Resultatet av valget var at Charles Taylor ble valgt til president med 75,3 prosent av stemmene.
Det at et stort flertall av befolkningen stemte på Charles Taylor og hans National Patriotic Party (NPP), gir legitimitet til det styrende regimet. Men en rekke observatører og menneskerettighetsorganisasjoner har i ulike anledninger hevdet at den viktigste faktoren bak Taylors valgseier var frykt for at han ville fortsette krigen hvis han ikke vant valget. Det er en viss sannhet i slike påstander, men det er også viktig å ta i betraktning at Taylors bevegelse var den etnisk sett mest sammensatte av fraksjonene fra borgerkrigen. Taylor er også en karismatisk leder som de fleste liberianere har respekt for; han blir sett på som en sterk mann – rett mann til rett tid.
Taylors politiske motstandere har til nå vært sterkt splittet. En av de viktigste opposisjonspolitikerne er Ellen Johnson Sirleaf. Hun deltok ikke i borgerkrigen, og mange utenlandske observatører og organisasjoner hadde ønsket seg henne som president. De andre sentrale Taylor-motstanderne er fraksjonsledere fra borgerkrigen, blant andre Alhaji Kromah som tidligere ledet en av de større militære fraksjonene United Liberation Movement of Liberia for Democracy - Kromah (ULIMO-K). Ved valget i 1997 oppnådde han ikke mer enn 4 prosent av stemmene.
Svak bedring av pressefriheten
Det sivile samfunn er fortsatt sterkt preget av borgerkrigen, og en fri og uavhengig presse (i vestlig forstand) er det foreløpig få tegn til. Under borgerkrigen var de fleste avisene og det som eksisterte av radiostasjoner knyttet til de ulike fraksjonene.
Slik er det til en viss grad fortsatt, men det betyr ikke dermed at Liberia ikke har en livlig presse som bidrar til å spre informasjon til befolkningen om både politiske og økonomiske spørsmål. Men det er de som kan lese mellom linjene, og er klar over hvorfor ulike redaktører velger ulike tilnærminger til det de presenterer, som får mest ut av stoffet.
Bedre levekår nå enn under borgerkrigen
Sosialt er situasjonen for det jevne lag av befolkningen bedre nå enn for fire år siden. Med unntak av grenseområdene mot Sierra Leone (spesielt provinsen Lofa County), lever majoriteten av befolkningen under relativt stabile og fredelige forhold.
Det finnes lite ny levekårsstatistikk fra Liberia, og mange av de tallene som brukes nå er basert på beregninger fra før borgerkrigen, og må derfor leses med muligheter for feilmarginer.
Forventet levealder er gjennomsnittlig 51 år, noe som er betraktelig høyere enn for nabolandet Sierrra Leone (38 år). I 1995 var 38 prosent av befolkningen lese- og skrivekyndige. Ca. 80 prosent lever under fattigdomsgrensen.
Kutt i bistand utenfra får dramatiske følger
Det er mulig å drive jordbruk og mindre bedrifter på en relativ forutsigbar måte, og en del gjenoppbygging etter ødeleggelsene fra borgerkrigen er utført. Liberia står imidlertid ovenfor enorme utfordringer.
Taylors regjering arvet en stor utenlandsgjeld fra sine forgjengere på 1980-tallet, og så langt har lite av den hjelpen som ble lovet til gjenoppbygging kommet. På grunn av påstander om at Taylor støtter opprørsbevegelsen Revolutionary United Front (RUF) i Sierra Leone med våpen, samt deltar i deres diamantsmugling, er Liberia i ferd med å bli utstøtt av «det gode internasjonale selskap». Disse påstandene har blitt framsatt av først Nigeria og Sierra Leone, og senere av England og USA. Dette førte blant annet til at EU i juni 2000 stoppet alle overføringer til Liberia. Dette skader neppe Taylor selv og hans regime i særlig grad, men får store konsekvenser for den vanlige liberianer siden en reell gjenoppbyggingen av helse- og utdanningssektorene etter borgerkrigen er avhengig av ekstern støtte.
Ustabilitet i regionen truer Liberia
I tillegg til gjenoppbygging og forsoning internt, står Liberia ovenfor store utfordringer i forhold til de sosiale konfliktene og borgerkrigene som herjer Vest-Afrika. Generelt er landene rundt Liberia ustabile, og de områdene av Liberia som grenser til Sierra Leone og Guinea er direkte berørt av konflikter. Taylors motstandere har ved flere anledninger krysset grensen fra Guinea og Sierra Leone og inn i Lofa County i Liberia.
Disse opprørerne har til nå ikke vært noen alvorlig trussel mot Taylor, men siden 1998 har kampene med ujevne mellomrom blusset opp i denne provinsen. Minst like truende for varig fred og stabilitet i Liberia, er borgerkrigen i Sierra Leone. Taylor og lederne i RUF hadde tidligere nære forbindelser, men hvor nært dette forholdet er i dag, er mer uklart. Taylor ser imidlertid ut til å være en av de få RUF er villig til å høre på.
Framtidsutsikter
Det er vanskelig å spå hvilken effekt forholdet til RUF vil ha for Liberia i tiden fremover, men en varig fred i Liberia er avhengig av at hele regionen faller til ro. Grensene i Vest-Afrika er så porøse at sosial uro og borgerkrig raskt bidrar til ustabilitet i hele regionen. Liberias fremtid er derfor usikker, men det er uansett et positivt skritt på veien at det liberianske samfunnet har falt såpass fort til ro etter den langvarige og eksepsjonelt voldsomme borgerkrigen landet har vært igjennom.