framover
Mange har hevdet at håpet om varig fred finnes i den eksisterende fredsavtalen. Til nå har avtalen vist seg vanskelig å gjennomføre, og manglende tillit mellom partene har preget situasjonen gjennom det siste året. Som fredsbevarende styrke må UNMASIL gis mandat, organisering og utstyr som bedre er tilpasset en operasjon av denne type.
Barn og ungdom har på mange måter blitt gjort til ofre for de voksnes krig. Rehabilitering, utdanning og integrering av de yngste krigsofrene er derfor en sentral forutsetning for gjenoppbyggingen av Sierra Leone.