29. november 2007 ble president Hifikepunye Pohamba enstemmig valgt som leder for SWAPO etter Sam Nujoma, som hadde ledet organisasjonen i 47 år. Pohamba erklærte at han i den kommende perioden ville legge vekt på å øke SWAPOs makt og å gjøre SWAPO til alle namibieres foretrukne parti. Det er et ambisiøst mål, ettersom det er vanskelig å gjøre SWAPOs innflytelse større enn den allerede er. Ved siste valg fikk partiet 76 prosent av stemmene. Det kan dermed endre grunnloven uten støtte fra opposisjonen og har i realiteten all makt.
Opposisjonen er fremdeles sterkt splittet, og nye politiske partier blir stadig etablert. De to siste på stammen er /k/All People’s Party (APP)/k/ og /k/Rally for Democracy and Progress (RDP)./k/ Sistnevnte ledes av en utbrytergruppe fra SWAPO, og er det eneste partiet som anses som en reell utfordrer til regjeringspartiet.
Det kommer urovekkende rapporter om sammenstøt av voldelig art mellom disse to partienes tilhengere. Tidligere har Democratic Turnhalle Alliance (DTA) og United Democratic Front (UDF) vært de sterkeste partiene, men DTA ble splittet i forkant av forrige valg.
Diamanter og uran
Kombinasjonen av en langvarig politisk stabil situasjon og store mineralforekomster har bidratt til Namibias økonomiske vekst siden uavhengigheten. Særlig er det diamantutvinning som har generert inntekter, men fremtiden kan ligge i landets store uranforekomster. På grunn av de store uranforekomstene er det nå planer om å bygge et kjernekraftverk for å øke inntektene og bidra til en mer stabil elektrisitetsforsyning i landet. Hittil har Namibia importert det meste av strømmen fra Sør-Afrika.
Statens utgifter øker likevel fra år til år uten at inntektene øker tilsvarende, og den statlige gjelden er stor. Utdanning utgjør den største utgiften på statsbudsjettet, mens satsingen på helse er lav.
Den høye oljeprisen har fått alvorlige konsekvenser for Namibias økonomi. Drivstoffprisene steg med 56 prosent fra juli 2007 til juni 2008, med store konsekvenser for særlig transport-, landbruk- og fiskerisektoren. Fiskeriene, som sammen med turisme, kjøtteksport og mineraler er de viktigste inntektskildene, har så godt som kollapset på grunn av dette. I 2005 sto bensinpriser for ca. 30 prosent av utgiftene i fiskeriene. I dag har dette økt til rundt 50 prosent. Kombinert med sterk reduksjon i kvoter gir dette dystre økonomiske utsikter for fiskerinæringen.
Utfordringer
Hiv-aids-pandemien har store sosiale og økonomiske følger for landet. Ca. 20 prosent av befolkningen er smittet. På University of Namibia (UNAM) frykter man at så mange som 50 prosent av studentene er hiv-positive.
Korrupsjon er også en stor utfordring. I 2003 vedtok nasjonalforsamlingen en anti-korrupsjonslov, og to år senere ble det etablert en egen antikorrupsjonsgruppe. Det var knyttet stor spenning til hvilket handlingsrom denne gruppen ville få, fordi medlemmene ble politisk oppnevnt. Mye tyder på at skepsisen var berettiget. Gruppen har med få unntak rettet oppmerksomheten mot små saker i det private næringsliv, mens politikere og personer med tilknytning til det politiske systemet stort sett slipper etterforskning.
Friest i Afrika
Den årlige Freedom in the world survey gir Namibia gode skussmål. Respekten for menneskerettigheter, ytringsfrihet og pressefrihet anses som god. Undersøkelsen viser at namibisk presse er en av de frieste på det afrikanske kontinentet, til tross for at det nasjonale TV-selskapet og en av de største avisene er eid av myndighetene og har politisk oppnevnt ledelse.
SWAPOs dominans er likevel bekymringsfull. At SWAPO har spesielt stor støtte blant Owamboene i nord, og dermed også kan ses på som en representant for en etnisk gruppe, trekker også ned. Flere av de etniske gruppene anses som undertrykt, med San-folket og Ovahimbaene i en særstilling.
Namibia blir stadig mer likestilt, med flere og flere kvinner i ledende politiske stillinger. En undersøkelse fra 2007 viser at kvinner utgjør 47 prosent av de folkevalgte i lokalpolitikken, 12 prosent på regionalt nivå, og 28 prosent på nasjonalt nivå.
Landfordeling
De siste årene er det årlig blitt avsatt betydelige midler på statsbudsjettet for å kjøpe jord til omfordeling. Til tross for disse statlige initiativene er det en stadig økende utålmodighet blant befolkningen på dette feltet.
President Pohamba har i tiden fram mot valget rettet oppmerksomheten mot utfordringene med økte råvarepriser og ustabil strømforsyning. Dette vil, sammen med hans håndtering av Hiv-Aids-pandemien, landfordelingsproblemet og en voksende arbeidsledighet, være avgjørende for Namibias utvikling.