Kongo-Brazzavile var fransk koloni fra 1891 til 1960. Fra 1903 var regionen del av Fransk ekvatorisk Afrika (AEF) med Brazzaville som hovedstad. Brazzaville var også hovedstaden til ’Det uavhengige Frankrike’ under den andre verdenskrigen.
Politisk situasjon
Kongo er i dag en republikk ledet av en president med mandat gitt av konstitusjonen (Acte fonamentale), som ble underskrevet den 24. oktober 1997, umiddelbart etter borgerkrigen. Konstitusjonen bygger på prinsippet om tre uavhengige og separate maktområder:den utøvende makt ligger hos republikkens president og hans regjering (24 ministere),
den lovgivende makt er utøvet av forsamlingen Det nasjonale råd, og den juridiske makt er praktisert av Høyesterett og domstolene.
Ifølge grunnloven har fagforeninger og politiske partier full frihet. De grunnleggende rettighetene er anerkjent og det er spesielt fokusert på pressefriheten og friheten til å danne organisasjoner og å holde møter.
Konstitusjonen etablerer lovene og reglene for et demokrati, men den stor utfordringen for landet er å utøve intensjonene og etablere institusjonene som er slått fast i konstitusjonen. Rettslig sett er like rettigheter for loven etablert, men i virkeligheten har den lille kretsen rundt presidenten full immunitet. Et banalt eksempel på dette er at ordføreren i Brazzaville ikke kan kreve at landeierne som har nære forbindelser med presidenten tar seg av søppelet sitt.
En smart president
Den sittende presidenten Denis Sassou Nguesso har forsterket makten sin gjennom utformingen av den nye grunnloven (2000-2002). Han ble gjenvalgt som president etter den nye konstitusjonen trådte i kraft. Den nye konstitusjonen utvider presidentperioden til sju år, noe som betyr at President Sassou Nguesso i minste fall blir sittende til 2009. Kongo er formelt en republikk og dermed også et demokrati. Sassou Nguesso er en intelligent politiker og han har sikret posisjonen sin gjennom forskjellige tiltak. Blant annet har han passet på at militæret er etnisk blandet, noe som forhindrer mulige opprør.
Forskjellige FN-organer og andre lokale organisasjoner samarbeider for å støtte etablering av ulike institusjoner. Et eksempel på dette er intensjonen å opprette et råd, liknende ombudsmannen, for pressen. Videre har det vært fokusert på utdanning av politiet og det har vært arbeidet med å opprette kanaler for å rapportere illegitime handlinger under tjeneste og brudd på menneskerettighetene.
Sosiale strukturer
Samfunnet i Kongo-Brazzaville er ikke homogent. De som ikke har noen forbindelser med den politiske overklassen er unntatt fra de fleste former for velferd. Pensjoner blir sjeldent utbetalt. I noen tilfeller blir utbetalinger foreslått, men når folk møter opp for å motta penger må de ofte vente i flere dager, bare for å få beskjed om at det ikke finnes penger. Det å kjenne noen er viktig for å få utbetalt pensjonen man etter loven har krav på.
Et vanlig problem for mange innbyggere er at de mistet sine personlige dokumenter under borgerkrigen. Uten godkjente identifikasjonspapirer vil man ikke kunne motta noen form for finansiell støtte fra det offentlige. Samtidig er det både kostbart og tidkrevende å få nye personlige dokumenter og de aller fleste har ikke råd til det.
Helsesektoren har kollapset. På det nasjonale universitetssykehuset i Brazzaville er det kun noen få leger og medisiner finnes ikke. Det er slektninger av pasienten som tar seg av den umiddelbare stellet, og slektningene sover ofte under sengen til pasienten. Det er også slektningene som lager maten, kjøper medisiner og andre produkter som trengs for å ta vare på pasienten.
I dag har Brazzaville rundt 300.000 gatebarn og dette er et stort sosialt problem for byen. Barna kommer ikke bare fra Brazzaville eller Kongo, men det er også barn fra Tsjad, Rwanda og Kongo-Kinshasa (Den demokratiske republikken Kongo, DRC). Mange av gatebarna misbruker narkotika og begår mindre kriminelle handlinger. Et stort antall våpen er fortsatt i omløp og dette er enda et problem som må tas hånd om for å reetablere samfunnet etter borgerkrigene sent på 1990-tallet.
