I henhold til fredsavtalen fra 2003 som ble inngått mellom de stridene partene ble det etablert en overgangsregjering bestående av representanter for Taylors regjering, medlemmer av opprørsbevegelsene, Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD) og Movement for Democracy in Liberia (MODEL), og uavhengige sivile representanter. Denne regjeringen ble ledet av Gyude Bryant, og hadde sammen med den fredsbevarende FN-styrken (UNMIL) som kom til landet, ansvar for å lede Liberia fram mot frie valg i 2005. Dette valget ble vunnet av Ellen Johnson-Sirleaf, og hun ble innsatt som Liberias og Afrikas først kvinnelige statsoverhode 16. januar 2006.
29. mars, samme år, ble Taylor utlevert fra Nigeria til krigsforbryterdomstolen for Sierra Leone (SCSL) hvor han er tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten knyttet til hans angivelige rolle i borgerkrigen i Sierra Leone. Av frykt for uro i regionen i forbindelse med denne tiltalen er saken flyttet fra Sierra Leone til Haag i Nederland. Domsavsigelse i denne saken kan ikke ventes før om et par år.
Upopluær overgangsregjering
Overgangsregjeringen til Bryant ble fort upopulær blant dens egen befolkningen og falt også i unåde hos det internasjonale samfunns representanter i Liberia. Hovedanklagen mot regjeringen var at den var udugelig, og at dens representanter viste liten interesse for annet enn å fremme egne posisjoner og fylle sin egenlommebok. Dette burde ikke vært uventet, da regjeringens sammensetning i all hovedsak reflekterte det militære styrkeforholdet mellom partene når kamphandlingene tok slutt høsten 2003. Mange av regjeringsmedlemmer viste utmerket godt at dette var deres siste sjanse til å sikre seg selv og sine støttespillere og den muligheten grep de.
I tillegg til åpen korrupsjon og maktmisbruk, fant også overgangsregjeringen andre måter å belønne seg selv på. Innkjøp av nye biler med firehjulstrekk til alle medlemmene var bare et av mange eksempler på mangel på politisk gangsyn. Dette førte også til problemer for Liberias forhold til omverdenen som Ellen Johnson-Sirleaf arvet da hun kom til makten.
FN og de andre store internasjonale bistandsyterne til Liberia ble etter hvert så lei av overgangsregjeringens underslag av offentlige midler at de trumfet igjennom det strengeste regime for overvåkning av en suveren stats pengebruk som vi har sett siden kolonitiden. Ifølge Governance and Economic Management Assistance Programme (GEMAP) vil internasjonale eksperter over en tre års periode være til stede i alle sentrale departementer og offentlige organer for å føre kontroll med statens inntekter og utgifter.
Disse ekspertene vil ha vetorett både over utbetalinger og innbetalinger, og skal således være i stand til å følge statens finansielle strømmer og sikre at landets midler brukes mest mulig effektivt. I utgangspunktet skal dette programmet gå over tre år, men det åpnes for forlengelse hvis bistandsyterne ikke er tilfreds med liberisk implementering av programmet. Dette var ikke et program Ellen Johnson-Sileaf ønsket, men hun har ikke noe annet valg enn å godta at gjennomføringen av hennes budsjetter godkjennes av internasjonale eksperter plukket ut av Verdensbanken, FN, Det internasjonale pengefondet, USA og EU. Spørsmålet er om dette programmet vil begrense korrupsjon i Liberia eller om det kun vil virke mot sin hensikt i den forstand at det ikke skapes liberisk eierskap til kamp mot korrupsjon.
En klar vinner
Mye gikk galt under overgangsperioden i Liberia, men samtidig tok landet også viktige steg bort fra borgerkrigen. I løpet av perioden fra 2003 til 2005 ble over 100.000 opprørere og soldater demobilisert. Mange av disse hadde neppe vært spesielt aktive under krigen, men man valgte bevist å demobilisere alle som kom til demobiliseringssentrene med et visst antall våpen eller ammunisjon.
I tillegg gjennomførte man også det frieste valget i landets historie. Valg til Senatet og Representantenes hus fant sted 11. oktober 2005, mens man i presidentvalget måtte ha to runder for å avgjøre hvem som skulle styre landet. I den første runden (11. oktober) fikk George Weah fra Congress for Democratic Change (CDC) og Ellen Johnson-Sirleaf fra Unity Party (UP) flest stemmer, men ingen av dem kom over grensen må 50 prosent, og det måtte derfor omvalg til mellom disse to kandidatene. Dette fant sted 9. november og nå fikk Ellen Johnson-Sirleaf 59,4 prosent av stemmene, mens George Weah fikk 40,6 prosent. Johnson-Sirleaf var dermed valgets klare vinner.
Mandatet som president var derfor klart og tydelig, men et av hennes problemer er at hun ikke har flertall verken i Senatet eller i Representantenes hus. I Senatet fikk UP kun fire av 26 plasser, mens CDC fikk tre, den største grupperingen med 7 plasser ble en koalisjon av ulike grupper og partier, og de resterende spredde seg på flere mindre partier. I huset derimot fikk CDC 15 av 64 representant, mens UP bare fikk 8. Konsekvensen er at Johnson-Sirleaf blir tvunget til å inngå en rekke allianser for å styre landet. Den politiske situasjonen er ustabil og det har til nå ikke utkrystallisert seg noe fast alliansemønster. Dette vil begrense både hennes effektivitet og handlefrihet.
Gjenoppbygging
I tillegg til alle de politiske utfordringene som Ellen Johnson-Sirleaf og hennes nye regjering står ovenfor er også de økonomiske problemene formidable. 14 års krig har ødelagt det meste av landets infrastruktur. Nesten alt må bygges opp igjen. Det må skapes nye arbeidsplasser, og jordbruket må komme på fote slik at befolkningen ikke lengre er avhengig av utdeling av nødrasjoner. Alt dette vil ta tid.
Landet har viktige naturressurser som jern, diamanter og tømmer, men det vil ta tid og få utvinningen i gang igjen. Dette har sin årsak både i fysisk ødeleggelse av infrastruktur, men også fordi landets regjering må overbevise FNs sikkerhetsråd at sanksjonene mot handel med tømmer og diamanter fra Liberia bør fjernes. Det sistnevnte må også sees i sammenheng med implementering av GEMAP-programmet.
Jordbruket vil det ta kortere tid å gjenreise, men også her er det store utfordringer. En er at mens noen grupper av flyktninger allerede vendte tilbake i 2003, er det andre som fortsatt ikke har kommet tilbake. Dette skaper stor usikkerhet rundt jordrettigheter, og spesielt er situasjonen betent i de to fylkene Lofa og Nimba. Konflikten rundt Mandingo-folkets posisjon i Lofa og Nimba er et spørsmål Johnson-Sirleaf må prøve å løse. Hvis ikke Mandingoenes rettigheter som et liberisk folk respekteres kan nok en gang lokale konflikter i Lofa og Nimba bringe den liberiske staten inn i en destruktiv sirkel av vold og konflikt.
*Morten Bøås er forsker ved Fafo, Institutt for anvendte internasjonale studier.