På tross av generell fattigdom, pleier malawiere å ha nok mat. Landet eksporterer vanligvis mat i tillegg til tobakk, sukker og andre landbruksprodukter. De siste par år har imidlertid landbruket slått helt feil. Dette kommer som en følge av kombinasjonen flom, tørke og tabber hos myndighetene, som ikke har distribuert innsatsvarer som forventet.
Først nærmere sommeren 2002 fikk «verdenssamfunnet» øynene opp for situasjonen og begynte å organisere massiv, kortsiktig matvarehjelp. Da var tilstanden kritisk for en stor del av befolkningen. De hadde allerede måttet ty til nødløsninger ved å forsyne seg mens maisen ennå var grønn. Mange hadde også latt seg friste til å selge mais etter hvert som prisene steg. Prisene fortsatte imidlertid å stige, og bøndene hadde ikke råd til å kjøpe tilbake tilsvarende mengder.
Tømte matlageret etter vestlig råd
Fattige bønder gjorde dermed den samme feilen som regjeringen hadde gjort tidligere: Landet solgte nesten hele sitt beredskapslager av mais på slutten av år 2000. I januar 2001 ble det klart at årets avlinger kom til å bli katastrofalt dårlige, og prisen på mais steg med 400 prosent.
Landbruksministeren hevdet i mediene at det var IMF som hadde anbefalt maissalget. IMF nektet for at de kunne ha kommet med en slik anbefaling – med begrunnelsen «vi har ikke ekspertise på matsikkerhetspolitikk». Senere kom det fram at det var en konsulent på et EU-prosjekt som hadde gitt det fatale rådet. Både IMF og andre donorer hadde dessuten presset på for at Malawi raskt skulle betale ned på et kortsiktig kommersielt lån, noe som direkte hadde motivert maissalget. I mellomtiden hadde Verdensbanken tilbudt et annet lån. Dette lånet nektet Malawi å ta imot fordi det var «umoralsk»: Landet ville ikke kunne betale det tilbake.
Kritiske donorer
Ved siden av å gi råd, har donorene vært kraftig kritiske til Malawi de siste årene. Viktige årsaker til kritikken er dårlig budsjettstyring, manglende økonomisk åpenhet og en generell mangel på den form for good governance som donorene krever. Kritikken retter seg også mot regjeringens uryddige forhold til den politiske opposisjonen, noe som inkluderer noen få overgrep mot ytringsfriheten og andre demokratiske rettigheter. Da regjeringen kjøpte 39 limousiner, indirekte finansiert av bistandsmidler, holdt USA, EU og flere andre tilbake bistand for 2001/2002. De krevde endog refusjon. USAID skyldte også på at Malawi hadde utsatt et planlagt privatiseringsprogram. Danmark gikk lengst og trakk seg nærmest ut over natten. Offentlig kritiserte Danmark Malawi kraftig uten å gjøre henvisninger til det politiske klimaskiftet hjemme i København.
Kritikken har gitt Malawi et noe urettferdig negativt bilde i internasjonale medier. Landets problemer er først og fremst svært dårlig økonomistyring og noen politikeres klønete forhold til offentlige budsjetter. Det dreier seg altså ikke om korrupsjon i tradisjonell forstand, der offentlige midler går rett i lommen på høytstående politikerne.
Norge har ikke bidratt like høylytt til kritikerkoret, og den norske bistanden er under rask oppbygging. Norge har derfor blitt kjent som en populær og ’lovende’ donor.
Mens stadig flere land sa seg villige til å hjelpe Malawi med kortvarig matvarehjelp for å løse krisen som var under oppseiling på forsommeren 2002, holdt IMF fortsatt tilbake 47 millioner dollar. Dette er dobbelt så mye som regjeringen ba om i april for å løse sultproblemet. Beløpet var avtalt brukt til fattigdomsbekjempelse allerede i 2000, men IMF er fortsatt ikke fornøyd med finansministeriet.
Malawi kvalifiserer til delvis gjeldsletting under det såkalte HIPC-initiativet (Heavily Indebted Poor Countries), og ble endelig ferdig med sitt Poverty Reduction Strategy Paper (PRSP) i april 2002. Disse forholdene kan virke positivt på donorenes velvilje.
Politisk debatt om særinteresser
De tre store partiene, hjemmehørende i hver sin region, er stort sett enige om de store politiske veivalg. Debattene handler derfor mest om maktfordeling og om hva presidenten kan tillate seg eller ikke. Lokalvalgene i 2000 bekreftet en laber interesse for politikk. Med få ressurser å omfordele, få bærere av politiske visjoner, en svak regjering som ikke engang klarer å sette sin egen politikk ut i livet, og nesten all makt i donorsamfunnet, er det kanskje uunngåelig. Menneskerettigheter er en referanse for nær sagt alle politiske argumenter. Opplysningsarbeid om hva man faktisk kan kreve med henvisning til menneskerettighetene, gjenstår. Ytringsfrihet finnes, og kritikken av makthaverne er intens. Enkelte tilfeller av politisk motiverte arrestasjoner og skyting mot studenter viser imidlertid at maktapparatet ikke fullt ut aksepterer alle ytringer.
Den tredje perioden har vært den store politiske saken. Alle later til å regne det som opplagt at president Bakili Muluzi kommer til å endre grunnloven for å kunne stille til en tredje presidentperiode fra 2004. Selv har han ikke sagt dette, men hans allierte har sendt ut flere følere, og har blitt møtt med massiv motstand. Et forslag til grunnlovsendring fra presidentens støttespillere ble foreløpig avvist av parlamentet i juli 2002.
En grunn til at folk har vært noe skeptiske til Muluzi, er hans muslimske bakgrunn. Malawiske muslimer er en veletablert minoritet, men enkle analyser av 11. september og noen arabiske lands tydelige interesse for Malawi, har imidlertid gitt grobunn for skepsis. I juli 2002 måtte Gadhafi og Muluzi sammen presisere at en ny bistandspakke fra Libya ikke ville bli brukt til å fremme religion, og at de to landene ikke snakker om religion – en presisering vestlige bistandsytere vanligvis slipper å komme med.