Etiopia styres av den etnisk baserte regjeringskoalisjonen Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF). Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppen Tigray People’s Liberation Front (TPLF) fra Tigray i Nord-Etiopia, som inntok Addis Ababa etter at det tidligere marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.
Kontroll over opposisjonen
Brudd på menneskerettighetene er utbredt, sivilsamfunnet er stort sett kuet og det samme gjelder mediene, bortsett fra enkelte aviser i Addis. I slutten av 2009 innførte regimet et nytt lovverk for sivilsamfunnsorganisasjoner som potensielt kan kneble nesten alt arbeid med politiske rettigheter, menneskerettigheter og en rekke andre utviklingsspørsmål.
Forut for valget i 2005 tillot EPRDF et større politisk spillerom enn tidligere, og opposisjonskoalisjonen vant store majoriteter i Addis og andre byer. Da mange stemmer ble telt på nytt, med det resultat at EPRDF nok en gang sikret seg en solid, men tvilsom, seier i store deler av landet, førte det til opposisjonsprotester som ble slått ned av regjeringen. Opposisjonslederne, representanter for frivillige organisasjoner og for noen private aviser ble arrestert. De fleste av disse ble løslatt i 2007, men mange ledere har gått i eksil og opposisjonskoalisjonen er splittet og svekket.
Regjeringen strammet grepet ytterligere ved lokalvalget i 2008, da den vant alle unntatt 3 av de 3,6 millioner mandatene. De fleste opposisjonspartiene trakk seg ut før valget fordi de mente at regjeringen hadde laget valgregler som gjorde det umulig for andre å vinne frem.
I valget i mai 2010 sikret regjeringen seg nok en overlegen seier. Opposisjonen endte opp med 2 av 547 mulige parlamentariske plasser, mens regjeringen og dens allierte tok resten. Flere potensielt sterke opposisjonskandidater var blitt fengslet eller befant seg i eksil under valget. Offisielle og uoffisielle observatører fra organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Human Rights Watch meldte om en lang rekke initiativ for å stilne motstandere og undertrykke mediene og sivilsamfunnet, inkludert drap og trusler. Statlige ressurser, som jobber i offentlig sektor, banklån, matrasjoner og utdanningsmuligheter, ble manipulert med for å få folk til å bli med i regjeringspartiet eller til å forlate opposisjonspartiene.
Etnisitet og konflikter
I 1996 ble Etiopia delt inn i etniske regioner, og etniske grupper fikk retten til selvstyre. Tidligere undertrykte grupper har blitt mer bevisste på sine kulturer og har fått lov til å bruke sine egne språk i undervisning og administrasjon. Denne økte selvbevisstheten har imidlertid også ført til økte konflikter mellom ulike etniske grupper over ressurser og politisk representasjon.
Etiopia og Eritrea utkjempet en krig fra 1998 til 2000 som tok flere hundre tusen menneskeliv og en grensestrid forblir uløst med soldater på begge sider av grensen. Begge land støtter motstandsgrupper for å svekke den andre siden.
I 2006 invaderte Etiopia sin gamle fiende Somalia for å styrte den delvis ytterliggående islamistiske regjeringen som hadde tatt makten der, og som hadde lovet at de skulle gjenerobre Somali-regionen i Etiopia, som Storbritannia ga til Etiopia etter andre verdenskrig. Med noe hjelp fra USA installerte Etiopia en FN-støttet regjering og trakk seg omsider ut i januar 2009. Etiopia har krysset grensen i kortere perioder flere ganger siden, og følger nøye med på situasjonen.
Økonomisk vekst
Flertallet av befolkningen i Etiopia er engasjert i landbrukssektoren og det urbane folketallet er relativt lavt sammenliknet med mange andre land i Afrika. Men tilflyttingen til byene øker, blant annet til hovedstaden Addis Ababa. Mange av de nye urbane er fattige, og tiggere og gatebarn er et vanlig syn. Høye levekostnader, arbeidsløshet, begrenset tilgang på rent vann, alkoholisme, oppløsning av familiestrukturer og en bygge-boom som fokuserer på dyre boliger med uoppnåelige priser for de fleste er noen av utfordringene.
Med nesten 7 prosent økonomisk vekst i det internasjonale økonomikriseåret 2009 klarte landet seg relativt sett svært bra. Det britiske tidsskriftet The Economist spår at Etiopia vil ha verdens 5. raskest voksende økonomi i 2010 og at landet vil ta over Kenyas plass som Øst-Afrikas største økonomi. Optimister vil også påpeke at forventet levealder i Etiopia har økt fra 45 til 55 år siden regimet kom til makten i 1991, barnedødeligheten er halvert, andelen ekstremt fattige (de som lever for en dollar dagen) sank fra 44 prosent i 2000 til 33 prosent i 2007, skoleoppslutningen har økt kraftig siden regjeringen kom til makten i 1991, og en bygge-boom som er blitt mulig delvis på grunn av høyere eksportinntekter og internasjonale investeringer karakteriserer flere byer.
Den store jordbrukssektoren står for 60 prosent av landets eksportinntekter. Vestlige land fortsetter å støtte regimet økonomisk, og det samme gjør Det internasjonale pengefondet (IMF). Kina investerer stadig mer i Etiopia og bygger blant annet veier, broer og prestisjebygg, som flyplassen og det renoverte hovedkvarteret til Den afrikanske union i Addis. India øker også investeringene.
Til tross for veksten i økonomien har ikke godene spredt seg til folk flest. Inflasjonen er forholdsvis høy, rundt 10 prosent, og prisene på diverse korntyper økte dramatisk fra og med 2007. Rundt 5 millioner mennesker i ulike deler av landet får mat i form av krisehjelp for å overleve på grunn av tørke, mens 7 millioner mennesker får matvarebistand.
Statsminister Meles Zenawi spiller en stadig mer fremtredende rolle på den internasjonale scenen, blant annet som representant for Afrika ved klimaforhandlingene i København i desember 2009. I februar 2010 ble det annonsert at han skal sitte i ledelsen for et FN-klimapanel som skal sikre 100 milliarder USD i året innen 2020 for klimatiltak i utviklingsland.
Tanken om statsminister Meles Zenawi’s utviklingsstat innebærer at regjeringspartiet skal sitte ved makten til Etiopia er oppe på mellominntektsnivå, som man tror kan ta 10 til 30 år. Til tross for forsiktig kritikk fra utlandet, er vestlige land mest opptatt av å opprettholde stabilitet i Etiopia av sikkerhets- og utviklingsmessige grunner. Det er imidlertid ingen selvfølge at dagens svært dominerende regime vil føre til sikkerhet eller utvikling på sikt.
Landfakta:
Areal: 1,1 millioner km2 (10. største)
Folketall: 80,7 millioner
Befolkningstetthet: 73 per km2
Urban befolkning: 17 prosent
Største by: Addis Ababa - ca. 3,1 millioner
BNP per innbygger: 319 USD
Økonomisk vekst: 11,3 prosent
HDI-plassering: 171