De største etniske gruppene er fula og balanta (omtrent 25 prosent hver), mandinga (omtrent 15 prosent), samt manjaco og papel(omtrent 10 prosent hver). Minst 13 språk er i bruk i Guinea-Bissau, og kreol, som er spredt over hele landet, er det største. Det offisielle er portugisisk, men brukes bare blant 10 prosent av befolkningen. Fransk forekommer blant velutdannede og på markedsplasser. Flertallet av guineanerne har animistisk livsfilosofi og religion, omkring 40 prosent er muslimer og noen få prosent er kristne.
Økonomiske og sosiale forhold
Ris og mais er de viktigste matvarene. Fisk er en viktig proteinkilde, og tilgangen på frukt og grønt er god store deler av året. Jordbruket er den helt dominerende næringen. Eksporten kommer fra jordbruket og består hovedsakelig av cashewnøtter, palmeolje, og jordnøtter. Også tømmer og fisk er viktige eksport artikler. Siden mai 1997 inngår Guinea-Bissau i den franskstyrte valutaunionen Communautè Financière Africaine (CFA).
Guinea-Bissaus internasjonale gjeld er svært høy, og landet er ekstremt avhengig av bistand. I følge Human Development Report 1999 fra FNs utviklingsprogram (UNDP) bestod halvparten (49,7 prosent) av bruttonasjonalproduktet i 1997 av offentlig bistand. Som en følge av borgerkrigen og økonomisk sammenbrudd har tallene siden forverret seg.
Av en befolkning på nærmere 1,3 millioner, bor omtrent 300.000 mennesker i hovedstaden Bissau og omegn. De øvrige byene er relativt små. Ca 75 prosent av befolkningen bor altså på landsbygden. 57 prosent av befolkningen er under 20 år.
Velferdsnivået i Guinea-Bissau er ifølge alle statistikker lavt. I Human Development Report 1999, som bygger på tall fra 1997, havner landet på 168. plass av 174 land. Det betyr at forventet levealder var 45 år. Blant den voksne befolkningen var andelen analfabeter på 66 prosent, samtidig som andelen av befolkningen i skolealder, som faktisk gikk på skole, lå på tilsvarende nivå. Kjøpekraften, målt i dollar per innbygger av nasjonalinntekten, var på 861 USD, noe som tilsvarer omtrent en fjerdedel av tallene for alle "u-land", og 1/28 av hva som er tilfellet i alle "i-land". Ingenting tilsier at tallene skal ha forbedret seg siden 1997.
Styre
Guinea-Bissau fikk sin selvstendighet i 1974, etter elleve års kamp om avkolonisering fra Portugal. Administrativt er landet delt inn i ni regioner. Fram til 1998 styrte det eneste tillatte partiet, Partido Africano da Independència da Guinè e Cabo Verde (PAIGC), den tidligere frihetsbevegelsen, landet. Etter demokratiske valg til parlamentet og presidentposten i 1994 begynte et politisk flerpartisystem å etableres. PAIGC hadde fremdeles majoriteten av plassene i parlamentet og kontrollerte regjeringen, men ble hele tiden utfordret og kritisert av en aktiv opposisjon. I presidentvalget var det bare såvidt det lyktes den forrige presidenten og lederen for PAIGC, João Bernardo ‘Nino’ Vieira, å få tilstrekkelig antall stemmer til å fortsette som president.
Politisk sammenbrudd
Til tross for en viss demokratisk og økonomisk tilvekst, rådde en sterk misnøye etter 1994 med korrupsjon, maktmisbruk, dårlige levekår og en stagnerende utvikling. Motsetningene var både sosiale og politiske. De nådde bristepunktet i løpet av våren 1998, da president ‘Nino’ forsøkte å gjøre den øverstkommanderende for militæret, Ansuma Manè, til syndebukk for våpensmugling til rebeller i nabolandet Senegal, mens det hele tiden var presidenten selv som var ansvarlig.
Den 7. juni 1998 brøt borgerkrigen ut med nesten hele det militære på Manès side. Når presidenten bare etter to dager fikk støtte fra nabolandene, fortrinnsvis Senegal, ble han raskt isolert politisk. Ikke bare det militære og den allmenne opposisjonen krevde hans avgang, men til slutt også større deler av hans eget parti PAIGC.
Borgerkrigen ble langvarig og hard, med store lidelser for sivilbefolkningen. I mars 1999 ble de utenlandske troppene tvunget til å trekke seg tilbake under politisk press fra de vestafrikanske regjeringene, med Nigeria i spissen. En liten vestafrikansk fredsbevarende styrke ble satt inn i Guinea-Bissau. Da krigen blusset opp igjen i en siste omgang 6-7. mai 1999, stod presidenten og hans tilhengere uten en sjanse. Opprørerne inntok presidentpalasset og ‘Nino’ gikk i eksil i Portugal.
Konstitusjonelt demokrati gjenopprettes
Under overvåkning fra det militære gjennomførte en sivil overgangsregjering demokratiske valg til parlamentet og presidentposten den 28. november 1999 og 16. januar 2000. I parlamentsvalget sikret opposisjonen seg regjeringsmajoritet til fordel for regimepartiet PAIGC. I presidentvalget vant opposisjonskandidaten, Koumba Yalá, med 69 prosent av stemmene i sluttomgangen, og ble i februar innsatt som ny president for en femårsperiode.
Framtiden
Til tross for at demokratiet igjen har blitt innført i Guinea-Bissau, er framtiden usikker. Alt avhenger av om den nye regjeringen klarer å åpne for nye muligheter for folket slik at de har mulighet til å møte sine utviklingsbehov. Ennå finnes det få tegn på en slik fornying.