Kongos offisielle språk er fransk. Det er to nasjonale språk, Lingala og Kituba eller Kikongo. Det finnes også andre språk i ulike deler av landet.
Landet ble uavhengig fra Frankrike i 1960, og den første presidenten var Abbé Fulbert Youlou, som satt ved makten i tre år. Han ble jaget fra makten i april 1963, i et bredt opprør som var resultat av etniske spenninger og politisk rivalisering. Opprøret brakte Massamba Débat til makten, men også han ble felt av et militært opprør, ledet av Marien Ngouabi, som kom til makten i 1968. Fram til slutten av 1980-tallet var landet styrt av en rekke militærregimer, fra Marien Ngouabi til Sassou Nguesso til Yomby Opango.
Fra 20. februar til 20. juni 1991 ble det holdt en nasjonal konferanse som skulle gjøre slutt på ettpartisystemet som de militære hadde etablert. I 1992 ble så det første frie valget i Kongo-Brazzavilles historie holdt, og professor Pascal Lissouba vant valget med to tredeler av stemmene.
Opprør og overgrep
Men dagen før neste presidentvalg fem år senere brøt det ut nye uroligheter. Etter denne krigen, der Sassou Nguesso og hans milits kom seirende ut av kampene, begynte regimet en systematisk tilintetgjøring av opposisjonen. Drap, massakrer mot sivile, plyndring og voldtekter fulgte. Offentlige institusjoner som skoler og helsestasjoner ble ødelagt, ikke en gang matjord eller kirker ble spart. Internasjonale organisasjoner som Caritas, Røde Kors og Leger uten grenser meldte om kaosliknende tilstander.
Mer enn 500 000 sivile flyktet inn i skogene, hvor flere av dem døde av sult eller sykdommer. Andre forsøkte å komme tilbake til landet igjen, men ble meldt savnet. Dette var for eksempel tilfelle med de 353 forsvunne fra Brazzaville Beach i april 1999. Dette var en massakre av flyktninger som forsøkte å komme tilbake til landet etter at kampene hadde stilnet, og særlig etter at det kom på plass en tredelt avtale mellom FNs høykommissær for flyktninger og regjeringene i Kongo-Brazzaville og Kongo-Kinshasa om hjemsendelse av flyktninger til Brazzaville. I denne perioden var det flere massakrer mot sivile, flere brudd på menneskerettigheter og flere systematiske voldtekter. Dette er dessverre blitt møtt med stor likegyldighet av det internasjonale samfunnet.
Sikkerhetssituasjonen i landet forblir bekymringsfull, særlig i Pool-regionen. Her herjer opprørere ledet av Pasteur N’Toumi, og regjeringen har problemer med å ta tilbake kontrollen i denne regionen.
Forvaltningen av landets rikdom
Landet strekker seg 1300 km fra nord til sør, og har enorme naturressurser, både i form av vann, skoger og mineraler. Hovedressursene er olje og tømmer. Kongo-Brazzaville har tilgang til havet via havna i byen Pointe-Noire. Det er også en viktig havn i Kongo-elva ved hovedstaden Brazzaville. De to byene er knyttet sammen av en jernbanelinje på 510 kilometer. De to siste tiårene har landet vært transittland for flere av nabolandene i den sentralafrikanske toll- og handelsunionen (UDEAC). I dag har Kongo problemer med å oppfylle disse forpliktelsene på grunn av problemer i transportsystemet.
Kongo-Brazzaville er en av Afrikas hovedprodusenter av olje. På tross av dette lever to tredeler av kongoleserne under fattigdomsgrensa. Landet sorterer under The Heavily Indebted Poor Countries Initiative (HIPC), startet av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). De siste årene har landet sett en sterk økonomisk vekst som følge av oljeproduksjonen, men det har bare økt ulikheten i alle former og styrket et dårlig styresett. Kongos manglende gjennomsiktighet i finanstransaksjoner har tiltrukket seg flere store vestlige selskaper, som Total-Elf, Bolloré og Bouygues.
På tross av høye inntekter fra oljen, lever befolkningen i ekstrem fattigdom. Samtidig blir de som sitter ved makten rikere for hver dag som går. Forekomsten av olje er derfor både en lykke og en forbannelse for landet.
Regjeringen har besluttet at feiringen av uavhengighetsdagen i fylkene skal på gå rundgang. Dette betyr at det valgte fylket får et større budsjett, som en del av regjeringsprosjektet ”Municipalisation accélérée.” I realiteten blir disse enorme summene brukt til å bygge luksuriøse presidentpalass i distriktene og andre iøynefallende prosjekter som ikke har noen reell innvirkning på vanlige kongoleseres liv. Dette prosjektet, som ikke har forbedret leveforholdene til befolkningen, skjuler i virkeligheten et nettverk av korrupsjon og underslag av statens midler. Hvordan forklare at et land som produserer og eksporterer tre, ikke har nok stoler til elever? Det må også nevnes at helsestasjonene i de fleste landsbyene er forlatt, og ikke har verken nødvendig personell eller livsviktige medisiner.
Menneskerettigheter blir stadig brutt
I virkeligheten eksisterer ytringsfriheten bare på papiret i Kongo-Brazzaville. Lista over misbruk av sivile rettigheter og menneskerettigheter er lang. De som arbeider med å forsvare menneskerettigheter i landet utsettes stadig for trusler og angrep. Den 20. januar 2009 ble leiligheten til journalisten Ossebi Bruno fra nettavisen Mwinda.org satt i brann. Både kona og de to barna til Bruno døde. Bare noen dager senere døde også Bruno på et militært sykehus. Han fikk ikke nødvendig pleie, og styresmaktene nektet å sende ham til sykehus i Frankrike. Brannen er inntil dags dato ikke etterforsket.
Etter valget 12. juli 2009 har opposisjonslederne blitt nektet de mest grunnleggende rettigheter. Kongo har nå vendt tilbake til den triste perioden før den suverene nasjonale konferansen i 1991. Alle opposisjonsledere er fratatt bevegelsesfriheten, og vilkårlige arrestasjoner forekommer nesten daglig.
Landfakta:
Areal: 342 000 km2 (26. størst)
Folketall: 3,6 millioner
Befolkningstetthet: 10,6 per km2
Urban befolkning: 61 prosent
Største by: Brazzaville - ca. 1,3 millioner
BNP per innbygger: 2937 USD
Økonomisk vekst: 5,6 prosent
HDI-plassering: 136