Regjeringen må løse landets styringsproblemer, og samtidig evne å skape en økonomisk utvikling som omfatter det brede lag av folket. Hvis dette ikke skjer, kan en rekke av de underliggende årsakene til borgerkrigen dukke opp igjen. Det kan få dramatiske konsekvenser hvis dette skjer samtidig som FN-styrken trekkes ut. Myndighetene har også startet en sannhetskommisjonsprosess som sammen med rettssaken mot Charles Taylor vil prege landet i tiden fremover.
Valg og stabilisering
16. januar 2006 ble Ellen Johnson-Sirleaf innsatt som Liberias og Afrikas første kvinnelige president og statsoverhode. Valgene til Senatet, Representantenes hus og til presidentembetet var de best organiserte og mest rettferdige i landets historie. Men de viste også at folket er splittet. I den andre runden av presidentvalget fikk Johnson-Sirleaf 59,4 prosent av stemmene, mens hennes motkandidat George Weah fikk 40,6 prosent. Slik sett vant hun med god margin. Men stemmefordelingen i valget til Senatet og Representantenes hus ga likevel ingen partier eller koalisjoner av partier rent flertall, og Johnson-Sirleaf har vært nødt til inngå allianser fra sak til sak. Den politiske situasjonen er derfor fortsatt ustabil, og dette begrenser regjeringens effektivitet og handlefrihet.
FNs fredsbevarende styrke i Liberia (UNMIL) er stor. Høsten 2008 var det fortsatt nesten 13.000 FN-soldater, over 1.000 internasjonale politifolk og 500 øvrige FN-ansatte i landet. Mandatet til den nåværende styrken gikk formelt sett ut 30. september 2008. Det vil bli fornyet, men omfanget av UNMIL-styrken vil etterhvert bli mindre og mindre. FN har gjennom UNMIL helt klart bidratt til å stabilisere Liberia, men på andre områder, som kriminalitet, korrupsjon og fattigdom, kunne det internasjonale samfunnet bidratt mer.
Arbeidsledighet og kriminalitet
Kriminaliteten er økende, og spesielt gjør dette problemet seg gjeldende i hovedstaden Monrovia. Dette er imidlertid ikke kun et ordensproblem som kan bekjempes med mer politi. Det er først og fremst relatert til fattigdom og arbeidsledighet. Verdensbankens estimater viser at omtrent 75 prosent av landets tre millioner innbyggere har under en dollar dagen å klare seg med, og FN angir arbeidsløsheten blant ungdom til å være 85 prosent. Mange av disse arbeidsledige ungdommene deltok i den liberiske borgerkrigen. I en slik situasjon er det ikke rart at folk tyr til kriminell virksomhet for å overleve.
I 2006 fikk den liberiske regjeringen en million dollar av FN til et nødsarbeidsprogram som skulle gi 50.000 mennesker arbeid innen 2008. Så langt har lite skjedd. Johnson-Sirleaf og hennes ministere har uten tvil en vanskelig agenda, hvor en rekke utfordringer må håndteres samtidig. Regjeringen burde likevel gitt denne utfordringen høyere prioritet. Dette kan man komme til å angre på. Unge menn med krigserfaring må se at fred lønner seg. Hvis ikke kan de tenke at situasjonen under krigen ikke var så ille.
Økonomiske muligheter
Liberia har et uforløst økonomisk potensial innenfor jordbruk, gummiproduksjon og mineralutvinning. Produkter som kaffe og kakao kunne ved bedre organisering av landbruket både sysselsatt flere og gitt større eksportinntekter. Landbruket er sektoren med det største sysselsettingspotensialet på kort sikt, men det fordrer både mer målrettet bistand og mer vekt på å løse de mange landrettighetskonfliktene som dukket opp etter krigen. Spesielt store er disse problemene i Nimba County.
Liberia burde fått større økonomisk avkastning fra landets gummiplantasjer. Gamle avtaler med utenlandske selskaper burde vært revidert, og satsning på videreforedling i Liberia skulle vært høyere på den politiske dagsordenen. Liberia har også rike forekomster av jern og tømmer og i tillegg noe gull og diamanter. I samarbeid med FN burde det vært utarbeidet en nasjonal strategi for utvinning av naturressurser slik at inntektene også kom lokalbefolkningen til gode.
Korrupsjon i dagliglivet
Korrupsjon og dårlig styresett er fortsatt et problem som gjennomsyrer både forvaltning, politi og rettsvesen. En ny politistyrke er kommet på plass, men denne er korrupt som sin forgjenger. Årsaken til dette er ikke mangel på opplæring i anti-korrupsjonsarbeid og sosial ansvarlighet, men det enkle faktum at politifolk enten overhodet ikke får lønn; eller de får lønn, men kun delvis, og utbetalt på tilfeldige tidspunkter.
Poenget er enkelt: Politi som for eksempel patruljerer et av Monrovias mange markeder får ikke betalt for å være der, men betaler en overordnet for å få lov til å patruljere dette stedet. Den overordnede får på sin side heller ikke betalt for å ha autoritet til å bestemme hvem som patruljerer hvor – han eller hun betaler noen høyere opp i systemet for denne retten. Slik har Liberia fungert i mange tiår, og det vil ta lang tid før dette endrer seg. Den nye regjeringen har gjort litt, men den kunne gjort mer. FN og det internasjonale samfunn har lagt stor vekt på korrupsjonsbekjempelse på nasjonalt plan, men mindre vekt på korrupsjonen som foregår i dagliglivet og dermed rammer folk flest.
Charles Taylor
Den liberiske sannhetskommisjonen har også startet sitt arbeid. Sentrale militsledere fra borgerkrigen har avgitt vitnemål, og noen har også offentlig bedt om tilgivelse. Vitnemålene har avleiret en debatt som kan lede frem til en nasjonal samtale om årsakene til borgerkrigen. Slik sett virker prosessen positivt og kan bidra til forsoning mellom ulike grupper. Saken mot tidligere president Charles Taylor foregår fortsatt ved Spesialdomstolen for Sierra Leone. Den skulle vært ført i Freetown, men ble flyttet til Haag. Til nå har den ikke hatt særlig innvirkning på liberisk politikk. Det kan endre seg når Taylor skal avgi sitt vitnemål eller ved domsavsigelse.
Det er imidlertid mye som tyder på at Taylor ikke lenger spiller noen viktig rolle i Liberia. Folk har sine oppfatninger, men brorparten av dem er ikke så sterke at de vil ha avgjørende betydning for utsiktene til fortsatt fred og forsoning i Liberia. Landet har tatt viktige skritt fremover de siste årene. En positiv utvikling kan imidlertid ikke tas for gitt. Det avgjørende er hvorvidt Johnson-Sirleafs regjering klarer å vise folket at fred lønner seg for alle.