Politikken i landet er sterkt preget av konflikt mellom presidenten og nasjonalforsamlingen. Tre sterke veteraner har dominert Malawis politiske liv de senere årene. Bingu wa Mutharika ble valgt til president i 2004 som kandidat for United Democratic Front (UDF). Han etterfulgte sin partikollega Bakili Muluzi, som hadde vært president siden demokratiet ble innført i 1994, men ikke hadde lyktes i å endre grunnloven slik at han kunne stille til valg for tredje gang.
Tre kandidater
I 2004 gjorde UDF et dårlig valg, men fordi opposisjonen var splittet, vant likevel Mutharika. Størst i parlamentet ble likevel opposisjonspartiet Malawi Congress Party, som er partiet til den gamle diktatoren Banda, og i dag ledes av John Tembo. I det nye parlamentet kom Mutharika fort på kant med Muluzi, som dannet sitt eget parti, Democratic Progressive Party. Flere representanter fra ulike partigrupper fulgte den tidligere presidenten over i det nye partiet.
Presidentens stilling i nasjonalforsamlinga har hele tiden vært svak, men til gjengjeld har Mutharika brukt presidentembetet til å svekke parlamentet.
Det er ikke store politiske forskjeller mellom de tre. Muluzi er en stor forretningsmann som ikke ble mindre gjennom sine år som president, og regnes som den mest liberale. Mutharika kan best karakteriseres som en svært egenrådig og sta teknokrat, og John Tembo, Bandas tidligere høyre hånd, er den politisk mest konservative.
Opposisjonen har ønsket å stille presidenten for riksrett for brudd på grunnloven, men har ikke kommet noen vei med dette. Derimot har den fått Høyesteretts medhold i at parlamentsmedlemmer som skifter parti i valgperioden må trekke seg, og at det må holdes gjenvalg i valgkretsene deres. Det vil i prinsippet gå hardt ut over regjeringspartiets gruppe, men presidenten har hittil klart å hindre at det skjer. Til gjengjeld har opposisjonen forsøkt å hindre at de årlige budsjettene vedtas. Denne konflikten er ikke løst. I 2008 har presidenten tatt i bruk hardere midler. Høyere tjenestemenn og opposisjonspolitikere, blant dem Muluzi, har vært arrestert og anklaget for å planlegge statskupp. Men domstolene har umiddelbart satt dem fri igjen.
Fram mot valget i mai 2009, hvor de tre forventes å stille som presidentkandidater, vil de politiske konfliktene skjerpes. Det er usikkert hvor mye støtte Mutharika har, selv om han vant alle seks mandatene i et tilleggsvalg i 2005. John Tembo har fortsatt et sterkt grep på den sentrale regionen i landet, og Muluzi vil mobilisere i UDFs gamle maktbase i sør.
Viktige kirkesamfunn
I Malawi er ulike kirkesamfunn de viktigste aktørene i det sivile samfunnet. De har spilt en avgjørende rolle i kritiske stunder for demokratiet. Sammen med frivillige organisasjoner har kirkene gjort en iherdig, om enn forgjeves, innsats for å løse konflikten mellom presidenten og parlamentet. Frivillige organisasjoner er oftest plassert i byene, og avhengige av bistand utenfra. Fagforeningene er svake, og dels preget av indre splid.
De mest omfattende bruddene på menneskerettighetene skjer i tilknytning til det ineffektive rettsvesenet, politiets behandling av fanger og forholdene i fengslene. Domstolene er imidlertid uavhengige, de har ikke latt seg bruke politisk, og har spilt en viktig rolle i å begrense presidentens makt. Hæren har ikke blandet seg inn i politiske forhold siden overgangen til demokrati i 1994, da de knuste Bandas brutale ungdomsfylking.
Dagspressen er i stor grad fri, men til tider utsatt for politisk press. Statlig radio og tv er dominert av regjeringen, men det er i dag flere uavhengige radiostasjoner. Organisasjonsfriheten overholdes stort sett.
Skole og helsetilbud utbygd
Malawi er et av Afrikas fattigste land, og flertallet av befolkningen befinner seg under landets fattigdomsgrense på godt under en dollar dagen. Det er tegn på at antallet fattige har gått noe ned de siste årene. De fattige utgjør i dag cirka 54 prosent av befolkningen. 95 prosent av barna får skolegang, litt flere jenter enn gutter. Men fremdeles er 46 prosent av voksne kvinner analfabeter, og 25 prosent av mennene.
Helsetjenestene er utbygd over hele landet, men det er stor mangel på kvalifisert personell. 14 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 er hiv-positive. Ellers er malaria og tuberkulose utbredte sykdommer.
Malawi har en lang historie i sitt forhold til Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, og sies å ha verdensrekord i mislykkede tilpassingsprogrammer. Giverne spiller en stor rolle i landet, kanskje mer enn de 30 – 40 prosent av statsbudsjettet som er bistand skulle tilsi.
Til tross for at Malawi er et av verdens fattigste land, har Malawi hatt en økonomisk vekst på 7 – 8 prosent i året. Men økonomien er svært liten, og statens offentlige utgifter utgjør ikke mer enn om lag 400 kroner i året per innbygger. Startpunktet for den økonomiske framgangen kom så sent at selv med en høy økonomisk vekst vil det ta lang tid før folk flest merker noe til bedre økonomi, helse- og skolevesen.
Fra nødhjelp til eksport
Mutharika har satt sin ære i å få landets økonomi på fote igjen etter stillstanden under Muluzi. Makroøkonomisk har han lykkes. Utgiftene er under kontroll, inflasjonen er under 10 prosent, og landet har fått ettergitt det meste av den internasjonale gjelda. At innenlandsrenta også er gått ned, har gjort at inntektene kan brukes til andre ting enn å betjene lån. Mutharika har vært mindre rammet av korrupsjonsanklager enn sin forgjenger.
I tillegg har Mutharika lagt om landbrukspolitikken og innført storstilte subsidier på gjødsel og såkorn. I lang tid har det vært strid mellom giverne og myndighetene, og også giverne imellom, om hvor riktige slike subsidier er. Dette har lammet landbrukspolitikken. De siste årene har dominerende givere imidlertid endret sitt syn, og den nye landbrukspolitikken har, kombinert med godt regn, ført Malawi fra å være nødhjelpsmottaker til å bli eksportør av mais.
Fattigdom i Malawi er i stor grad et resultat av mangel på naturressurser, lav produktivitet i jordbruket og et dårlig utdanningsnivå. I tillegg fører landets beliggenhet til at transportkostnadene inn og ut av landet er svært høye. Økonomien er sterkt avhengig av landbruket, og tobakk er den dominerende eksportartikkel sammen med sukker, te og bomull. Det finnes få utnyttbare mineraler, men det er i det siste investert i utvinning av uran.