Namibia er en enhetlig republikk med direkte valg til nasjonal forsamling og president hvert femte år. South West African People’s Organisation (SWAPO) har sittet med regjeringsmakten siden det første frie valget i 1989. Ved valgene i 1994 og 1999 fikk SWAPO to tredels flertall i nasjonalforsamlingen og kan derfor endre grunnloven uten støtte fra opposisjonen.
SWAPO brukte denne posisjonen før valget i 1999 og endret konstitusjonen slik at Sam Nujoma kunne stille som presidentkandidat for tredje gang. Nujoma ble gjenvalgt som landets president for en ny femårsperiode ved valget i desember 1999 med støtte fra 77 prosent av landets velgere.
Svekket opposisjon
Opposisjonen i Namibia er svekket fra de første valgene i 1989. Et valgteknisk samarbeid gjør Democratic Turnhalle Alliance(DTA) og United Democratic Front(UDF) til den formelt sett største opposisjonsgruppen i parlamentet. Ben Ulenga’s Congress of Democrats(CoD) synes likevel å være det mest aktive opposisjonspartiet. Men både 1999-valget og perioden etter viser at opposisjonspartiene har problemer både i forhold til velgermobilisering og finansiering.
Fagbevegelsen i Namibia spilte en betydelig rolle i landets frigjøringsprosess. Siden 1990 har fagbevegelsen hatt problemer med å finne en selvstendig plattform som interessegruppe for medlemmene sine. Konflikter omkring arbeiderstakernes rettigheter innenfor de såkalte export processing zones har svekket fagbevegelsens lojalitet til SWAPO.
I fravær av en reell politisk opposisjon utøver den private pressen en effektiv kritikk av regjeringen. Til tross for at Namibias hovedavis The Namibian formelt støtter regjeringen, rapporteres det nesten daglig om korrupsjon og ulike former for statlig mislighold. Regjeringen og SWAPO liker dette dårlig og har nedlagt forbud mot statlig annonsering i avisen ved to anledninger de siste årene.
Mot ettparti-dominans
Det er svært få alternative maktsentra til SWAPO i namibisk politikk. Namibia føyer seg dermed inn i rekken av nye afrikanske demokrati der det regjerende partiet innehar en svært dominerende posisjon. Utviklingen av en dominant partikultur blir stadig tydeligere. Et eksempel er SWAPOs generalsekretær som i desember 2000 uttalte at partilojalister fra nå av ville bli foretrukket til nøkkelposisjoner i regjering og statsapparatet.
Presidentens stadig mer innflytelsesrike rolle og tilsidesetting av parlamentet i viktige spørsmål er et annet bekymringsfullt trekk ved Namibias demokratiske utvikling. Nujoma er kjent som en av Mugabes sterkeste støttespillere. Namibias anerkjennelse av valgene i Zimbabwe og presidentens negative uttalelser om at det vestlig importerte demokratibegrepet er å anse som en ny form for kolonialisering, har skapt splittelser innad i Southern African Development Community (SADC).
Sosiale forhold
Med en relativt høy gjennomsnittlig inntekt per innbygger (2006 USD i år 2000) er ikke hovedproblemet i Namibia fraværet av rikdom, men den ulike fordelingen av rikdommen. Arbeidet med å utjevne forskjellene og bedre utdanningssituasjonen i landet har hatt høy prioritet siden frigjøringen. Utdanning utgjør den største posten på statsbudsjettet (24 prosent av det totale budsjett i 2000/2001), men effektiviteten i utdanningsreformene er lav. Det tilsvarende budsjettet for helse er ti prosent, til tross for at helseutfordringene også står i kø.
Sammen med Botswana, Zimbabwe og Swaziland rangeres Namibia blant de land i verden som er hardest rammet av hiv/aids-epidemien. Omkring hver femte namibier mellom 15 og 49 år er hiv-positive, og disse ventes å dø innen sju år.
Lever på lån
Namibias viktigste inntektskilder er fiskeri, mineraler (særlig diamanter) og kjøttvareeksport. Siden frigjøringen i 1990 har Namibia opprettholdt et liberalt økonomisk regime. Men statens utgifter har økt betraktelig i denne perioden, og den store veksten i Namibias offentlige sektor er hovedårsaken til de økte statsutgiftene.
Landet er i ferd med å opparbeide seg en anselig statlig gjeld. I motsetning til de fleste mottakerland i Afrika har imidlertid giverlandene relativt liten innflytelse over Namibias politiske og økonomiske politikk, fordi brorparten av Namibias gjeld er nasjonal.
Landreformene uteblir
Landeierskap er fremdeles en stor og uløst problemstilling i Namibia. Politikken om «villig kjøper – villig selger» ligger fast, men det politiske presset øker på regjeringen ettersom reformen hittil ikke har ført til noen endringer. Fra et økonomisk perspektiv blir det imidlertid hevdet at det politiske fokuset på de 4000 kommersielle farmene i sør-Namibia ikke er rasjonelt. Den privateide jorden i sør-Namibia er tørr og lite egnet for annet en storfedrift. Mange økonomer mener derfor at jordreformer i nord-Namibia vil være viktigere for økonomisk vekst og utjevning. I dette området er jorden langt mer fruktbar, men prinsippet om felleseie/forvaltning (allmenningsprinsippet) er i ferd med å uthules fordi rike bønder tiltar seg eierrettigheter.
Mye av den politiske debatten i Namibia fram mot partikongressen i 2003 vil dreie seg til hvem som blir Sam Nujomas etterfølger som presidentkandidat til valget i 2004. Størst spenning knytter det seg til hvorvidt Nujomas etniske balansekunst vil bli fulgt videre, eller om dominansen fra SWAPOs viktigste støttebase i nord vil bli forsterket.