Nujoma ble gjenvalgt som landets president for en ny femårs periode vedvalget i desember 1999 med støtte fra 77 prosent av landets velgere. Kritikkenom at SWAPO endret grunnloven for å kunne velge Nujoma for en tredje periodeser derfor ikke ut til å ha hatt innvirking på velgerne. Snart et år ettervalget har debatten om Nujoma’s etterfølger ennå ikke kommet i gang.
‘Stø kurs’ med SWAPO
Namibia’s tredje demokratiske valg viser at Namibia er et politisk systemmed et dominerende parti og en del mindre partier med begrenset innflytelse.Congress of Democrats (CoD) oppnådde bare 11 prosent av stemmene. Dermedser det ut til at CoD tok stemmer fra de andre opposisjonspartiene og ikke SWAPO.Democratic Turnhalle Alliance (DTA) fikk bare ti prosent av stemmene.Opposisjonspartiene i Namibia har problemer både i forhold tilvelgermobilisering og finansiering. SWAPOs forhold til opposisjonen er ikkevidere demokratisk. Ved flere anledninger har statsminister Hage Geingob nektetå svare på spørsmål fra opposisjonen fordi han ikke er valgt avopposisjonen.
Fagbevegelsen i Namibia spilte en betydelig rolle i landetsfrigjøringsprosess. Siden 1990 har fagbevegelsen hatt problemer med å finne enselvstendig plattform som interessegruppe for medlemmene sine. SWAPOs adopteringav fagbevegelsens sentrale ledere til regjeringsposisjoner har ikke gjort denneoppgaven lettere.
Koblet til konservativ økonomisk politikk
Namibias hovedinntektskilder er fiskeri, mineraler (særlig diamanter) ogkjøttvareeksport. Statens andel av den økonomiske aktiviteten har økt, ogutgjør nå 27 prosent av BNP.
Siden frigjøringen i 1990 har Namibia opprettholdt et liberalt økonomiskregime. Valutaen er knyttet til den sørafrikanske rand gjennom den monetæreunionen Common Monetary Area. Den namibiske økonomien har ikke endretseg radikalt de siste ti årene, og har ikke gjort store framskritt når detgjelder omfordeling av jord, kapital og eiendom. Ifølge til FNsutviklingsprograms (UNDP) målinger er inntektsfordelingen i Namibiafremdeles blant verdens mest skjeve. Statens utgifter har økt betraktelig overdenne perioden. Den markante veksten i Namibias offentlige sektor erhovedårsaken til dette. I 1999 ble 9.000 tidligere frigjøringssoldater bleansatt i stats-administrasjonen gjennom det såkalte Peace Project.
Namibia har siden frigjøringen mottatt store summer i bistand. Målt iforhold til folketall er Namibia på ‘verdenstoppen’ ibistandsoverføringer. Men i motsetning til hva som er tilfelle for de flestemottakerland i Afrika, har donorene relativt liten innflytelse over Namibiaspolitiske og økonomiske politikk fordi brorparten av Namibias gjeld ernasjonal.
Hva nå, Namibia?
Den relativt positive økonomiske utviklingen i Namibia siden 1990 er ikkeminst støttet opp av sjenerøse bistandsoverføringer og økte utbetalinger fratollunionen med Sør-Afrika, Southern African Customs Union (SACU).Utbetalinger av felles toll og avgifter for regionen, administrert oggjennomført fra Sør-Afrika, utgjør nå 33 prosent av statsbudsjettet.Bistandsoverføringer er vanskeligere å måle fordi kun en del avbistandsoverføringene går inn i budsjettet. Tall fra National PlanningCommission (NPC) viser at bistand utgjør ca. 10 prosent av BNP. Begge disseinntektskildene står i fare for å bli kraftig redusert i løpet av de neste tiårene. Sør Afrika har annonsert at de ikke lenger har mulighet til åopprettholde den nåværende SACU-avtalen. Videre er det sannsynlig at toll- ogavgiftssatsene vil bli redusert som en følge av handelsliberalisering.
I desember 1999 gav President Nujoma angolanske tropper tillatelse til åangripe UNITA-styrkene i Angola fra Namibia. Dette har ført til en spentmilitær situasjon og namibisk presse har rapportert om mange angrep mot sivilei området. Turistindustrien i disse områdene er nå helt stoppet opp, og denlokale økonomien er utsatt på grunn av konfliktene. De pågående urolighetenemellom separatister og den namibiske hær i Kaprivi-provinsen, konflikten påden angolanske grensen og Namibias deltakelse i krigen i Kongo-Kinshasa harført til internasjonal kritikk. Både tyske, finske og svenske bistandsgiverehar annonsert kutt i fremtidig bistand til Namibia.
Sammenlignet med mange av sine naboland har Namibias politiske og økonomiskesituasjon det siste tiåret vært preget av stabilitet og vekst. Samtidig stårNamibia overfor store utfordringer. Aids-situasjonen i Namibia er prekær.Sammen med Botswana, Zimbabwe og Swaziland rangeres Namibia blant de land iverden som er hardest rammet av hiv/aids-epidemien. FN’s Human DevelopmentReport for Namibia anslo i 1999 at hver femte Namibier mellom 15 og 49 år erhiv-positive, og disse forventes å dø innen sju år. Hittil har myndighetenevalgt å forholde seg relativt passive til hiv/aids-problemet. Det ersymptomatisk at det per i dag kun er tre offentlig registrerte hiv-positivepersoner i Namibia, ifølge The Namibian.
I en situasjon der statens utgifter øker, og der ikke minst helsesituasjonenkan forventes å forverre seg dramatisk, ser det altså ut til at inntektene vilbli betydelig redusert. Den namibiske regjering har nedsatt en skattekommisjonsom skal vurdere mulighetene for å dekke tapet av SACU-inntektene ved hjelp avandre skatter. Økonomiske eksperter i Namibia er likevel entydige i sin dom:Den eneste muligheten til å balansere budsjettene i fremtiden vil være å taopp store internasjonale lån, eller å kutte ned på offentlige utgifter.