Guinea-Bissau ble selvstendig i 1974 etter en elleve års frigjøringskrig mot Portugal. Fram til 1998 styrte den tidligere frigjøringsbevegelsen landet gjennom det eneste tillatte partiet, Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde (PAIGC). Etter demokratiske valg av parlament og president i 1994 begynte et politisk flerpartisystem å fungere. Ved presidentvalget vant lederen for PAIGC Joao Bernardo ’ Nino’ Vieira, med knappest mulig margin. PAIGC vant riktignok regjeringsmakten og hadde flertall i parlamentet, men ble stadig utfordret og kritisert av en voksende opposisjon.
Politisk sammenbrudd
Til tross for en viss demokratisering og økonomisk vekst, rådet det etter valget i 1994 en sterk misnøye med korrupsjon, maktmisbruk, dårlige levekår og en stagnerende utvikling. Motsetningene var både sosiale og politiske. De nådde bristepunktet våren 1998, da president ’Nino’ forsøkte å gjøre øverstkommanderende for militæret, Ansumane Mané til syndebukk etter anklager om våpensmugling til rebeller i nabolandet Senegal. I realiteten var presidenten ansvarlig. Den 7.juni 1998 brøt borgerkrigen ut, og de militære støttet Mané. Da presidenten to dager senere fikk støtte fra nabolandene, fortrinnsvis Senegal, ble ’Nino’ raskt isolert politisk.
Ikke bare det militære og opposisjonen krevde hans avgang, men også store deler av hans egen parti, PAIGC. Borgerkrigen ble langvarig og hard, med store lidelser for sivilbefolkningen. I mars 1999 ble de utenlandske troppene tvunget til å trekke seg tilbake etter politisk press fra de vestafrikanske regjeringene med Nigeria i spissen. En liten vestafrikansk fredsbevarende styrke ble satt inn i Guinea-Bissau. Da krigen blusset opp igjen i mai stod presidenten og hans tilhengere uten en sjanse. Opprørstyrkene inntok presidentpalasset, og ’Nino’ dro i eksil i Portugal.
Demokratiet gjenopprettes, uviklingen stagnerer
En overgangsregjering gjennomførte demokratiske valg til parlament og på president 28.november 1999 og 16.januar 2000. Ved parlamentsvalget sikret opposisjonen regjeringsmakt til fordel for PAIGC. Presidentvalget ble vunnet av opposisjonskandidaten Kumba Yalá. Han fikk 69 prosent av stemmene i den avgjørende valgomgangen, og ble tatt i ed som ny president for en ny femårs periode i februar 2000.
Yalás regime har hittil vært uegnet til å håndtere landets økonomiske og sosiale problemer. Økonomien stagnerer og går til og med tilbake , levestandarden forverres, regjeringene veksler stadig, og opposisjonen er splittet. I tillegg er det stor misnøye i militæret, som ofte ikke får utbetalt lønn.
I november 2000 ble borgerkrigens sterke mann Ansumane Mané drept av presidentlojale styrker etter en konflikt der Mané selv hadde utnevnt seg på ny til øverstkommanderende for de militære styrkene. De demokratiske institusjonene er på plass i Guinea-Bissau, men kritiske journalister, dommere og opposisjonspolitikere utsettes stadig for overgrep fra presidentmakt, sikkerhetspolitiet og domstolene.
Det sivile samfunnet har sammen med deler av det politiske miljøet spilt en viktig rolle i motstanden mot det gamle regimet under krigen 1998-99. Ulike frivillige organisasjoner krevde forhandlinger og fred, og at de utenlandske troppene skulle trekkes ut av landet. Fagforeninger organiserte demonstrasjoner, og biskopen opprettet en komité for fred. Fra et demokratisk ståsted er det likevel en svakhet at disse sosiale kreftene nærmest ikke finnes på landsbygda, hvor fraværet av politisk likestilte strukturer er stort, på tross av det konstitusjonelle demokratiet.
Økonomiske og sosiale forhold.
Ris og mais er de viktigste matvarene. Fisk er en betydelig proteinkilde, og tilgangen på frukt og grønt er god store deler av året. Jordbruket er den helt dominerende næringen, og eksportinntekter kommer først og fremst fra cashewnøtter, jordnøtter og palmeolje. Også tømmer og fisk eksporteres. Siden mai 1997 har Guinea-Bissau vert del av den franskdominerte valutaunionen Communauté Financiére Africaine (CFA).
Før sammenbruddet i 1998 var landets bistandsavhengighet enorm. I følge FNs Human Development Report 1999 (HDR) var 49,7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) bistandsmidler. I år 2000 hadde andelen sunket til 37 prosent (HDR 2002). Dette er ikke et uttrykk for en bedret økonomisk situasjon i landet. Der er imidlertid et uttrykk for landets sviktende troverdighet som bistandsmottager. I flere år var Sverige en av landets største bistandsytere. De to siste årene har bistanden blitt kraftig redusert, og Sverige har flyttet ambassaden til Senegals hovedstad Dakar.
Levestandarden er lav. I følge FNs Human Development Index (HDI) 2002 ligger Guinea-Bissau på 167 plass av 173 land. Forventet levealder er 45 år, 61 prosent av den voksne befolkningen er analfabeter, og kun 37 prosent av befolkningen i skolepliktig alder gikk på skolen. Kjøpekraften var på 755 USD per innbygger, noe som tilsvarer en femdel av tallene for all ”u-landene” og 1/37 del av hva som er tilfelle i i-landene.
Fremtiden er usikker. Alt avhenger av om nye muligheter åpnes for folk flest. Enda er det vanskelig å se noen tendenser mot en slik politisk fornyelse.