Utdanning og økonomi
Kongo-Brazzaville har barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler og ett universitet. De siste årene har skolesystemet kommet i gang igjen. Under borgerkrigen mistet mange barn flere års skolegang. Men selv om forholdene i skolen har bedret seg er det stor forskjell mellom visjon og virkelighet. De fleste klasserom mangler bord og stoler fordi skoler ofte blir plyndret av folk som leter etter ved til brensel, spesielt i sommerferien. Skolemateriell eksisterer nesten ikke og elevene må kjøpe skolebøker selv, noe de færreste har råd til.
Kongo-Brazzaville er den femte største produsent av olje blant afrikanske stater sør for Sahara. Petroleum utgjør 50 prosent av BNP, 70 prosent av statlige inntekter og 81 prosent av inntekter fra eksport. Inntekter fra petroleumssektoren har økt i 2006 sammenliknet med i 2005.
I et forsøk på å gjøre den økonomiske situasjonen mer åpen har Finans- og planleggingsdepartementet etablert en lenke fra den offisielle Kongo nettsiden (www.congo-site.com) til er rekke dokumenter som er relevante for petroleumsvirksomheten. Denne åpenheten har også blitt foreslått av IMF, som krav til landet for å motta finansiell støtte fra IMF.
I tillegg til oljesektoren er andre viktige sektorer skogbruk, tradisjonelt jordbruk, servicenæringer, og offentlig administrasjon. I økonomien unntatt petroleumssektoren utgjør offentlig administrasjon omtrent en femtedel, service omtrent 60 prosent, landbruk og skogbruk 18 prosent, og industri og gruvedrift omtrent 11 prosent. Transport og kommunikasjon, skogbruk og industri og gruvedrift har vokst raskt de siste årene.
Viktige hendelser
Kongo-Brazzaville har enda ikke undersøkt drapene på hundrevis av unge flyktninger som vendte tilbake til landet i 1999. Dette er et problem som ser ut til ikke å bli løst og som vil forbli i bakgrunnen som et politisk problem for det nåværende regimet.
Den 3. oktober 2006 ble et monument til ære for Pierre Savorgnan de Brazza avdekket. På vegne av Frankrike forhandlet De Brazza med kong Makoko II den 3. oktober 1880 fram en avtale som åpnet opp nye områder handel. Monumentet og mausoleet ligger i nærheten av rådhuset og inkluderer også levninger av de Brazza og hans familie. Det har kostet 15 millioner euro å bygge dekke minnesmerket, og det er helt uforståelig for folk flest at så mye penger har blitt brukt på å hedre en mann som åpnet opp for fransk kolonisering av landet.
I oktober 2006 organiserte departementet for planlegging en konferanse som hadde som mål å etablere er serie handlinger som på sikt skal føre til at landet oppfyller millenniumsmålene, det vil si redusere fattigheten i verden innen 2015. Kongo-Brazzaville tilhører et av de fattigste og mest gjeldstyngede landene i verden, noe som er vanskelig å forstå med tanke på naturressursene landet har.
I oktober 2006 skal det kongolesiske arbeiderpartiet (PCT), holde sitt landsmøte. Under sosialisttiden i landet var PCT det eneste tillatte partiet. Landsmøtet blir fulgt med stor interesse, både fordi det er presidentens parti og at det er mulig partiets politikk kan ta en ny retning. I dag har PCT har to fløyer, en som ønsker en fornying av partiet, og en som er mer konservativ. President Sassou avventer resultatet av landsmøtet før han velger side og uttrykker sin egen mening.
I 2007 skal det holdes parlamentsvalg. Men med mindre det internasjonale samfunnet sender uavhengige observatører og hjelper til med å etablere et register over velgerne kan parlamentsvalget bli vanskelig å gjennomføre. Mange er redd for at det kan bryte ut nye konflikter.
*Anne Sundberg er doktorand i sosialantropologi ved Lunds universitet i Sverige med Kongo-Brazzaville og medisinsk antropologi som spesialfelt.